følsom og tenker mye

[Gjest nille]

hei! Jeg er en veldig følsom person. Hvis jeg krangler får jeg fort klump i halsen og begynner å gråte. Jeg synes generelt at livet ikke er lett. jeg tar fort til meg hva andre sier til meg og tenker en god del på noe av det. Det er kanskje ikke alltid jeg gir uttrykk for at jeg er en følsom person, men de som kjenner meg godt vet det.

Jeg føler ofte en slags følelse av ensomhet selv om det kanskje ikke er mangel på folk.

Drømmer om et slags forhold hvor den personen vet alt om meg, forstår meg 100 %, vet om mine tanker og feelings. Vet ikke hvordan jeg skal formulere det, men et slags veldig dypt bånd, hvor to mennesker blir smeltet sammen til ett.. noe jeg vet ikke er realistisk, ikke slik jeg drømmer om. jeg er også en dame, og føler at de fleste menn ikke er så følsomme og følelses orienterte at en evt partner ikke vil forstå meg 100 %. Kan ikke forvente at noen vil forstå 100 % heller.

Jeg tenker veldig mye og det kan være slitsomt. Redd for at noen jeg er glad i og har mange minner sammen med skal bryte kontakt med meg eller bli borte. Jeg oppfattes kanskje som sterk av noen, men føler meg ganske skjør og sårbar i denne store verden..

Jeg er en person som ler mye, og synes mye er koselig, morsomt og bra i denne verden også

Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest BettyBoop28]

hei! Jeg er en veldig følsom person. Hvis jeg krangler får jeg fort klump i halsen og begynner å gråte. Jeg synes generelt at livet ikke er lett. jeg tar fort til meg hva andre sier til meg og tenker en god del på noe av det. Det er kanskje ikke alltid jeg gir uttrykk for at jeg er en følsom person, men de som kjenner meg godt vet det.

Jeg føler ofte en slags følelse av ensomhet selv om det kanskje ikke er mangel på folk.

Drømmer om et slags forhold hvor den personen vet alt om meg, forstår meg 100 %, vet om mine tanker og feelings. Vet ikke hvordan jeg skal formulere det, men et slags veldig dypt bånd, hvor to mennesker blir smeltet sammen til ett.. noe jeg vet ikke er realistisk, ikke slik jeg drømmer om. jeg er også en dame, og føler at de fleste menn ikke er så følsomme og følelses orienterte at en evt partner ikke vil forstå meg 100 %. Kan ikke forvente at noen vil forstå 100 % heller.

Jeg tenker veldig mye og det kan være slitsomt. Redd for at noen jeg er glad i og har mange minner sammen med skal bryte kontakt med meg eller bli borte. Jeg oppfattes kanskje som sterk av noen, men føler meg ganske skjør og sårbar i denne store verden..

Jeg er en person som ler mye, og synes mye er koselig, morsomt og bra i denne verden også

Noen som kjenner seg igjen?

Ja bortsett fra at jeg er litt reservert og viser ikke følelser så lett så andre vil nok tro jeg er kald men jeg er det helt motsatte.

[venus_]

Ja, kjenner meg så absolutt igjen!

[Alvina]

hei! Jeg er en veldig følsom person. Hvis jeg krangler får jeg fort klump i halsen og begynner å gråte. Jeg synes generelt at livet ikke er lett. jeg tar fort til meg hva andre sier til meg og tenker en god del på noe av det. Det er kanskje ikke alltid jeg gir uttrykk for at jeg er en følsom person, men de som kjenner meg godt vet det.

Jeg føler ofte en slags følelse av ensomhet selv om det kanskje ikke er mangel på folk.

Drømmer om et slags forhold hvor den personen vet alt om meg, forstår meg 100 %, vet om mine tanker og feelings. Vet ikke hvordan jeg skal formulere det, men et slags veldig dypt bånd, hvor to mennesker blir smeltet sammen til ett.. noe jeg vet ikke er realistisk, ikke slik jeg drømmer om. jeg er også en dame, og føler at de fleste menn ikke er så følsomme og følelses orienterte at en evt partner ikke vil forstå meg 100 %. Kan ikke forvente at noen vil forstå 100 % heller.

Jeg tenker veldig mye og det kan være slitsomt. Redd for at noen jeg er glad i og har mange minner sammen med skal bryte kontakt med meg eller bli borte. Jeg oppfattes kanskje som sterk av noen, men føler meg ganske skjør og sårbar i denne store verden..

