Alene om sorgen

[AnonymBruker]

Hei jenter...

Mandag i forrige uke fikk jeg vite at det ikke var liv i magen min lengre. Var 9+4. Sorgen er veldig tung å bære, spesielt siden jeg bærer den helt alene. Joda, samboer er her, vi sier ikke så mye om tapet, men en varm klem hjelper litt. Men alt av venner og familie rundt oss har sviktet helt. Det fins ikke en person som har tatt kontakt etter mandagens hendelser, og lurt på hvordan JEG har det. Det sårer meg så enormt. Er det vanlig at folk trekker seg unna på den måten? Jeg vet selv at jeg i det minste ville sendt en sms og sagt at personen blir tenkt på, men det er tydeligvis ikke normalt i vår omkrets. Jeg er så skuffet og lei meg, som om det ikke var nok å miste for tredje gang, så skal man også sitte helt alene med sorgen. Er det så forferdelig vanskelig å bare sende en melding, enten på telefon eller på Facebook? Kanskje sende en blomster med noen fine ord, eller stikke innom bare for å gi en klem?

Jeg er kanskje egoistisk som tenker slik, men...

[Gjest badeand1]

Du er absolutt ikke egoistisk! Tvert imot.

[Gjest Vampen]

Først og fremst vil jeg sende deg en stor virtuell klem!

Min erfaring er at mange ikke helt hvordan de skal takle slike ting, og derfor holder seg unna. Jeg har mistet en gutt i dødfødsel, noen tok kontakt og var fantastiske, noen holdt seg unna eller gjorde alt de kunne for ikke å nevne det, og noen sa og gjorde ting som var helt hårreisende. I tillegg til at mange er usikre, så tror jeg også noen tenker som så at det å nevne det bare vil gjøre det verre, fordi du blir minnet på det. Så nei, du er ikke egoistisk. Men jeg håper og tror at folka rundt deg bryr seg, selv om de ikke helt klarer å vise det.

[Sensi]

[Gjest Modig mor]

Det er nok vanskelig for mange å skjønne hvordan det føles å ha elsket et barn som aldri rakk å bli noe barn. Og det er nok slik at mange i besteforeldregenerasjonen har opplevd spontanabort(er) selv (det var jo ikke nødvendigvis noe mindre vanlig før i tida) og har opplevd at det var noe man skulle glemme fortest mulig. Før i tida tok man jo gjerne ikke en test engang før etter andre uteblitte menstruasjon (= ca. 8 uker på vei). Dermed er de godt voksne ofte veldig opptatt av hvor usikkert alt er de første ukene, og tenker bare "bedre lykke neste gang" når det går galt.

Jeg håper du får hjelp til å håndtere sorgen. Det er tungt, men det blir bedre. Jeg mistet den første gangen jeg var gravid, men ble gravid igjen ganske raskt etterpå. Den gangen gikk det bra, men psykisk var svangerskapet krevende. Har du mulighet til å få psykologhjelp? Jeg kan ikke få sagt hvor godt det var for meg å få hjelp til å rydde opp i følelseslivet!

[AnonymBruker]

TS her!

Takk for gode ord fra dere.

Nå har det gått en uke siden vi fikk vite at tvillingene var døde, og jeg sliter fortsatt. Jeg gråter ikke, for jeg tør ikke slippe meg løs og bare la tårene renne. Det gjør så forferdelig vondt å tenke på at jeg idag skulle vært 10+4 og kanskje hatt en fin liten mage. I stedet sitter jeg igjen med masse fysiske smerter som minner meg på at det ikke lengre er liv inni der, og følelsen av at ingen bryr seg.

Jeg har en venninne som er gravid, og jeg gruer meg så forferdelig til hun annonserer graviditeten sin for verden. Jeg hadde i det minste trodd at hun skulle bry seg, siden hun vet hvordan smerte jeg går igjennom da hun har opplevd det selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det når magen hennes begynner å vokse, og jeg vet at vi egentlig skulle gått gravid samtidig.

Etter en uke skulle man i det minste tro at venner og familie tok kontakt, for kanskje sorgen hadde roet seg litt. Det er iallefall slik jeg hadde tenkt.

Jeg har gått til en del psykologer i løpet av livet, og føler bare at de ikke er til hjelp....

Oppgitt ja! Hvordan takler dere sorgen? Er det noen som kan kalle seg venneløs, og som også har følt at de bærer på sorgen alene? Har dere ellers noen tips å gi?

Jeg tåler ikke en gang å se en baby på tv. Det skjærer i hjertet, og jeg tar meg selv ofte i å stryke meg over magen.

