Når mannen forguder sin far

[AnonymBruker]

Min mann og jeg er i slutten av 30 årene og har bodd sammen i flere år.

Min kjære er en sympatisk morsom og grei mann, men jeg syntes han er for avhengig av sin far.

Feks. nå i helgen var vi på hyttetur, vi hadde kjøpt en pakke kyllingkjøttdeig. Da vi åpnet kjøttet kom det en dårlig lukt ut fra pakken. Alle vet at kyllingkjøttdeig lukter promp, men denne pakken luktet ekstremt dårlig. Jeg sa vi måtte finne på noe annet å spise, da ringte han til sin far for å høre om faren syntes vi kunne spise kjøttet.

Eller når jeg bygger opp vedlager på kortsiden av garasjen, og han ringer sin far for å høre om det er greit eller om jeg burde bruke langsiden av garasjen.

Overreagerer jeg her eller?

[Gjest Tirkes]

Umulig å si om du overreagerer uten at du sier to pip om hvordan du reagerer.

Hvor gammel er mannen som er avhengig av far? Skjer dette på banale ting i blant, eller på alt hele tiden? Og ja, hvordan reagerer du?

Jeg håper du ikke blir sur på ham. Enkelte finner igjen forholdet til sine foreldre når de blir voksne og det er ofte vrient å holde en samtale igang, og da griper man etter halmstrå. Også ringer man mor/far for å spørre om man bør legge om til vinterdekk med 30 cm snø ute, og ender opp med å skravle litt om andre ting. Feks.

Det er jo utrolig søkt å ty til råd om sånne banale ting, men jeg vet ikke på langt nær nok om noenting til å kunne uttale meg, egentlig.

Vedrørende veden, så hadde jeg forresten glatt ringt pappa selv. Pappa tenker på vær og vindforhold gjennom hele året som jeg aldri legger merke til, og kan redde veden fra å bli våt.

[Gjest Heloise]

Jeg ringer moren min noen ganger om banale ting, ikke noe rart med det nødvendigvis. Hvis du ikke har flere gode eksempler så vil jeg si du overreagerer

[AnonymBruker]

Takk for gjennomtenkt svar Trikes.

Jeg blir sur, fordi jeg føler han undervurderer MIN kunnskap. Og at han aldri stoler på at JEG kan ta rette avgjørelser. Han selv kan ikke ta avgjørelser uten å ha konferert med sin far. Han har alltid hatt ett nært forhold til sine foreldre og det er jeg selvsagt glad for. Men syntes det blir litt søkt når han feks. under besøk av vennepar sitter og forteller hvor fantastisk flink faren er til å bake brød, eller hvor flink moren er til å strikke nisser.

[Gjest Nuppdupp]

høres ut som sjalusi.. har han alltid vært sånn eller har det kommet i det siste? som noen sa her, så kan det hende han ser på det som en god unskyldning til å ringe faren sin. han vet nok godt at den pakka kjøttdeig ikke kan spises

jeg brukte også sånne unskyldninger for å ringe faren min. fordi jeg ikke ville ringe sånn bare for å si hei :gjeiper: du burde ikke ta det personlig

Endret 14. desember 2011 av Nuppdupp

[Dragonfly84]

Jeg og samboer ringer ofte mødrene våre for å høre om slike ting, kjøttdeig, sauser, hvor lenge ting kan ligge i fryseren... Jeg blir da ikke fornærmet om hun ringer moren sin, f.eks. En gang var vi faktisk uenige om kyllingkjøtt, og det endte med at hun spiste det, fordi hun mente det var bra, og jeg kjøpte ny, som jeg lagde... Hun ble ikke syk, da, så det var tydeligvis i orden!

Men det med pappa kan jeg relatere til. Jeg er også opptatt av å få en slags bekreftelse på at det jeg gjør er bra fra pappa. Kanskje mannen din er så opptatt av å gjøre faren sin stolt at han ikke ville ta sjansen på å legge veden feil en gang? Jeg kan bli sånn med alt... At jeg kan finne på å tenke "Vil pappa være stolt av meg hvis jeg tar den jobben?" i stedet for "Vil jeg HA den jobben?". Slitsomt. Og det er det sikkert for mannen din også

[AnonymBruker]

Min mann og jeg er i slutten av 30 årene og har bodd sammen i flere år.

Min kjære er en sympatisk morsom og grei mann, men jeg syntes han er for avhengig av sin far.

