Ingen kontakt med egen far

[AnonymBruker]

Faren min og jeg er ikke på talefot, og det har vært mitt valg å kutte kontakten.

Uten å gå veldig i dybden på hvorfor, er det snakk om alkoholmisbruk, en meget ustabil far, en unødvendig tøff oppvekst og til tider ren omsorgssvikt fra hans side. Spesielt har den psykiske belastningen vært stor, og jeg har selv i voksen alder ettervirkninger i form av dårlig selvbilde (har jo fått høre hvor udugelig og stygg jeg er i mange år).

På eget initiativ kuttet jeg kontakten for et par år tilbake, og dette har vært vanskelig å akseptere for farmoren min (som jeg fremdeles har kontakt med og ønsker å ha kontakt med). Mine andre søsken har heller ikke kuttet kontakten, men her får jeg delvis forståelse for hvorfor jeg har gjort det.

Faren sender innimellom en tafatt melding om at jeg må ta kontakt når jeg føler for det, og når jeg ikke svarer, resulterer det gjerne i en ufin passiv-aggressiv statusoppdatering på Facebook.

Så til poenget... mannen og jeg venter barn, og det blir familiens første barnebarn. Har noen vært i samme situasjon som meg, i forhold til det at man har kuttet kontakt med en forelder? Jeg frykter nemlig at konflikten, som nå har ligget brakk en stund, vil blusse opp igjen all den tid andre familiemedlemmer mener faren min har krav på å være sammen med barnebarnet sitt.

Spesielt farmor mistenker jeg at kan lage et lite lurveleven ut av det hele, men jeg antar også at faren min kan komme til å bli ubehagelig.

Det vrenger seg i magen av tanken på at han skal få være sammen med knøttet, for det strider helt mot min trang til å beskytte lille mini. Det skal også nevnes at i tiden etter at jeg kuttet kontakten, så har jeg nærmest blomstret opp og har det bedre med meg selv enn på lenge. Jeg vil ikke ha den mannen i livet mitt igjen, EVER.

Beklager at dette ble langt, men dersom noen har vært i tilsvarende situasjon, setter jeg stor pris på å høre om deres erfaringer. Eller generelle gode råd fra andre.

[Labello]

Huff, jeg føler med deg. Foreldre kan være noe herk..

Nå er det jo din situasjon, og du vet alt som har skjedd, og den følelsen du sitter igjen med. Men jeg tenkte umiddelbart og personlig at både faren din og barnet ditt fortjener å bli kjent med hverandre. (Kanskje han har forandret seg/er annerledes med barnet? Kanksje det her er en mulighet til å "prøve på nytt" med faren din?)

MEN hvis du skal gi de muligheten til å være med hverandre, så er det ingenting i veien for at du også skal være tilstede..

Og husk, du trenger ikke å gi mer enn en sjanse om det skulle skje noe som du reagerer på..

MEN så sier du jo at

Jeg vil ikke ha den mannen i livet mitt igjen, EVER.

Og da synes jeg at du allerede har gjort deg opp en mening. Da får du kutte han ut helt. Ikke halvveis, det blir bare verre.

Lykke til uansett hva du gjør!

[Gjest Eurodice]

Jeg har ikke vært i denne situasjonen selv, så jeg er vel den neppe den rette til å gi deg råd. Jeg vil bare si at besteforeldre (og andre slektninger) ikke har krav på å være sammen med barnebarna, hvis du tenker på jussen. I noen tilfeller kan man si heldigvis, i andre dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i denne situasjonen selv, så jeg er vel den neppe den rette til å gi deg råd. Jeg vil bare si at besteforeldre (og andre slektninger) ikke har krav på å være sammen med barnebarna, hvis du tenker på jussen. I noen tilfeller kan man si heldigvis, i andre dessverre.

Nei, "heldigvis" ikke på den måten. Men folk flest føler nok at besteforeldre har moralsk krav på å være med barnebarna, jrf Labellos svar. Og det er nettopp derfor jeg fryker for reaksjonene fra resten av familien...

Jeg tenker som så at ungen ikke kommer til å savne en bestefar han aldri har møtt, men selvsagt vil det antagelig være sårt for bestefaren. Samtidig har det vært veldig sårt å bli fratatt deler av barndommen og ungdomstiden for min egen del.

Det skal også nevnes at barnefaren er helt enig i at denne mannen ikke skal komme i nærheten av barnet vårt.

TS

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kontakt med min far. Det er helt og holdent mitt eget valg. For at det ikke skulle bli helt kaos når babyen vår kom til verden, så sendte jeg ham et kort brev da vi begynte å informere om graviditeten at jeg var gravid. Da gutten kom til verden sendte mannen melding til pappa og sa at jeg hadde født en velskapt gutt. Vi fikk aldri svar på noen av delene.

