Å møte min egen far før første gang på mange år

[AnonymBruker]

Ja, som overskriften til dels sier, nå skal jeg møte pappa for første gang på snart 10 år. I morgen.

Vi mista kontakten av en rekke årsaker, blant annet at han var alkoholisert og slo både mamma og meg i mange år da jeg var barn. Det er sikkert mange som ikke skjønner hvorfor jeg vil ha han i livet mitt i det hele tatt etter noe sånt.

Men etter mange måneder i tenkeboksen, kombinert med at to nære venner har mista foreldrene sine i sykdom det siste året, har jeg kommet frem til at jeg vil prøve å ha en slags relasjon til han igjen. Jeg har bare en far. Og jeg vet at han vil ha meg i livet sitt. Han er glad i meg, det vet jeg.

Nå har jeg ingen falske forhåpninger til at alt skal bli rosenrødt. Vi har mye å ta igjen, mye å prate om og det er mye alvorlig som står mellom oss enda. Det viktigste for meg nå, er at vi begge ønsker å møtes og at jeg har bestemt meg for å gjennomføre det.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvilke erfaringer har dere?

Er det noen som har noen råd? Jeg er veldig redd,lei meg og melankolsk kjenner jeg. Hodet mitt er et eneste kaos, og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gå frem for å gjøre dette til et godt møte.

Takk for at du leste, dette er muligens det skumleste jeg noensinne har stått ovenfor, og jeg blir takknemlig for all input.

[Gjest realist]

Har du spurt din mor hva hun føler rundt at du har tenkt å ta opp kontakten med hennes voldsmann? For meg høres dette lite gjennomtenkt ut. Tenk på din mor!

Tror du at livet ditt er en hollywoodproduksjon? Det blir ingen happy ending ut av sånnt. Han har ikke forandra seg. Han vil deg ikke noe godt. Og han er ikke mer glad i deg nå enn han var da han slo deg og din mor. Fact of life.

[MissStiles]

Jeg synes det er tøft gjort. Forstår veldig godt at du vil ha et forhold med faren din. Sånn føler jeg det med den biologiske faren min. Når jeg fikk kontakt med han. Jeg hadde ikke sett han siden jeg var liten. Ganske merkelig å treffe han. Fordi jeg var såpass liten at jeg ikke husker han. Hadde bare sett bilder av han. Det var kjempemerkelig å møte han, husker jeg. Det var han som sto for det meste av pratinga. Siden vi bor i forskjellig land, så har vi kontakt via brev/mail.

[AnonymBruker]

Ja, som overskriften til dels sier, nå skal jeg møte pappa for første gang på snart 10 år. I morgen.

Vi mista kontakten av en rekke årsaker, blant annet at han var alkoholisert og slo både mamma og meg i mange år da jeg var barn. Det er sikkert mange som ikke skjønner hvorfor jeg vil ha han i livet mitt i det hele tatt etter noe sånt.

Men etter mange måneder i tenkeboksen, kombinert med at to nære venner har mista foreldrene sine i sykdom det siste året, har jeg kommet frem til at jeg vil prøve å ha en slags relasjon til han igjen. Jeg har bare en far. Og jeg vet at han vil ha meg i livet sitt. Han er glad i meg, det vet jeg.

Nå har jeg ingen falske forhåpninger til at alt skal bli rosenrødt. Vi har mye å ta igjen, mye å prate om og det er mye alvorlig som står mellom oss enda. Det viktigste for meg nå, er at vi begge ønsker å møtes og at jeg har bestemt meg for å gjennomføre det.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvilke erfaringer har dere?

Er det noen som har noen råd? Jeg er veldig redd,lei meg og melankolsk kjenner jeg. Hodet mitt er et eneste kaos, og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gå frem for å gjøre dette til et godt møte.

Takk for at du leste, dette er muligens det skumleste jeg noensinne har stått ovenfor, og jeg blir takknemlig for all input.

Jeg var i samme situasjon, og følte for å prøve igjen etter en 5-6 år uten kontakt. Fikk rett og slett ingen som helst ting ut av det forholdet så avsluttet det bare ett halvt år senere.

Eneste rådet jeg kan komme med er at om han ikke lever opp til forventningene dine og du ikke får noe utav å være med ham, ikke fortsett! Kom deg videre i livet og la han dø alene

[Gjest realist]

Dette er en oppmerksomhets tråd. Hovedinnlegger vil at vi skal synes synd på henne. Så vil hun at noen skal si at hun gjør det rette slik at hun slipper å ha dårlig samvittihet for moren som nok vil bli ødelagt av sin datters ego. Ring faren din og avlys møtet. Bryr du deg ikke om annet enn deg selv og dine ìmpulsive ideer? Du virker umoden. En alkoholiker stoler man aldri på om man er normal! Og en mann som slår er ikke en god far.Det er noe alle vet om de er oppegående. Våkn opp jente!! Hvis du selv tror på det du skriver anbefales en tur til legen.

