Klarer ikke å gå opp for meg

[karlaa]

Jeg føler bare jeg må få dette ut en eller annen plass, og jeg har egentlig ikke lyst å snakke høyt om det... Jeg er forøvrig en 17 år gammel jente.

De to personene som har stått meg nærmest i livet er besteforeldrene mine. Mormor og morfar. Jeg kaller dem kun Babcia og Dziadek (polsk). Farfaren min døde før jeg ble født og farmor når jeg var 5, så jeg husker egentlig ingen av dem.

De lykkeligste minnene fra barndommen min er de fra når jeg var på besøk i Polen. Jeg ser selv på Polen som "mitt hjem", selvom jeg kun har vært der et par uker i året og vokst opp i Norge. De siste 5 årene har jeg kun vært der 3 ganger, og savnet har bare blitt verre og verre. Polen for meg ble aldri, og kommer aldri til å bli, det samme som når jeg var liten. Men dette gjor ingenting så lenge jeg hadde besteforeldrene mine. Familieproblemer hjemme gjorde også at jeg følte meg mye mer knyttet til besteforeldrene mine, og de er de 2 menneskene i verden jeg elsker mest.

I år skulle vi endelig besøke dem igjen i høstferien, sist gang var i 2009. Jeg fikk vite om turen rundt 2 mnd i forveien, og har aldri gledet meg så mye. Det nærmet seg høstferien når vi skulle reise, men jeg hadde en eller annen merkelig følelse, det var noe som ikke stemte, og jeg fryktet at det da var noe som hendte på flyturen som gjorde at vi ikke fikk reise (kansellert, ikke rekke å bytte fly v/mellomlanding etc)

Vi skulle reise 11 oktober, og dagen før, 10.10.11 fikk vi telefon kl 18 om at Dziadek (bestefar) var død. Alt skjedde så fort, og jeg gråt konstant frem til vi landet dagen etter i Polen. I løpet av den ene uken vi var der, sprang vi rundt på kirker og begravelsesbyrå, kontorer og all slags. Begravelse, der min bestemor havnet på sykehuset pga. hjertet og lå der natten over.

Plutselig var jeg tilbake i Norge igjen, kom tilbake på skolen etter mitt livs helvetesuke, som skulle vært den beste i hele 2011. Det var også blandet, iogmed at jeg fikk besøke Polen og resten av familien. Mens vi var der, klarte jeg ikke å FØLE at han var borte. Jeg tenkte det, men alt inni meg motstridet tankene. Slik er det fremdeles.

Den ene uken har fremdeles ikke gått opp for meg, jeg sitter fremdeles igjen som et slags spørsmålstegn. Kolonihagen som jeg anser som mitt barndoms"paradis" er solgt, bilen er solgt. Det er ikke kun min kjære Dziadek som er vekke, men også Polen. Alle minnene mine og opplevelsene fra barndommen, som jeg aldri skal få oppleve igjen. Jeg klarer ikke å svelge det, og vet ikke hva som kommer til å skje den dagen jeg faktisk innser at han og alt annet er borte.

Det som plager meg mest, er det at han døde AKKURAT 24 timer før vi landet i Polen. 24 timer før jeg skulle få se ham igjen. Hvorfor? Jeg har gått gjennom livet mitt for å finne ting jeg har gjort galt, for å se om det var en slags "act of Karma", hva jeg hadde gjort for å fortjene dette. Bestemoren min sitter igjen, syk og alene. Han hadde forsørget henne og passet på henne hele livet, tok seg av alt. Plutselig forsvant han 80 år gammel og i tipp topp stand. Gledet seg til å se barnebarna og datteren sin igjen.

Jeg sitter igjen tenker på han hver dag, tenker at han er borte, at "mitt Polen" er borte. Jeg føler det ikke. Folk sier det tar tid før man innser at noen man elsket er borte. Da lurer jeg på hvor lang tid det kommer til å ta for meg iogmed at jeg så ham så sjeldent og savnet ham så utrolig.

Jeg har aldri klart å savne noe eller noen. Om venninner eller kjæreste etter en tid fra hverandre sier "savner deg" til meg, føler jeg ikke det samme. Dette har jeg aldri gjort. Jeg føler jeg har brukt opp min "kvote" savn på Babcia, Dziadek og Polen. Nå er 1/3 av det gått inn i evigheten, det er et savn jeg aldri kommer til å få gjort noe med.

