Være ærlig med sjefen

[AnonymBruker]

Jeg håper så mange som mulig vil ta seg tid til å svare på denne da dette plager meg ganske mye.)

Saker er det at jeg pga tidligere opplevelser og oppvekstbetingelser (bla. psykisk syke foreldre og mobbing) har en tendens til unngå bestemte situasjoner og fjerne meg fra disse. Sjefen min har konfrontert meg med dette, men da bare snakket jeg det bort. Sjefen har ikke nevnt noe siden, men jeg ser at h*n lurer veldig og jeg er så redd for at dette skal få beydning for om h*n ønsker å ha meg der fremover.

Så hva syns dere jeg burde gjør, være ærlig å forklare hvorfor jeg opptrer som jeg gjør, eller blir det for privat og "unnskyldende"?

Eller bør jeg istede bare gjøre som jeg har gjort og si jeg rette og slett bare er ukomfortabel med situasjonene det er snakk om?

[Maria M]

Det kommer vel mest an på hvor alvorlig det du når du sniker deg unna et situasjon. Som eksempel så har vel ikke en som jobber i helsevesene mye å snke seg unna fra.

Men det beste ville selvfølgelig være å fortelle henne det. For dte kan jo hende at h*n tar hensyn til det

[AnonymBruker]

Det kommer vel mest an på hvor alvorlig det du når du sniker deg unna et situasjon. Som eksempel så har vel ikke en som jobber i helsevesene mye å snke seg unna fra.

Men det beste ville selvfølgelig være å fortelle henne det. For dte kan jo hende at h*n tar hensyn til det

Det jeg er redd for hvis jeg sier det er at sjefen skal tro jeg er ute etter sympati, eller tenke at det ikke er greit at jeg "sniker" meg unna selv om jeg har hatt disse opplevelsene, alle folk har jo sikkert sine greier og klarer seg jo fint. Også er jeg redd for at situasjonen skal bli litt klein etter jeg har kommet med en slik utlevering.

Hva tror dere om det da?

[Gjest fireflies]

Kan du ikke fortelle oss hvilke situasjoner dette gjelder da, så er det lettere for oss å kunne gi deg råd? Vi vet jo uansett ikke hvem du er

I utgangspunktet så tenker jeg uansett at det er lurest å være ærlig, slik at sjefen skjønner at det ikke dreier seg om at du sniker deg unna fordi du gidder.

Endret 18. desember 2011 av fireflies

[Gjesten]

Det kommer litt an på. Hva slags situasjoner fjerner du deg fra? Det kommer også litt an på hva slags arbeidsplass du er på. Der jeg jobber blir vi oppfordret til å være ærlige om sånt, for å skape et best mulig samarbeid, men det er lite og tett, så det er mulig å kjenne hverandre, og tilrettelegge litt.

[Gjest *Røyskatt*]

Jeg var litt i den situasjonen når jeg jobbet på sosialkontor. Der har man jo klienter med mange forskjellige problemer, og en del med diverse lidelser. Pga egne opplevelser var jeg litt utrygg når det kom til tung psykiatri. Det jeg gjorde var da å snakke med min nærmeste leder om det, og fikk ha ho med meg på noen samtaler hvor jeg hadde klienter med denne bakgrunnen. Etterpå fikk jeg veiledning på hvordan det gikk. På den måten blir man tryggere, og det blir ikke skummelt lenger.

På de fleste arbeidsplasser finnes det noen som har veiledningskvalifikasjoner, og hvis ikke pleier det å gå greit å få en ekstern veileder en time eller to. Så jeg ville vært ærlig, fortalt noenlunde hva som er vanskelig, og bedt om hjelp til å håndtere dette

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på både type situasjoner og hvordan sjefen din er. Jeg husker en kamerat av meg som gikk på antidepressiva, etter hvert fortalte dette til nærmeste overordnete - og han ble glad for å vite dette; han hadde nemlig mistenkt kameraten min for å være ruset på jobb... måten du forteller det på vil vel kunne ha noe å si, om du bare forklarer rett fram at dette er vanskelig for deg, og hvorfor, er det mindre sjanse for at det virker som du er ute etter sympati og spesialbehandling enn hvis du gråter og f eks ikke virker innstilt på å jobbe med saken.