[pot]

Ta det med moren din først! Hun har vært der for deg i alle disse årene faren din ikke har det. Det skjer ikke noe mirakuløst ved å møtes igjen. Så lenge han ikke har vært i terapi. Moren din har selv blitt slått og du. Hvordan signaler sender du da til mammaen din? Greit du er nysgjerrig. Og hadde ham vært så glad i deg så hadde han sluttet med alt. Har selv en mor som har slått meg i alle år. Pappa var fortvilet og ble slått han og. Nå er han død og hat bare mamma. Men vi har kontakt på mine prinsipper. Vært uten i mange år også.

Vet en ting, det kommet til å såre deg mere å se at han. Ikke har forandret seg enn å la være å se han. Du bør hvertfall vite at han har endret seg og pratet med moren din om det.

[AnonymBruker]

Takk for alle innspill! Det setter jeg pris på.

Må nesten avklare noe: Mamma vet dette, og støtter meg. Faktisk så har hun oppmuntret meg, og det går ikke en dag uten at jeg er takknemlig for alt hun har gjort for meg gjennom alle år. Vil også poengtere at jeg ikke forventer at alt skal bli supert.

Hovedinnlegget ble kanskje litt rart formulert, og jeg skjønner at det kan virke som jeg er egoistisk og styrt av følelser. Faren min har vært i behandling, og sier selv at han vet hva han har gjort osv. Vil helst ikke utbrodere for mye heller. Hvilken egentlig "tilstand" han er i nå og hvilken innstilling han har vet jeg da ikke, og det er helt klart noe som vil avgjøre veien videre.

Jeg tror fortsatt at det er riktig for meg å møte han da. Men jeg skal ta med meg rådet fra AB om å ikke holde fast på å ha kontakt hvis det viser seg at han ikke har forandra seg, eller hvis han ikke gir meg noe.

Da gjenstår det bare å se hvordan det går i mårra. Det blir sikkert rart, og det er nok best å ta det som det kommer og la han stå for pratinga. Vi får se.

TS

[Vera Vinge]

Har du spurt din mor hva hun føler rundt at du har tenkt å ta opp kontakten med hennes voldsmann? For meg høres dette lite gjennomtenkt ut. Tenk på din mor!

Tror du at livet ditt er en hollywoodproduksjon? Det blir ingen happy ending ut av sånnt. Han har ikke forandra seg. Han vil deg ikke noe godt. Og han er ikke mer glad i deg nå enn han var da han slo deg og din mor. Fact of life.

Jeg ser ikke hva moren til ts har med dette å gjøre. Det er selvfølgelig ikke sikkert hun syns det er morsomt at ts har kontakt med faren sin, men jeg mener at en slik kontakt må være opp til ts. Vi vet heller ikke hvorvidt han har forandret seg. Kanskje har han sluttet å drikke og dermed også sluttet å slå og angrer på det hele, klar for å prøve å etablere et forhold til datteren sin igjen. Eller, han er på samme sted som for 10 år siden og det hele blir en skuffelse for ts. Dette kan ikke vi vite, og bare ts kan kjenne etter om hun er villig til å prøve å finne ut av disse tingene.

Men til ts, vil jeg si at det viktigste vel blir å ikke ha for høye forventninger til hva som skal skje. Det kan også godt være han angrer fælt, men ikke klarer å snakke om det, inkl. å be om unnskyldning, bare sånn at du er forberedt på det også. Sikkert lurt å tenke på hva du ønske å oppnå ved å ha kontakt med ham. Er det for å få en unnskyldning, fordi du er bekymret for ham og ønsker å se hvordan han har det, eller fordi du savner ham, eller noe annet?

[Gjest Surrehodet]

Jeg har gjort det, og utviklet et ok forhold til min far etterhvert. Men bare ok ikke noe utover det, også døde han......

Men det første jeg tenker på ved vårt første møte var hvor rart det var at han gråt og gråt. Han var så glad for at jeg hadde tatt kontakt. Jeg syntes det var ubehagelig, og jeg var bitter for at han ikke hadde forsøkt alle disse årene å sende brev/kort, om jeg var så viktig for ham.

Ha bodde langt borte fra meg men jeg la sommerferien min til der han var i flere år, for å kunne bli kjent med ham og hans nye kone. Jeg kunne se likheter mellom meg og ham, og vet nå hvor jeg har enkelte fakter og ideer fra. Så alt i alt var det viktig for meg å få gjort det. Men nå lever jeg etter filosofien at det er bedre å forsøke en aldri forsøke, og så lure på om det var riktig å lavære

Og de surmaga bitre oppstøtene fra "gjest realist" skal du drite i. Vedkommende vet ingenting som helst om ditt forhold til din mor.

Men hold gjerne din mor informert om hun ønsker det. Hun syntes nok det er sårt, men skjønner forhåpentligvis hvor viktig det er for deg å sette brikkene på plass.

[pot]

Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Takk igjen.