Feks. nå i helgen var vi på hyttetur, vi hadde kjøpt en pakke kyllingkjøttdeig. Da vi åpnet kjøttet kom det en dårlig lukt ut fra pakken. Alle vet at kyllingkjøttdeig lukter promp, men denne pakken luktet ekstremt dårlig. Jeg sa vi måtte finne på noe annet å spise, da ringte han til sin far for å høre om faren syntes vi kunne spise kjøttet.

Eller når jeg bygger opp vedlager på kortsiden av garasjen, og han ringer sin far for å høre om det er greit eller om jeg burde bruke langsiden av garasjen.

Overreagerer jeg her eller?

Jeg husker da jeg først flyttet sammen med min kjære og han ringte foreldrene sine om råd hele tiden. Antakelig fordi han var litt avhengig av foreldrene sine og dette var første gangen han flyttet for seg selv. Jeg også ble litt irritert over det for jeg følte at han ikke stolte på hverken seg selv eller meg. Jeg hadde da vært veldig selvstendig og klart å ordne ting selv lenge, men han spurte aldri meg om råd. Dette har han mer eller mindre sluttet med nå etter at vi har bodd sammen lenge.

Men ja, det irriterte meg grenseløst. Men jeg hadde svigerforeldre som var veldig kontrollerende og innvaderende som heller ikke stolte på at sønnen på 26år og kjæresten visste hvordan man skulle gjøre basic ting som rydding og oppvask eller betale regninger. De kan fortsatt komme med formaninger når de kommer på besøk, men jeg har lært meg å overse dem. Etter 6års samboerskap med deres sønn, så tror jeg nok at jeg har kontroll på hverdagslige ting selv altså.

Ellers så synes jeg ikke det er noe galt med å ha et godt forhold til sine foreldre, men det er ikke noe gøy når man føler at samboer og foreldrene hans er de som tar beslutninger i ens eget forhold og man selv blir holdt utenfor. Enten det er en stor eller liten beslutning.

[AnonymBruker]

Takk for gjennomtenkt svar Trikes.

Jeg blir sur, fordi jeg føler han undervurderer MIN kunnskap. Og at han aldri stoler på at JEG kan ta rette avgjørelser. Han selv kan ikke ta avgjørelser uten å ha konferert med sin far. Han har alltid hatt ett nært forhold til sine foreldre og det er jeg selvsagt glad for. Men syntes det blir litt søkt når han feks. under besøk av vennepar sitter og forteller hvor fantastisk flink faren er til å bake brød, eller hvor flink moren er til å strikke nisser.

Åh hshhs nå ler jeg høyt her.... Kjenner jeg hadde blitt rimelig irritert selv ja, om "mannen" hadde sittet og skrytt av dette til våre venner....

"Dere skulle sett de flotte nissene mamma strikker nå altså!, De er nyyyyydelige".

Nei gaaaad asså, så lite mandig!

[AnonymBruker]

Jeg husker da jeg først flyttet sammen med min kjære og han ringte foreldrene sine om råd hele tiden. Antakelig fordi han var litt avhengig av foreldrene sine og dette var første gangen han flyttet for seg selv. Jeg også ble litt irritert over det for jeg følte at han ikke stolte på hverken seg selv eller meg. Jeg hadde da vært veldig selvstendig og klart å ordne ting selv lenge, men han spurte aldri meg om råd. Dette har han mer eller mindre sluttet med nå etter at vi har bodd sammen lenge.

Men ja, det irriterte meg grenseløst. Men jeg hadde svigerforeldre som var veldig kontrollerende og innvaderende som heller ikke stolte på at sønnen på 26år og kjæresten visste hvordan man skulle gjøre basic ting som rydding og oppvask eller betale regninger. De kan fortsatt komme med formaninger når de kommer på besøk, men jeg har lært meg å overse dem. Etter 6års samboerskap med deres sønn, så tror jeg nok at jeg har kontroll på hverdagslige ting selv altså.

Ellers så synes jeg ikke det er noe galt med å ha et godt forhold til sine foreldre, men det er ikke noe gøy når man føler at samboer og foreldrene hans er de som tar beslutninger i ens eget forhold og man selv blir holdt utenfor. Enten det er en stor eller liten beslutning.

