Skilsmissebarn

[AnonymBruker]

Jeg fant frem noen gamle filmklipp fra jeg var liten. Der ser jeg meg selv, søstra mi, broren min, moren min og faren min. Som den lykkelige familien vi engang var. På bursdager. Julaften. Nasjonaldagen. Vanlige dager hjemme med latter og glede. Pappa med sine store, latterlige briller og mamma med sin 90-talls sveis. I den trange leiligheten med de stygge gamle møblene.

De skilte seg da jeg var 10. "Kom til stua litt, vi må snakke med dere," sa de. Jeg husker ikke mer av den samtalen, men jeg husker hvor vi satt. Ingen av oss barna trodde på det, det var surrealistisk. Elsket de ikke hverandre mer? Var det vår feil? Vi skulle bli snillere, vi lovet.

Søsknene mine var 14 og 17. Broren min slet litt der og da og havnet flere ganger i trøbbel. Han har det fint nå. Jeg utviklet depresjon. Jeg sliter enda.

De kranglet om alt mulig. Hvem som skulle beholde huset, katten, sofaen, tallerknene og bestikket. Mamma kom innom en dag og dro med seg noe de eide felles. Pappa ble sur. Jeg sto imellom dem. Jeg tok pappa sin side, og jeg glemmer ikke det blikket mamma ga meg. De ringte hverandre hver kveld og skjelte hverandre ut. Baksnakket hverandre til oss barna. Mamma fant raskt en leilighet. Vi ble transportert frem og tilbake. Plukket opp eller droppet av.

Årene har gått. Nå snakker de ikke lengre sammen. Jeg er den eneste som fortsatt bor hos dem begge. Jeg er yngst. Er jeg heldig, sier de et lite "Hei" til hverandre. Eventuelt snakker de om legetimer eller helsesjekker jeg må på. Av og til krangler de. Det handler ofte om meg. Hvor sint og asosial jeg er. Hvordan jeg nekter å høre på dem. De klager på hverandres oppdragelse. Hvordan jeg ble som jeg ble.

Jeg tenker på turene og reisene vi hadde sammen, som en hel familie. Jeg ser på fotografiene. De smilende ansiktene, hvor gikk alt galt? Hva skjedde?

Begge to har nytt følge. Det har gått seks år. De har kommet seg videre. Søsknene mine har også kommet seg videre. Jeg sitter igjen, her i mørket med de mørke tankene. Kunne jeg gjort noe annerledes? Var det jeg, som den yngste, som klusset til alt, som gjorde dem stresset, som brøt opp kjærligheten deres?

Nå er jeg ikke lengre et kjærlighetsbarn. Jeg er et skilsmissebarn. Og jeg står imellom om dem og deres frihet, hindrer dem i å starte livene deres på nytt. Det gjør vondt å vite.

[Gjest Gjest]

Du står ikke mellom noen som helst. Hvorfor innbilder du deg at DU har så mye makt over andres liv? Det har du ikke. Situasjonen som er oppstått er kun deres ansvar. De starta det.

At "du er som du er" kan like gjerne være et symptom på at du "ikke vil" at de skal gå videre, at du selv har gått deg fast i å "holde familien sammen" og at du derfor opptrer asosialt og gir dem bekymmer. For det er den eneste måten å beholde kontakten mellom dem på. Lenken til det som var (siden du sitter og ser på bilder av ting slik de var)

Hvorfor tar ikke du mer ansvar for deg selv, fremfor å sitte og synes synd på deg selv, og se på deg selv som årsaken til alt?

[Viljaa]

Kan ikke se for meg hvor fælt det må være.... Skjønner ikke hva som bor i folk som gjør slik mot barna sine...

[Gjest Gjest]

man velger ikke sin egen familie. du må komme deg vider i livet og ikke henge deg opp i en familie som ikke finnes. den fine familien du hadde,hadde nok mangen dype hull som ble sjult for deg. da skilsmissen kom kom hullene til overflaten og du såg det vonde mellom dem.

det er vanskelig for ett barn å sjønne sin egen barndom som barn. når du blir voksen får barn selv og opplever dei store tingene i livet vil du sjønne din barndom.

nå skal du bare vere ung uerfaren og prøve ut livet på godt og vondt. elsk dine foreldre, dei elsker deg!men ikke hverandre!

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 6 år(er 17 nå), men de skilte seg heldigvis som venner. Ble igjen hos pappa. Begge giftet seg på nytt, men i jula for ett år siden skilte pappa seg igjen. Det kom ikke akkurat brått på siden hun han var gift med truet med det lenge fordi hun ikke kunne fordra meg. Fikk ikke akkurat høre mye positivt fra henne! Eventyr er sanne, steforeldre er noe dritt!!