Når det gjelder hensikten min med å gjenoppta kontakten, så er det nok en kombinasjon. Jeg er spent på hvordan han har det, jeg forventer ingen unnskyldning- men jeg håper vi kan ha en "normal samtale". Det ville isåfall vært første gang. Og så handler det om identitet, det er mye jeg lurer på om familien min nå i voksen alder, som kanskje han kan svare på. Det at alt dette kan vise seg å ikke innfri, er noe jeg er klar over- men som samtidig gjør dette sårt.

Det dere sier om at det er vanskelig å forutsi hans reaksjoner er nok også noe jeg bør ha i bakhodet. Det hjalp virkelig å lese svarene deres.

TS

[Gjest Gjest]

Jeg har. Og vi har et overfladisk forhold i dag, hvor jeg av pliktfølelse følger opp. Han gjør ikke en drit og gir ikke en drit. Bortkasta tid.

[Hybelkanin]

Synes det er skammelig hvor negative enkelte er her...

Jeg forstår behovet ditt for å lære ham å kjenne, TS. Søsteren min er i samme situasjon, og jegh ar vært med henne gjennom hele prosessen, fra første brev, telefonsamtale og møte.

Dessverre er det slik at di negative ofte får rett i situasjoner som dette, men det finnes også rosenrøde historier. Hold motet oppe, og gi det en sjangse iallefall. Jeg vet det kan være vanskelig, med tanke på fortiden, men prøv å møte ham med blanke ark.

Man kan aldri direkte tilgi voldelige foreldre, tror jeg, men man kan likevel prøve å starte på nytt. - Og bare fordi han er alkoholiker, så er han ikke mindre verdt. Vold er ikke akseptabelt, og jeg vet alkohol kan føre til dette hos noen, men om han, som han sier har fått kontroll på flaska, så kan det jo hende han har forandret litt verdier og levestil?

Ønsker deg masse masse masse lykke til! <3 Hold oss oppdatert

[AnonymBruker]

TS her, kom på at jeg kunne oppdatere.

Vi møttes, og det gikk bra. Bedre enn jeg hadde trodd, iallefall. Han fortalte at han ikke drikker mer, men jeg klarer liksom ikke helt å tro på det. Det er sikkert urettferdig ovenfor han, men basert på hvordan han var før så har jeg litt problemer med å sluke alt han sier rått.

Det var ganske emosjonelt, men det ble ikke pinlig. Vi prata om løst og fast,han prata mest, og vi har møttes en gang etter det. Vi er på bølgelengde, om enn noe overfladisk. Jeg betrakter han vel ikke som en farsfigur, men jeg er så langt positiv.

Han har så langt ikke tatt opp temaet med mishandlingen, ikke jeg heller. Han er forhåpentligvis klar over hva han har gjort. Er det lurt av meg å ta det opp? Kanskje det vil ødelegge alt.

[AnonymBruker]

Han har så langt ikke tatt opp temaet med mishandlingen, ikke jeg heller. Han er forhåpentligvis klar over hva han har gjort. Er det lurt av meg å ta det opp? Kanskje det vil ødelegge alt.

Om du føler det er viktig for deg så bør du kanskje ta det opp. Men kan det være lurt å vente litt?

Er uansett glad på dine vegne for at du har kontakt med faren din igjen, på tross av det du har opplevd.

Vet ikke hvor gammel du og faren din er, men plutselig en dag er han ikke lenger og da vil det føles godt for deg å tenke på at dere tross alt fikk et slags forhold. Om enn noe sent.

Jeg har vært der og er selv veldig glad for at jeg tok kontakt før det var for sent. Vet ikke om faren min egentlig fortjente det men det føltes allikevel riktig for meg.

[AnonymBruker]

Om du føler det er viktig for deg så bør du kanskje ta det opp. Men kan det være lurt å vente litt?

Er uansett glad på dine vegne for at du har kontakt med faren din igjen, på tross av det du har opplevd.

Vet ikke hvor gammel du og faren din er, men plutselig en dag er han ikke lenger og da vil det føles godt for deg å tenke på at dere tross alt fikk et slags forhold. Om enn noe sent.

Jeg har vært der og er selv veldig glad for at jeg tok kontakt før det var for sent. Vet ikke om faren min egentlig fortjente det men det føltes allikevel riktig for meg.

Ja, det er ganske viktig for meg at vi på ett eller annet tidspunkt prater om det. Det er ikke det at jeg forventer en unnskyldning, men hvovidt han har et reflektert forhold til vår felles fortid er noe jeg bryr meg litt om. Jeg tror du kan ha rett i at det er lurt å vente litt da, siden det gjerne tar litt tid å bygge en relasjon som tåler den typen samtaleemne. Iallefall med en slik historie som vi har.

Takk. Han er over 60 år, og har ganske dårlig helse etter hva jeg kunne bedømme.Jeg tror han er ensom også. Han klagde ikke, men det var tydelig likevel. Har tenkt litt på at jeg ikke bør føle meg forplikta til å være en ressursperson i livet hans, men at akkurat det heller får komme som en bonus.

Fint å høre at du syntes det var riktig å ta kontakt med faren din selv om han kanskje ikke fortjente det, jeg kjenner meg igjen i akkurat den tankegangen.