Jeg er en person som ler mye, og synes mye er koselig, morsomt og bra i denne verden også

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg kjenner meg igjen.

[AnonymBruker]

Kjenner meg absolutt igjen. Spesielt i drømmen om en person som virkelig kjenner meg ut og inn, og at han også er fornøyd med at jeg ikke er den mest pratsomme. At vi kan sitte og se på hverandre og forstå hva vi føler.

[Alvina]

Ja bortsett fra at jeg er litt reservert og viser ikke følelser så lett så andre vil nok tro jeg er kald men jeg er det helt motsatte.

Knis. Du er jo effen... og godt likt på kg. '

Og jeg mener det, har vært her mest som gjestus....

[GammelKaktus]

Jeg kjenner meg og godt igjen...

[Gjest Høysensitiv]

Hei! Vil anbefale deg å lese boken "Elsk dig selv – en guide for særligt sensitive og andre følsomme sjæle" av Ilse Sand. Den fikk iallfall meg til å ha det litt bedre med å være veldig følsom og sensitiv. Skjønte at jeg ikke er alene, og at det ikke trenger være så negativt nødvendigvis..

[Gjest nille]

Hei! Vil anbefale deg å lese boken "Elsk dig selv – en guide for særligt sensitive og andre følsomme sjæle" av Ilse Sand. Den fikk iallfall meg til å ha det litt bedre med å være veldig følsom og sensitiv. Skjønte at jeg ikke er alene, og at det ikke trenger være så negativt nødvendigvis..

Takk for tipset

[Jesse]

Kjenner meg så absolutt igjen..

Det er slitsomt å tenke alt for mye!

[Gjest Liss`pia]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg tenker altfor mye... f.eks. på ting jeg har sagt eller gjort. F.eks.som nå: jeg gjorde en liten feil/vimset litt på jobb og har ligget søvnløs om natten og grublet over hva jeg skulle sagt eller gjort bedre Det handler dog om at jeg er utdannet til noe og føler jeg må være feilfri innen dette yrket jeg har utdannet meg til.

[Gjest yojo]

Kjenner meg alt for godt igjen!

[Kami88]

kjenner meg også igjen her. spes det piss pia forteller.huff,det kan være slitsomt...

[Gjest Liss`pia]

kjenner meg også igjen her. spes det piss pia forteller.huff,det kan være slitsomt...

Piss pia

[Gjest girl19]

kjenner meg igjen, jeg er veldig følsom...

leser jeg noe trist i avisa, kan dt ødelegge min dag totalt...

skjønner ikke hvorfor jeg bryr mg....kanskje dt blir bedre med alderen?

[Kami88]

Liss pia: var ikke menina å skrive navnet ditt slik, men det skjønte du vel:) hihi

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, ja...

Selv sliter jeg med sosial angst, depresjon og dårlig selvtillit, noe som fører til at jeg etter enhver sosial situasjon blir stittende å gruble på hva jeg sa/gjorde som var feil, og plage meg selv med negative følelser rundt dette.

Spesielt i forelskelsessituasjoner er jeg ekstremt følsom og usikker. Følelsene svinger opp og ned og hit og dit... Ett øyeblikk føler jeg meg trygg nok på at han faktisk liker meg til at jeg klarer å slappe av å åpne meg opp, men med én gang han er litt sen med å svare/gjør noe jeg ikke liker/gjør eller sier noe som kan tyde på at han ikke er stormende forelsket i meg, blir jeg redd, sint og lei meg, og trekker meg unna. Er også helt sinnsykt sjalu, og innbiller meg at jeg kommer til å bli vraka for en hvilken som helst annen dame. Kjenner sinnet (som definitivt bunner i frykt) koke bare han snakker til en annen jente.

Noen ganger føler jeg kjærligheten strømme fritt og trygt fra hjertet, andre ganger føler jeg kun frykt, og da klarer jeg ikke engang å elske meg selv.

Ufattelig slitsomt. Får aldri ro i sjela, og det ødelegger konstant for sosiale relasjoner.