Det er vel den følelsen jeg har. At han og faren skal bestemme i mitt hjem. Selv er jeg litt sånn easy going, og det irriterer meg grenseløst at min mann sier: Jeg snakket med min far og han sa du måtte ha 2 strøk med grunning før du maler skapet. Hvorfor diskuterer de i det hele tatt skapet som JEG har kjøpt som et opppussingsprosjekt-hobbyprosjekt. Jeg har da forhørt meg hos butikken jeg handlet malingen i og lest blogger som i første omgang inspirerte meg til å male skapet.

[Gjest Gjest]

Det er vel den følelsen jeg har. At han og faren skal bestemme i mitt hjem. Selv er jeg litt sånn easy going, og det irriterer meg grenseløst at min mann sier: Jeg snakket med min far og han sa du måtte ha 2 strøk med grunning før du maler skapet. Hvorfor diskuterer de i det hele tatt skapet som JEG har kjøpt som et opppussingsprosjekt-hobbyprosjekt. Jeg har da forhørt meg hos butikken jeg handlet malingen i og lest blogger som i første omgang inspirerte meg til å male skapet.

Nå fikk jeg vibber til reklamen; Se der ja..."ingeniøren".. Han som legger laminatgulv fra Maxbo og ringer svigerfaren for å gni det inn...

Men seriøst. Still spørsmålet TIL HAM neste gang; HVORFOR i himmelens navn diskuterer du et hobbyprosjekt JEG har for morro skyld, med din far??!

Han er nok ikke klar over sin binding til sin far og et slikt spørsmål vil få ham til å tenke over det neste gang. I alle fall et par ganger etter at han har surna og krangla med deg...

[AnonymBruker]

Det er vel den følelsen jeg har. At han og faren skal bestemme i mitt hjem. Selv er jeg litt sånn easy going, og det irriterer meg grenseløst at min mann sier: Jeg snakket med min far og han sa du måtte ha 2 strøk med grunning før du maler skapet. Hvorfor diskuterer de i det hele tatt skapet som JEG har kjøpt som et opppussingsprosjekt-hobbyprosjekt. Jeg har da forhørt meg hos butikken jeg handlet malingen i og lest blogger som i første omgang inspirerte meg til å male skapet.

Jeg skjønner deg godt jeg. Her gikk det til og med så langt at tanter og besteforeldre på hans side kom med gardiner og begynte å henge opp og styre og stelle. Alt uten at jeg hadde blitt spurt om hva jeg synes. Da jeg kom inn døra i vår første leilighet etter å ha vært på jobb så hadde svigermor begynt å pakke opp saker og ting, og begynt å sette de på plass.

Altså, det er flott å få hjelp når man flytter. Men jeg vil helst styre enkelte ting selv sammen med samboern min. Det er vi som skal bo sammen.

Min egen mor ble helt forferdet over hvor overkjørt jeg ble av hans familie. Har heldigvis lært å si ifra nå.

[Gjest Tirkes]

Har du nevnt det for ham? Ikke sikkert han tenker over det selv, men at det faller naturlig i et godt forhold.

Jeg kan ta et eksempel som ikke er helt det samme. Når jeg og mannen flyttet sammen led jeg meg gjennom to år av (heldigvis hele tiden minkende) kommentarer om at "Mamma pleier å...".. Alt fra hvordan jeg brettet håndklær (mamma gjør ikke sånn) til hvordan jeg lager brun saus (mamma pleier å gjøre sånn) og hvordan jeg pusset vinduer.

Jeg eksploderte etter noen måneder og "JEG ER IKKE MORRA DI!" - det visste seg at han ikke mente det som kritikk, men som en observasjon. Han har tatt etter "mine" måter på veldig mye og det var mest utrykk fra en pratsom kar ment som "Åhja, man kan gjøre det på denne måten også. Kult". Men jeg tok det ille opp og var sikker på at ingenting jeg gjorde var bra nok. Han tenkte ikke over formuleringene i det hele tatt.

Si det til ham. At når han ringer for å dobbeltsjekke ting du sier er rett, så føler du deg undergravd. Si at måten hans å kryssforhøre alt med pappa får deg til å føle at du lever i kontroll og i skyggen av hans far, og at det er ubehagelig. Kanskje han ikke har tenkt over hvordan det fremstår for deg?

(PS: Er du første samboeren hans...?)

[Solbærpiken]

Åh hshhs nå ler jeg høyt her.... Kjenner jeg hadde blitt rimelig irritert selv ja, om "mannen" hadde sittet og skrytt av dette til våre venner....

"Dere skulle sett de flotte nissene mamma strikker nå altså!, De er nyyyyydelige".

Hehe

Nei gaaaad asså, så lite mandig!