Hvorfor

Endret 12. desember 2011 av karlaa

[Gjest SemperFi]

Jeg vet hvordan det føles, mistet mine besteforeldre på liknende måte.

Etterhvert samler det seg et stort tomt rom, et rom de pleide å fylle. I starten er det vanskelig å forstå, og savnet blir bare større og større hele tiden.

Jeg vil ikke si at savnet forsvinner, de har vært en del av ditt liv, og det er viktig å heller ikke glemme de. Vi mennesker lever for minner og øyeblikk som vi tar vare på.

Etter en stund klarte jeg å fylle tomrommet med minnene og hvor fantastiske folkene rundt meg var mens de var tilstede.

Uansett så er det en prosess som kun du må jobbe med.

Det vil ta tid, og er krevende.

Håper du fikk svar på noe av det du lurte på.

[karlaa]

Jeg vet hvordan det føles, mistet mine besteforeldre på liknende måte.

Etterhvert samler det seg et stort tomt rom, et rom de pleide å fylle. I starten er det vanskelig å forstå, og savnet blir bare større og større hele tiden.

Jeg vil ikke si at savnet forsvinner, de har vært en del av ditt liv, og det er viktig å heller ikke glemme de. Vi mennesker lever for minner og øyeblikk som vi tar vare på.

Etter en stund klarte jeg å fylle tomrommet med minnene og hvor fantastiske folkene rundt meg var mens de var tilstede.

Uansett så er det en prosess som kun du må jobbe med.

Det vil ta tid, og er krevende.

Håper du fikk svar på noe av det du lurte på.

Takk for svar, og trist å høre...

Jeg har alltid vært flink å "skjule" problemer, og nesten glemme dem selv. Når jeg er på skolen og når jeg er sammen med de folkene som betyr noe, da tenker jeg nesten ikke på det. Jeg lar ikke "livet" mitt påvirkes av det, om du forstår. Men er jeg alene eller allerede trist fra før, da kommer alt frem.

Jeg vet selv at jeg er sterk og kommer til å klare meg fint, som alltid ellers i livet, men det er som du sa dette tomrommet jeg aldri blir kvitt. Jeg er hvertfall sikker på at ordtaket "tiden leger alle sår" ikke stemmer i mitt tilfelle...

[meca]

Uff, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du forteller, da jeg også har hatt mitt barndoms "paradis" i Polen hos babcia og dziadek

Følelsen av å krype oppunder dyna til babcia når jeg våknet tidlig om morgenen, og hun og dziadek lå og sov i stua siden huset var fullt av besøk. Varm te og morgenkos alene med verdens beste mormor.

Ikke minst - følelsen av å ha noe ikke "alle andre" hadde. En familie og en kultur fra et annet land. Noe som var mitt, uten at Norge var mindre mitt. Jeg tror det ga meg en spesiell tilknytning og et eierskap til det.

De døde forholdsvis kort tid etter hverandre, og med ett var den fartsfylte generasjonsboligen (fire generasjoner i samme hus) som jeg hadde så utrolig mange gode minner fra, blitt så mye kaldere. Rom ble flyttet, ting ble ommøblert, og plutselig var det lite igjen som minnet om barndomsminnene mine.

Det er nå 10 år siden de døde, og det har fortsatt ikke gått opp for meg. For meg oppleves døden som noe veldig abstrakt og utenfor min forstand. Jeg gikk i flere år og lurte på når det skulle gå opp for meg hva jeg faktisk hadde mistet. Når skulle jeg få det store sjokket? Når skulle jeg knekke sammen?

Jeg må innrømme at det for min del aldri har kommet. Jeg tror det er det som er så fint med minner. De lever videre, selv om opphavet deres kanskje ikke lever lengre. Lukker jeg øynene, kjenner jeg lukten av morfar. Jeg kjenner klemmene til mormor. Jeg kjenner den gode følelsen av morfar som stikker til meg hemmelig godteri før middag, og jeg hører den varme og gode stemmen til mormor. Jeg hører alle lydene av storbesøk hjemme hos dem, jeg ser dem sitte i sofaen og beundre barnebarna som de ser så sjeldent, men som har kommet til Polen og leker på stuegulvet.

