Når en forelder bidrar MYE mer enn den andre

[Gjest Lille my]

Tar denne anonymt, regner med å få litt pes her.

Jeg øsnker svar fra dere som er voksne skilsmissebarn, regner med at dere har mest å bidra med. Jeg er skilt, barna bor 60 % hos meg og 40 % hos faren. Ikke en omforent skilsmisse, det var rimelig tøft for meg da han fant en annen, men vi har nå et greit forhold når det kommer til samarbeid med ungene.

Jeg har alltid satt barna mine først, foran mine egne behov. Også lenge før skilsmissen. Det var alltid jeg som dro de med ut på tur til fjells og til vann, jeg stilte opp når det gjaldt lekser, foreldremøter, fritidsaktiviteter, dugnader, bursdager... ja, alt egentlig. Faren dyrket sine egne interesser og hadde ikke tid til å være med. Det siste året var "egne interesser" = elskerinna.

Etter skilsmissen har jeg selvsagt fortsatt med å gjøre det jeg kan for ungene mine. Og jeg gjør det for at de skal ha det bra, IKKE fordi jeg forventer heder og ære tilbake. Jeg gjør nok litt ekstra fordi jeg har dårlig samvittighet overfor dem, selv om ikke skilsmissen var mitt valg så kjenner jeg av og til på at jeg synes så synd på dem som må farte mellom to hjem.

Jeg forsøker å lage hyggelige morgener, står tidlig opp og varmer rundstykker og lager kakao. Jeg setter av tid til dem, er med på deres fritidsinteresser, stiller alltid opp når det er noe ifm skole eller fritid, passer på at de har det de trenger, kjører når det er behov, tilrettelegger for at de kan ha overnattingsgjester osv osv. Faren stiller opp på kanskje 20 % av tingene. Til og med når ungene er hos faren og det i prinsippet er han som har ansvaret ender det opp med at jeg må trå til dersom det er noe, fordi har ikke "har anledning". Selvsagt kunne jeg si nei, det passer ikke. Men da er det ungene det går ut over og det ønsker jeg ikke. F.eks hvis ungene skal et sted de må kjøres, så gidder ikke faren det selv om de er hos han. Så da ender det opp med at jeg kjører. Det kan være til trening, kamp eller i fødselsdag.

Og jeg begynner å føle meg sliten. Tenker at faren slapp unna alt ansvar da vi var gift, nå slipper han ennå unna med det. Han vet at jeg trør til når det gjelder ungene og jeg føler meg utnyttet. Har forsøkt å ta det opp med han, men da vrir han det til at jeg er vrang og at da får vel ungene ikke være med på det da. Er redd han skal si til ungene at de ikke kan det eller det "fordi mamma ikke vil/gidder/kan...".

Så kommer jeg endelig til spørsmålet mitt: Vil ungene etterhvert innse hvor mye jeg stiller opp for dem? Vil de når de bli voksne tenke tilbake på sin barndom og tenke at jeg var en oppofrende mor? Eller legger de ikke merke til det i det hele tatt, tar de meg som en selvfølge? Jeg er som sagt ikke ute etter å få applaus fra dem hver gang jeg gjør noe, men det kunne være greit å vite om de vil sette pris på det i framtiden? Eller sliter jeg meg ut til ingen nytte? Fikk litt tanker rundt dette ifm et arrangement på skolen til den ene ungen, sikkert det femte i rekken hittil i år. Jeg har stilt opp på alle, har bakt og stått i kakesalg osv. Faren har ikke deltatt på en eneste en bortsett fra det siste. Og da var det nesten både julaften og fødselsdag for barnet, det var ikke måte på stas fordi faren hadde tid til å stikke innom. Jeg ser det jeg selv har skrevt og føler meg som er dritt, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei meg i akkurat det tilfelles. Fikk vel egentlig bekreftet at den innsatsen jeg gjør ifm barnas hverdag blir fullstendig tatt for gitt/ikke verdsatt, mens faren blir hyllet fordi han èn gang.

Huff, ser at dette ble litt sutrete, men trenger så indelig litt tilbakemelding.

[Gjest "gjest"]

De vil etterhvert se det.

[Brukernavn]

Jeg er også helt sikker på at de ser dette

Som man høster sår man.

Barna kommer til å bli mamma-barn.

Snakker av erfaring.

[Gjest Silje]

De skjønner det nok allerede. Jeg er 30 nå og foreldrene mine skilte seg når jeg var 11 år. Far var ikke med på noe og nektet å kjøre oss rundt, la ikke tilrette for å ha besøk osv, mor gjorde alt og de satte jeg veldig pris på selv om jeg ikke sa det der og da, men har i voksen alder sagt det til henne. Både jeg og min bror har et 1000 ganger bedre forhold til henne en far, han ser vi begge på som en eneste stor egotripp. Synes du høres ut som verdens beste mamma, og det setter ungene dine pris på til syvende og sist er det x mannen din selv som skaper dårligere og dårligere forhold mellom seg og deres barn ved å oppføre seg sånn, trist for ham om han greier å innse det selv en dag... Men du skal hvertfall ikke ha dårlig samvittighet for noe.

