Å angre på å ha fått barn med Downs Syndrom

[AnonymBruker]

Som i den forrige tråden; Er det noen som angrer på å ha fått barn med downs syndrom?

Og la oss holde denne tråden saklig og uten personangrep, så den slipper å bli stengt.

[Wonders]

tabu... ?

[Gjest Gjest]

det er vel som å spørre om noen anger på at dei fekk barn idet heile tatt.uansett om dei har det ene eller det andre.

[AnonymBruker]

Hvorfor må det være så mange tråder om dette emnet? var det ikke mange nok svar i den tråden som ble stengt?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hands-on erfaring, MEN jeg er tante til ei skjønn jente på 17 år med Downs syndrom - så jeg vet mye om min søsters og hennes manns gleder og sorger ifm dette. Det min søster sier, i fortrolighet med meg, er at hun elsker datteren sin over alt og tanken på å ikke ha henne i livet sitt er rett og slett utenkelig. Likevel er det så mye sorg forbundet med handikappet hennes, så mye usikkerhet og redsel for hva som vil skje når foreldrene faller fra. Og en evig dårlig samvittighet for storebror som ender opp litt på sidelinjen, samme hvor mye man jobber med det.

Min søster sier at hadde hun visst det hun vet idag, ville hun nok valgt abort om hun hadde hatt muligheten. Samtidig angrer hun ikke, jenta er høyt, høyt elsket og ønsket nå når hun er her.

Min konklusjon er at det er en situasjon det er utrolig vanskelig å se svart/hvitt på. Det er ikke noe riktig svar, rett og slett.