Livet er sånn. Ting forandrer seg hele tiden. Skogen du lekte i som liten, blir hugd ned for et stort boligprosjekt. Jula er liksom ikke like stas som den føltes da man var liten. Folk dør. Minnene derimot - de endrer seg ikke. De er like gode og varme - alltid.

[karlaa]

Uff, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du forteller, da jeg også har hatt mitt barndoms "paradis" i Polen hos babcia og dziadek

Følelsen av å krype oppunder dyna til babcia når jeg våknet tidlig om morgenen, og hun og dziadek lå og sov i stua siden huset var fullt av besøk. Varm te og morgenkos alene med verdens beste mormor.

Ikke minst - følelsen av å ha noe ikke "alle andre" hadde. En familie og en kultur fra et annet land. Noe som var mitt, uten at Norge var mindre mitt. Jeg tror det ga meg en spesiell tilknytning og et eierskap til det.

De døde forholdsvis kort tid etter hverandre, og med ett var den fartsfylte generasjonsboligen (fire generasjoner i samme hus) som jeg hadde så utrolig mange gode minner fra, blitt så mye kaldere. Rom ble flyttet, ting ble ommøblert, og plutselig var det lite igjen som minnet om barndomsminnene mine.

Det er nå 10 år siden de døde, og det har fortsatt ikke gått opp for meg. For meg oppleves døden som noe veldig abstrakt og utenfor min forstand. Jeg gikk i flere år og lurte på når det skulle gå opp for meg hva jeg faktisk hadde mistet. Når skulle jeg få det store sjokket? Når skulle jeg knekke sammen?

Jeg må innrømme at det for min del aldri har kommet. Jeg tror det er det som er så fint med minner. De lever videre, selv om opphavet deres kanskje ikke lever lengre. Lukker jeg øynene, kjenner jeg lukten av morfar. Jeg kjenner klemmene til mormor. Jeg kjenner den gode følelsen av morfar som stikker til meg hemmelig godteri før middag, og jeg hører den varme og gode stemmen til mormor. Jeg hører alle lydene av storbesøk hjemme hos dem, jeg ser dem sitte i sofaen og beundre barnebarna som de ser så sjeldent, men som har kommet til Polen og leker på stuegulvet.

Livet er sånn. Ting forandrer seg hele tiden. Skogen du lekte i som liten, blir hugd ned for et stort boligprosjekt. Jula er liksom ikke like stas som den føltes da man var liten. Folk dør. Minnene derimot - de endrer seg ikke. De er like gode og varme - alltid.

Tusen takk for svar! Ja, det var den å ha noe som ingen andre hadde, men samtidig så hadde de flest noe jeg aldri har hatt, muligheten til å bare gå bort, sette seg i en bil eller buss og besøke besteforeldrene når man ville.

Men jeg ville aldri ha byttet ut min situasjon for alt i verden, for det er noe helt spesielt. Den type minner, de varmeste og beste minnene, har jeg kun fra Polen. Jeg har aldri fått den samme følelsen fra noe annet.

Det er egentlig litt betryggende å tenke at den følelsen av at det er borte aldri kommer, for jeg har selv tenkt tanken på at slaget aldri treffer meg. Kanskje det er bedre på den måten, og som du sier, minnene forsvinner aldri.

[Gjest Nuppdupp]

jeg har ikke innsett det med dødsfallet enda.. nå har det gått over 7 måneder siden pappa døde. her for noen dager siden tenkte jeg "jeg kan jo spørre pappa om....." før jeg kom på at han ikke er her mer.. sorgen blir lettere. selv om man fortsatt har tunge stunder

[MilesToGo]

Det hørtes vondt ut :/ Mistet min kjære mormor for 1 år siden. Vi besøkte henne på sykehuset kvelden før hun døde. Det var vel en slags "goodbye", holdt henne i hånden før jeg dro, men fikk ingen kontakt. Selv om jeg så henne før hun døde så betyr ikke det noe å si hade, men jeg skjønner at du ville ha møtt bestefaren din, siden du ikke ante hva som skulle skje. For meg var det jo annerledes. Men uansett er det minnene dere hadde sammen som teller, og ikke hvordan de dro fra oss.

[AnonymBruker]

Jeg har også mistet Moja kochano babcie i dziadziusia. Savner dem veldig, har en del annen familie i Polen, men tenker på mine kjære besteforeldre hver dag. Forstår deg godt. Wspolczuje ci.