[altflyter]

De kommer til å se det etter hvert. Pappa var aldri der da jeg var liten, og da var det ekstra stas når han dukket opp... Dette fordi " se! Pappa har ikke glemt oss helt!" det var alltid sårt at pappa virket så uinteressert, og for meg tok det mange år å forstå at det var fordi han var en egoist, ikke fordi det var noe galt med meg:) da innså jeg også hvor mye mamma alltid stiller opp og hvor mye hun gjorde for meg som liten.

De vil innse det, og da blir han sittende der uten å forstå hva galt han kan ha gjort:) du er garantert en flott mamma, og de trenger en forelder som bryr seg og som er der.

[Dragonfly84]

Grunnen til at det var jul og bursdag den gangen pappaen dukka opp er fordi de ser at han aldri er der, og da var det jo stas å se at han brydde seg likevel. De skjønner nok at du gjør det meste

Vanskelig dilemma det der, enten slite deg ut eller gjøre så ungene ikke får spille kamp eller dra i bursdag, siden han ikke gidder å stille opp Har han en mer tidkrevende jobb enn deg, siden han syns det er greit at du gjør mer?

[Gjest Wanted]

De ser det når de blir moden nok til å forstå mer. Jeg innså tidlig hvem av foreldrene mine som ytet mest.

[missLynch]

Du høres ut som du er en fantastisk og god mamma for barna dine.

Ville bare si det.

[Gjest Lille My]

Takk skal dere ha! Føler med bedre med en gang. Bare det å få høre at andre sier at barna nok får med seg slike ting er deilig å høre.

Det som er trist er at faren ikke ser hva han mister ved å ikke involvere seg. Han har ingen følelse med barnas hverdag, aner ikke hvem som går i klassen etc. Jeg hadde håpet at han en dag ville innse hvor mye jeg avlaster han og hvor mye han slipper unna med, men det har jeg innsett at han aldri kommer til å gjøre. Hans tap.

[Gjest Lille My]

Vanskelig dilemma det der, enten slite deg ut eller gjøre så ungene ikke får spille kamp eller dra i bursdag, siden han ikke gidder å stille opp Har han en mer tidkrevende jobb enn deg, siden han syns det er greit at du gjør mer?

Jeg er ikke redd for å slite meg ut, mer redd for å gjøre masse ting "forgjeves". Godt å få bekreftet at unger ser slikt i etterkant.

Det er veldig enkelt: han gidder ikke stille opp fordi han synes det er uinteressant eller fordi det tar tid fra hans egne interesser. Eller fordi ny samboer forventer hjelp med sitt og sine småbarn.

Og han har ikke en mer tidkrevende jobb enn meg, jeg er mellomleder i en større bedrift og det er mangt et møte jeg har forlatt for å ordne opp i noe ifm ungene - ofte på hans dager. Det skal omtrent to brekte ben til for at jeg ikke stiller opp. Han har en 9-4 jobb med veldig gode dager, for å si det slik.

[Gjest]

de ser det veldig godt etterhvert som de vokser opp ja,det kan jeg skrive under på

[Gjest Gjest]

Ja helt klart. Mine på 16 og 14 har nevt på det mange ganger og takket for at jeg stiller opp. De sier at de ikke bryr seg om skiten faren kommer med, for de har øyne selv. Og så flirer de av han. Når han raljerer som verst.

[Gjest Nuppdupp]

ja, de kommer til å være takknemlig for det. men hvem de ser på som helten er avhengi av hvem de er mest glad i. foreldrene mine ble skilt da jeg var 12. selv om jeg var sur fordi pappa aldri kjørte meg, så var det han jeg satte mest pris på

[AnonymBruker]

Jeg er ikke skilsmissebarn, men vokste opp i et hjem med tradisjonelt kjønnsrollemønster. Pappa jobbet "hele døgnet" og tjente penger. Når han var hjemme trengte han å slappe av, så da måtte vi ikke plage ham med støyende lek eller mas. Mamma var hjemmeværende og tok seg av oss barna på godt og vondt. Det var hun som lagde mat, vasket klær, stelte hus, ga oss kos og skjenn, la til rette for aktiviteter og satte grenser, kom på skoleforestillinger osv.

Man kan jo si at de to bidro like mye, bare på veldig ulike områder. Pappas bidrag så vi jo ikke konkret, mamma var den som var der for oss i hverdagen.

Som voksen er jeg like glad i begge foreldrene mine og ser at de bidro begge to, på hver sin måte. Men det er mamma jeg alltid har hatt et nært og godt forhold til. Det er henne jeg snakker med om alt, henne jeg ringer til når jeg har noe å fortelle osv. Jeg er like glad i pappa, men han er nesten en fremmed, en jeg ikke kan snakke med. Jeg bærer ikke nag på noen måte, bare konstaterer at sånn er det.