Det kan få meg til å trekke meg unna, til å virke kald og avvisende, det kan få meg til å fremstå som arrogant, frekk og uinteressert. Det kan også vippe andre veien, dersom jeg virkelig blir desperat, sint og redd. Da går jeg plutselig fra stille og kald, til småhysterisk dramaqueen. Jeg kan helt ut av det blå (i hans øyne) plumpe ut med noe idiotisk ala "du bryr deg EGENTLIG ikke om meg, gjør du vel? du svarer alltid så sent på meldinger at jeg sikkert ikke betyr en dritt for deg" etc.. bare fordi han har vært litt stille en kveld, noe som har fått tvilen og frykten til å spinne og spinne i hodet mitt.

Lurer på om jeg noen sinne kommer til å klare å ha et normal forhold med en mann jeg virkelig elsker...

[Gjest Eks]

Kjenner meg igjen, ja...

Selv sliter jeg med sosial angst, depresjon og dårlig selvtillit, noe som fører til at jeg etter enhver sosial situasjon blir stittende å gruble på hva jeg sa/gjorde som var feil, og plage meg selv med negative følelser rundt dette.

Spesielt i forelskelsessituasjoner er jeg ekstremt følsom og usikker. Følelsene svinger opp og ned og hit og dit... Ett øyeblikk føler jeg meg trygg nok på at han faktisk liker meg til at jeg klarer å slappe av å åpne meg opp, men med én gang han er litt sen med å svare/gjør noe jeg ikke liker/gjør eller sier noe som kan tyde på at han ikke er stormende forelsket i meg, blir jeg redd, sint og lei meg, og trekker meg unna. Er også helt sinnsykt sjalu, og innbiller meg at jeg kommer til å bli vraka for en hvilken som helst annen dame. Kjenner sinnet (som definitivt bunner i frykt) koke bare han snakker til en annen jente.

Noen ganger føler jeg kjærligheten strømme fritt og trygt fra hjertet, andre ganger føler jeg kun frykt, og da klarer jeg ikke engang å elske meg selv.

Ufattelig slitsomt. Får aldri ro i sjela, og det ødelegger konstant for sosiale relasjoner.

Det kan få meg til å trekke meg unna, til å virke kald og avvisende, det kan få meg til å fremstå som arrogant, frekk og uinteressert. Det kan også vippe andre veien, dersom jeg virkelig blir desperat, sint og redd. Da går jeg plutselig fra stille og kald, til småhysterisk dramaqueen. Jeg kan helt ut av det blå (i hans øyne) plumpe ut med noe idiotisk ala "du bryr deg EGENTLIG ikke om meg, gjør du vel? du svarer alltid så sent på meldinger at jeg sikkert ikke betyr en dritt for deg" etc.. bare fordi han har vært litt stille en kveld, noe som har fått tvilen og frykten til å spinne og spinne i hodet mitt.

Lurer på om jeg noen sinne kommer til å klare å ha et normal forhold med en mann jeg virkelig elsker...

Vil bare si at jeg skjønner deg så innmari godt. Det er mange som har det som deg. Den største grunnen er nok at du ikke har vært så heldig å ha noen som gir deg de følelsene du trenger uten at du må be om det. Du trenger noen som kan vise deg at du er verdifull og den aller beste, uten at du må trygle om det. Det finnes slike menn. Jeg var sammen med en slik en gang. Da hadde jeg først vært i et forhold hvor jeg måtte be om ekstra kos. I det siste, med han mannen jeg refererer til, ble det til slutt han som måtte be om det. Det er vanskelig å være så sårbar. For alle. Det var jeg som gikk fra ham siste. Selv om jeg elsket ham. Det ble bare for sterkt (begge veier - sterkt kjærlighet og dyp angst) Kjærlighet, savn og eksistensielle problemer er selvmotsigende og vanskelige. En del av livet med andre ord. Men vi har det alle slik. Iallefall mange av oss.

[Gjest nille]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg tenker altfor mye... f.eks. på ting jeg har sagt eller gjort. F.eks.som nå: jeg gjorde en liten feil/vimset litt på jobb og har ligget søvnløs om natten og grublet over hva jeg skulle sagt eller gjort bedre Det handler dog om at jeg er utdannet til noe og føler jeg må være feilfri innen dette yrket jeg har utdannet meg til.

Ja jeg er også sånn, tenker på ting jeg har sagt eller gjort..

[Gjest nille]

kjenner meg igjen, jeg er veldig følsom...

leser jeg noe trist i avisa, kan dt ødelegge min dag totalt...

skjønner ikke hvorfor jeg bryr mg....kanskje dt blir bedre med alderen?

håper det blir bedre med alderen for din del. Jeg er ikke så sensitiv når det gjelder aviser og nyheter..