psykisk sliten

[AnonymBruker]

Jente 19år

Fortiden føler jeg at alt går i mot meg.. Min kjære far har fått diagnosen ASL (Amyotrofisk Lateral Sclerose) .. Dette vil si at kanskje har bare noen år igjen, og dette er kjempe tøft for både han og familien min på 7. Han er noe av det kjæreste vi har, og det å se faren din gå fra å være så sterk, sprek og frisk til å bare ligge på sofaen å nesten ikke få til å gå og gjøre noe knuser en i 1000 biter ..

Vi har tidligere mistet lillesøstra vår, og dette har ført oss nærme hverandre, og familien min er veldig knyttet til hverandre.

Jeg er en veldig følsom person, og har det vanskelig etter dødsfallet til søstra mi, det begynner å bli noen år siden, men dette er forsatt trist og hardt for meg.. Og så dette med pappa itillegg.. Det har snudd hele livet mitt på hodet ..

Jeg bor egentlig på landet med familien min, men bor i byen (ca 1t 15min fra hjemplassen min) fortiden der jeg går vg2, og jobber som butikkmedarbeider. Dette gjør at jeg ikke får dratt hjem på landet så ofte som jeg skulle ønsket, og jeg tilbringer masse tid her i byen.

I det siste har alt bare blitt verre og verre, jeg har vært hjemme fra skolen kjempe masse for jeg greier rett og slett ikke, vil helst bare sove bort dagene. Lærerne kjefter og klager hele tiden, og klassen har jeg ikke slik kjempe god kontakt med, så dette gir meg ikke noe mere motivasjon til å gå på skolen .. Fraværet bare stiger, og jeg orker ingenting lengre. Jeg skyver alt i fra meg, hele skolen, vennene mine, til og med familien min.. Føler også vennene min trekker seg unna, dette pga at de kanskje ikke forstår hvordan jeg har det og synes det er vanskelig å forholde seg til dette, ikke vet jeg ..

Jeg er psykisk sliten, stadig deprimert. Jeg takler alt dette rundt pappa utrulig dårlig, men jeg er en person som holder alt det onde inni meg så alle tror alt er greit og merker ingenting.. Det er ingen som forstår hva jeg går igjennom, og jeg føler at jeg har ingen å snakke om det med lengre, greier ikke å snakke om det med familien engang, prøver å late som jeg er sterk, og vil helst ikke snakke om det, vil at alt skal være bra, jeg greier det bare ikke .. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre, ingen vet hvorfor jeg har blitt sånn jeg har i det siste, og hva skal jeg si til lærerne som maser og kjefter stadig vekk fordi jeg møter så lite opp på skolen, jeg kommer ikke til å bestå dette året ..

Det ble masse syting og klaging her nå, men jeg måtte bare få skrevet det ned og få det ut en eller annen plass..

Skulle ønske det var noen der ute som kunne hjulpet meg opp på beina igjen og gitt meg litt håp og mot igjen, men er vell for masse å be om .. Null motivasjon, depresjon og utbrent.., hva skal jeg gjøre ? ..

[tøydokka]

Det fremstår som ganske klart at det du gjennomgår for tiden utgjør en så stor psykisk belastning at det overgår din mestringsevne. Du har flere tegn som tyder på at du kan ha en depresjon: tilbaketrekning og isolasjon fra omverden, følelse av utmattelse, likegyldighet, følelse av håpløshet, og jeg vil gjette på at følelse av utilstrekkelighet og skyld/dårlig samvittighet også plager deg.

Denne tilstanden kan være vanskelig å komme ut av på egen hånd, og jeg vil på det sterkeste be deg om å finne noen å snakke med om disse tingene. Eks fastlege, skolepsykolog, helsesøster. Du skriver det er vanskelig å snakke, men du er god til å uttrykke deg skriftlig. Det kan du benytte deg av ved å enten la hjelperen lese dine brev/ notater eller du kan lese høyt selv. Da har dere et utgangspunkt, og du vil oppleve at det blir lettere å prate etterhvert, så fremt det er et menneske med et visst nivå av kommunikasjonsferdigheter og medmenneskelighet.

Ang skolen, så vil jeg tro du har en klasseforstander. Be om en samtale med han/henne, og forklar situasjonen. Husk at det ikke betyr krise om du må ta et år pause fra skolen. Tid blir plutselig så forferdelig verdifull når den er knapp.. Det er viktigere at du prioriterer slik at du ikke for resten av livet angrer på at du ikke brukte tid sammen med familien og spesielt din far i denne perioden. Ta vare på deg selv, snakk med noen og ta imot hjelp.

Føler uendelig med deg.. Hilsen Tøydokka

[lissjaa]

tusen takk for svar du svarte kjempe bra og kjenner meg godt igjen i det du sier. Som du sier, jeg har en følelse av utilstrekkelighet og skyld/dårlig samvittighet, og dette plager meg ..

Jeg synes det er vanskelig å skal skaffe hjelp, vet ikke om jeg greier å kontakte noe form for hjelp, er veldig vanskelig .. Men det du skrev var til stor hjelp, godt å høre at noen forstår litt. Skal tenke litt på det med å kontakte hjelp, prøve å finne en løsning på det, men om jeg greier det er en annen ting, men skal prøve ihvertfall.

tusentusen takk for svar

[Gjest Michelle82]

Ta kontakt med fastlegen din og fortell hvordan du har det. Be om henvisining til psykolog.