I ungdomstida var jeg nok ganske mye mer misfornøyd med pappa enn med mamma, selv om det var hun som satte grenser og kranglet med meg da jeg var grinete tenåring. Jeg var skuffet over at han ikke deltok aktivt i livet mitt slik jeg så andre fedre gjøre. Jeg var oppgitt og trist over det gammeldagse kjønnsrollemønsteret som gjorde pappa til en fremmed som jeg ikke engang sa god morgen til. I voksen alder har jeg akseptert at sånn er det bare, han er et resultat av sin egen oppvekst og har ikke evnet (eller ønsket?) å forandre seg. Men han er likevel pappaen min og jeg vet han er glad i meg, og jeg er glad i ham og setter pris på alt det gode framfor å tenke på alt han ikke gjorde.

Hva prøver jeg egentlig å si? Ehm, jo, altså... Jeg tror at barna dine ser godt hvem som gjør hva, og de vil sette pris på det du gjør for dem. Men med mindre faren deres er slem med dem så tipper jeg de vil være like glad i ham som i deg, om enn kanskje på en annen måte. Og de vil nok med stor sannsynlighet ha et mye nærere forhold til deg når de blir voksne enn til faren sin.

[addict]

Er 20 år og skilsmissebarn helt fra jeg var 1 år. Foreldrene mine har bodd i 2 forskjellige byer, så det har vært vanskelig for pappa å stille opp.. Han har likevel kommet til byen min de gangene det har vært "krise" (problemer på skolen feks).

Jeg setter veldig stor pris på mamma nå. Prøver å ta vare på alle tradisjonene hun har lagt til rette for oss oppigjennom. Ser at hun virkelig har stått på

[Gjest Cupcakes]

jepp, jeg vil tro de etterhvert ser det når mamma og pappa skilte seg bodde jeg hos mamma, og var hos pappa annen hver helg og en gang i uka. det tok tid før jeg så hvordan ting var og hvorfor ting var slik, og da ble det også lettere for mamma som hun sa. men det tok litt tid.

[Gjest Gjest]

Tar denne anonymt, regner med å få litt pes her.

Jeg øsnker svar fra dere som er voksne skilsmissebarn, regner med at dere har mest å bidra med. Jeg er skilt, barna bor 60 % hos meg og 40 % hos faren. Ikke en omforent skilsmisse, det var rimelig tøft for meg da han fant en annen, men vi har nå et greit forhold når det kommer til samarbeid med ungene.

...

...

Jeg opplevde skilsmisse og, Ja - jeg merket forskjell på oppfølgingen.

Og forskjellen jeg husker var ikke relatert til økonomi, men "tilstedeværelse".

Jeg var 9 da foreldrene mine ble skilt. Min mor var altid "tilstede". Hun var der for støtte og "trøst" fra første dag. Hun hadde vesentlig mindre penger enn min far, men dette gjorde ingenting så lenge hun var der når jeg trengte henne.

Jeg bode 50/50 hos mine foreldre de første årene, men litt opp i ten-årene valgte jeg å bo hos min mor.

"Bidrag" fra foreldrene er som kjent litt av hvert.For meg ble det viktigste bidraget tilstedeværelse.

Mann

[Gjest Lille My]

Takk for mange tankevekkende svar. Det gjør at jeg tror jeg gjør det rette, jeg er tilstede for ungene mine.

Faren deres er verken slem eller noe sånt, han er en oppegående mann som er glade i barna sine. Og han tar vare på dem når de er hos han. Men han prioriterer altså seg og sine ønsker før barna og velger bort både tid med dem og "arbeidsoppgaver". Det er trist, både for ungene og faren. Jeg frykter at han senere vil innse hva han har gått glipp av, men jeg må være så ærlig å si at det er stor mulighet for at han aldri vil se det.

Takk til dere som har svart meg.

TS

[Gjest Gjest]

ja, de kommer til å være takknemlig for det. men hvem de ser på som helten er avhengi av hvem de er mest glad i. foreldrene mine ble skilt da jeg var 12. selv om jeg var sur fordi pappa aldri kjørte meg, så var det han jeg satte mest pris på

Hvorfor?

[Gjest Tirkes]

Sambo var barn av en skillsmisse der partA var som TS og partB var litt mer utilgjengelig.

Vi har ikke noe usnakket med noen av partene, og vi inviterer de hjem til oss på lik linje. Med partA føler seg mer vel sammen hos oss, har en bedre tone med svigerbarna og barnebarna og partB er litt "fremmed onkel/tante" for sine barnebarn og svigerbarn.

PartA er oftere høytidsgjest hos sine voksne barn (gjerne med rift om partA barna imellom) mens partB er en dårlig samvittighet og "Kan du ta h*n i år? Var hos oss i fjor og nå skal partA feire med oss. Please?"

Det merkes. Som ektefelle til et voksent skilsmissebarn har jeg personlig kjent "atmosfæren" smitte over på meg etter snart ti år. Selv om jeg traff familien som voksen og alle har vært velkomne og pent oppdradde, så føles partA ut som "kjernen" i svigerfamilen min og partB kjennes ut som et liten utstikker som lett blir glemt.

Svarer ikke helt på hva du spør om, men er mine tanker rundt den situasjonen jeg er i.

Endret 13. desember 2011 av Tirkes