Et lite brev..

[Gjest Anonymous]

Til min kjære som jeg er så glad i!

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg dette ansikt til ansikt, for du er som oftest ganske flink til å snakke om det meste. Den tiden vi har hatt sammen har til nå vært noen utrolig fine år, som jeg ikke ville vært foruten. Vi har mange fine minner og har vært gjennom mye sammen. Vi krangler skjelden og har det stort sett kjempefint sammen. Det er derfor dette er så vondt og vanskelig å forklare.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er blitt så usikker på det hele. Jeg har begynt å lure på om jeg ville hatt det bedre alene. Om jeg kanskje ikke har mer å gi deg nå. For akkurat nå føles det som om jeg er her ennå mest for din del. Jeg vet du trenger meg og all den støtten du får av meg når det gjelder et problem du har utenom vårt forhold. Jeg vet at du elsker meg og vil gjøre alt for at jeg skal ha det godt og at vi skal ha det godt sammen. Men vil du forstå dette om jeg sier det til deg?

Jeg føler at jeg står fast nå. At mitt liv har stoppet opp. At jeg må velge om jeg vil gjøre ting jeg har lyst til eller være sammen med deg. Det er mange av de tingene jeg har lyst til å gjøre sammen med deg, men du deler ikke så mange av de interessene med meg. Vi er så forskjellige. Jeg kan heller ikke bli den du ønsker at jeg skal være, da vil jeg ikke lenger være den jenta du ble så glad i. Jeg er ung, og jeg vet ikke om dette er rett. Jeg har et behov for å leve mitt liv etter egne ønsker. Kanskje litt egoistisk nå, men du får det ikke bedre om jeg ikke har det bra.

Du ville tatt det tungt om jeg gikk nå. Tror ikke det ville være så lett for meg heller. Men jeg er kanskje bare nødt til å prøve. For min egen del. Dette er vondt. Jeg er fortsatt like glad i deg, men er det på samme måten som før? Vet ikke helt hva jeg selv mener med dette, vet bare at det plager meg. Uansett er det ikke rett overfor deg å gå rundt med disse tankene uten å la deg forstå hva som er galt.

Jeg vil deg ikke så vondt som jeg vet at du ville ha fått det hvis jeg gikk. Jeg er jo så inderlig glad i deg. Så hvorfor føler jeg det slik? Er det fine vi har hatt sammen på tur å ta en ende? Må vi kanskje nå gå hver våre veier og oppleve nye ting? Eller er dette bare en periode jeg bare må leve gjennom å få grublet meg ferdig med? Jeg har så lyst å fortelle deg dette, men vil ikke fordi jeg er redd for å såre deg. Og tør ikke, for jeg er redd for den sannheten vi kan komme til å finne i det hele.

Uff. Litt rotete kanskje. Men jeg ville skrive det på bevform fordi tankene er litt lettere å få ut da. Vet at ingen kan gi meg svar på hva jeg skal gjøre, men håper at noen av dere her på KG forstår meg og hva jeg mener med disse surrete tankene. Om dere har noen tanker om det, tar jeg imot det med takk.

[ElleVille]

Hei du,

jeg har nok egentlig ikke så mye å tilføye, bare noen tanker jeg fikk da jeg leste "brevet" ditt...

Siden du skrev det i "du/jeg"-form, lot jeg som om det var meg det ble skrevet til.

Kjente hvordan det ville føles å lese det om jeg virkelig var i et forhold. Vondt!

Det vil jo ikke av den grunn si at det skal gjemmes bort.

Jeg skjønner at du har behov for å fortelle hva du tenker på - tror jeg også ville valgt å gjøre det.

Det er fordi jeg vet hvordan det ville føles å være i et forhold der den andre hadde tanker om at dette kanskje ikke er rett likevel... og holdt det for seg selv.

Slik jeg ser det, er eneste mulighet for kanskje å redde noe som begynner å skli ut, å snakke om det, og jobbe med det. Sammen.

Hadde jeg fått dette brevet hadde min reaksjon vært å gi deg mer frihet. Vært villig til å jobbe med dette, og åpne for mer spillerom på begges "side".

Jeg vet jo ikke hvordan kjæresten din vil reagere, men siden du ville ha tanker rundt det du skriver, så er min tanke;

få gitt uttrykk for det du føler selv, slik at han også får en mulighet til å jobbe med saken. Det er kanskje lett å bli sittende fast i et bestemt mønster, men jeg vil tro det er mulig å gjøre noe med det med litt innsats. Håper det.

Lykke til.12

[Venus]

Vær åpen mot elsklingen din, det vil du aldri komme til å angre på, DET er jeg sikker på !!! Uansett utfall...

Vis han (du sier at du er så glad i) den tilliten !!!

[Gjest Anonymous]

Det må være tillit i et forhold, uforbeholdent. Selvsagt vil et slikt brev være vondt å få, men hva er alternativet - å leve på en løgn? Jeg vil heller vite hva min kjeære tenker på, og så vi kan finne ut av det sammen, enn å leve med usikkerhet. Og den usikkerheten vil merkes, før elelr siden. Og uansett - du har det jo ikke bra! Og hvis ikke du har det bra må du gjøre det som skal til for å få det bra! Av og til innebærer det vonde valg, men tenk om det er en pause som skal til? Være fra hverandre. Ikke i to uker, men lenge - begynn virkelig på nytt hver for dere. Om dere skal være sammen, vil dere finne sammen igjen. Hvis dere "oppdager" nye liv, er det ikke ment å være dere. Ting skjer som regel slik de skal, hvis man tør å overlate ting til "tilfeldighetene" - ikke søk svarene, la svarene komme til deg!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hvor gamle er dere? Litt lettere å gi råd om man vet litt om hvor man i livet befinner seg aldersmessig.

Hilsen en Mann

[Gjest Nathalie]

Så dette brevet først nå, da det var skrevet før jeg oppdaget KG.

Jeg ble nesten redd av å lese det brevet, for det var som om jeg skulle ha skrevet det selv til typen for et par ukers tid siden!

Du har satt ord på de følelsene jeg ikke klarte å sette ord på, du har funnet en fin måte å uttrykke deg på gjennom et brev.

Jeg valgte til slutt å prate med typen. Det var vanskelig, det var vondt og innmari tøft. Men vi fikk "rensket opp" luften litt, og det lettet iallfall mitt hjerte. Nå vet han hvordan jeg føler det, men vi ble enige om å prøve å redde det som kanskje er igjen uten at vi flytter fra hverandre osv. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, vi har fortsatt langt igjen. Noen ganger så føler jeg selv at jeg kanskje allerede har gitt opp å prøve å redde noe. Men vi har iallfall fått til litt kommunikasjon (i motsetning til din type så er ikke min særlig flink til å prate om ting), og vi får bare se. Nå vet han iallfall hvor jeg står.

Tror du bør enten fortelle ham det, eller vise ham brevet hvis det blir for tøft å sitte og si det til ham.

Det er jo en stund siden du har skrevet dette, men jeg bare lurte på hvordan det går nå?

Lykke til iallfall