Det har egentlig vært min farmor som har vært problemet. Jeg vil heller ikke ha noe med henne og gjøre. Det tok en stund før hun tok hintet, men nå hører vi ikke noe mer. Sønnen vår er snart to år. Hun fikk komme på besøk en gang da, det var veldig kort. Hun presset også pappa til å komme på besøk. Han var lengre, han fikk holde babyen osv... etter dette har vi ikke hørt noe.

Nå er jeg nå sånn at jeg sender julekort til både pappa og farmor og farfar til jul, men ikke noe mer. Jeg tar ikke kontakt med dem og de tar ikke med meg. Så alt i alt; de første månedene var litt rare, men etter det har det gått som normalt!

[AnonymBruker]

Jeg tenker som så at ungen ikke kommer til å savne en bestefar han aldri har møtt

Barnet lider ingen nød Her klarer han seg fint! Nå har jeg en fantastisk stepappa da som er hans morfar. Når den dagen kommer at han kan vite mer og begynner å lure så skal han få møte ham om han vil. Men de får ikke være sammen alene uten tilsyn.

AB i innlegg 5

[Gjest Gjest]

Stå på ditt. De som ikke respekterer dine avgjørelser i denne saken kan ryke samme vei som ham!

Jeg har klippet av kontakten med min mor av samme grunn. Hun brukte barnebarna for hva de er verdt for å krype inn i skinnet på meg, og beholde kontrollen over meg. Jeg gav en stor F, informerte barna (som er store tenåringer) og de trakk på skuldrene. De har aldri hatt noe tett bånd, bare hun som har innbildt seg det. Rart fordi hun selv har sagt at hun aldri egentlig har vært noe stor fan av å bli mor, eller bestemor....

De minste vet lite og ingenting. De husker ikke kjerringa og er lykkelige som barn er uansett. Mange i klassen deres som ikke har besteforeldre så det er slett ikke noe rart.

Stå på deg du!

[AnonymBruker]

Det er trist at det skal være sånn for flere. Egentlig burde jo foreldrene være de menneskene man kunne stole på. For min egen del har verken far eller mor noen gang vært det, men mor har jeg høflig kontakt med ennå.

Heldigvis har jeg fantastiske svigers, som kommer til å være glimrende besteforeldre for knøttet.

Men jeg kommer til å stå på mitt, og forhåpentligvis ønsker farmor å holde kontakt med meg og knøttet, og dermed skjønner at hun bør trå varsomt.. men det vil tiden vise.

TS

[SøsterLiten]

Jeg har også hatt et veldig trøblete forhold med min far gjennom hele oppveksten og da jeg ble gravid satt jeg litt i samme situasjon som deg. I tillegg til far så var det en stemor inne i bildet som lagde mye trøbbel... Hun fyrte opp under missforståelser og lagde kaos.... Da jeg var høygravid ga jeg nin far et ultimatum: oppfør deg eller mist kontakten helt med meg igjen og for alltid med ditt barnebarn. Vi hadde en oppvask uten like og jeg var 100% sikker på at jeg aldri kom til å ha noe kontakt med han eller stemor igjen.

Sånn gikk det ikke. Etter at knøtter ble født så har far gjort en helomvendig i oppførsel. Han er oppmerksom, hyggelig, snill og interessert. Jeg har valgt å gi han denne sjansen og so far so good. Jeg tror at når han innså at jeg mente alvor så fikk han seg det støkket han trengte. Han er nå alkoholfri, og stemor og jeg har også fått snakket.

Jeg ville ikke nølt med å bryte kontakten igjen om jeg hadde følt at dette forholdet ville vært et usunt forhold for mitt knøtt å oppleve, men jeg har blitt positivt overrasket og velger derfor å si ti l deg at du kan jo fortelle at han skal bli biologiskbestefar, men at han må gjøre seg fortjent til å få være emosjonell bestefar. Ingenting må bli bestemt nå, du kan hele ti den justere kontakten. Han har ingen rettigheter når det gjelder samvær, dette går kun på din goodwill!

Håper dette ikke vil ta for mye av din energi å ha hengende over deg, nyt heller ditt voksende mirakel og ta tiden og følelsene til hjelp.

[AnonymBruker]

TS,

Det kan være at nå som du er gravid så er du mer følsom og slike ting plager deg mer og mer, jeg vet hvordan det er, er selv i 6 uke.

Du trenger ikke ha ham på facebook. Du kan sette ham på en ignorert liste, slik at du ikke får sure kommentarer på FB.

Kansje det vil hjelpe å ta en liten skittentøysoppvask med din far? Fortell hvordan du opplevde din barndom slik at han forstår hvorfor du tar avstand..

Når han sender melding ala "når skal jeg få høre noe fra den kanten da?" Så går det kansje an å skrive, takk for hilsen, god jul?

Eller noe..Da kan han liksom ikke ta deg på noe.