[Gjest Vampen]

Jeg tror at en sorg alltid føles ganske ensom. Spesielt når man mister et ufødt barn, uansett når det skjer. Man har jo mistet noen som ingen andre har fått mulighet til å bli kjent med. Som mamma har man en litt annen opplevelse, fordi man bærer dem under hjertet, føler kroppen forandre seg og begynner å legge planer for fremtiden. Da blir det også mer virkelig enn det er for omgivelsene.

Hvordan man skal takle sorgen er veldig individuelt. Du må finne det som passer for deg. Jeg hadde også perioder hvor jeg satt på meg maska og gjorde det jeg kunne for ikke å gråte. Det var dumt. For det ble jo ikke borte. Og innen jeg kom dit at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake lenger, så følte jeg at alle forventet at jeg skulle være ferdig med å gråte og gå videre, så da ble det enda verre. Min situasjon var litt annerledes enn din, fordi jeg fikk se og holde barnet mitt. Jeg har også "fysiske bevis" på at barnet var innom denne verden, i form av en grav, og vi hadde en begravelse som ga oss en sjanse til å si farvel. Det vi har til felles er at vi begge har mistet. Og med barnet, så mistet vi også den fremtiden og det livet vi hadde sett for oss. Det er det lov å sørge over. Jeg syntes du skal slippe løs tårene og gråte. Jeg tror ikke det gjøre det verre, men det kan gjøre det bedre. Tårer som holdes tilbake blir etterhvert et ganske heftig trykk. Få det ut. Kanskje du også kan finne en liten måte å markere på som bare er din? Jeg kjøpte et fint kubbelys, som jeg tente og brant som en slags markering når ting ble for tøft. Kanskje du kan skrive et brev til tvillingene dine, hvor du sier litt om forventningene du hadde og sorgen over at det ikke ble slik? Jeg skrev et slikt brev til min gutt, og det var både forferdelig vondt og godt på samme tid. Slippe løs en balong? Det er mange ting man kan gjøre. Det som er viktig er å finne noe som hjelper deg på veien mot å heles. Det skal ofte ikke så mye til. Jeg hadde en venninne som mistet på ca samme tid som deg, og for henne ble løsningen at vi dro opp på grava til min sønn og tente et ekstra lys der. Man blir ikke helt ferdig med sorgen på grunn av noe slikt, men små bekker blir til en stor elv. Det er om å gjøre å finne det som gjør at du føler at du er klar for å ta fatt på neste skritt mot resten av livet.

Gravide er vanskelig etter at man har mistet. Jeg vet. Jeg løp i motsatt retning bare jeg så en gravid dame i flere måneder etterpå, og kom det en gravid dame på tv, så byttet jeg kanal. Det er en ganske normal reaksjon. Trøsten er at det går over. Tillat deg selv å føle det sånn nå, så blir det bedre etterhvert.

Til slutt tar jeg med et dikt, for å vise at du ikke er alene om å føle at de rundt deg ikke helt skjønner hva du opplever.

Kjære Gud, la dem huske at

i dag er det en spesiell dag.

La dem forstå at minnene ikke blir borte.

Velsign dem med ører til å høre med

Og hjerter som bryr seg.

Få dem til å lytte mens jeg deler.

Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte.

Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå at mitt barns liv

ikke var forgjeves.

Hjelp dem å huske, kjære Gud,

at jeg ønsker at mitt barn var her slik at vi kunne feire.

Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mitt barn.

Til å se bak smilet og ordene «jeg har det bra».

Kjære Gud, la bare en av dem huske

At i dag er en spesiell dag.

Ønsker dere en fin Morsdag.

J.S.

[Gjest Modig mor]

Du må ikke slite med dette alene! Og det hjelper faktisk litt å gråte. Det er veldig mange følelser som raser etter en ufrivillig abort, og mange av dem er vonde, heftige og uhåndterlige. Jeg synes du skal ringe en av dem du skulle ønske at hadde ringt deg, og si at du trenger å prate. Og/eller få snakke med en psykolog, det er utrolig nyttig. Tenk på at dette er tiden da du forbereder deg til et nytt svangerskap - du trenger å få bearbeide og bruke tid på dette tapet, ellers blir det neste svangerskapet ditt tyngre enn det trenger å være - hvis du ikke bare skal bære det barnet du da får, men også dem du har mistet.

Angående venninnen din som er gravid: Kanskje holder hun seg unna fordi hun husker hvor fælt det var å være sammen med gravide rett etter en spontanabort? Prøv å ringe henne, kanskje blir du gledelig overrasket.

Jeg har hatt god hjelp av å skrive begge gangene jeg mistet - du kan skrive brev til folk (men la være å sende dem), dagbok, brev til barna du mistet, en blogg, skjønnlitterære tekster ... hva som helst! Det kan gjøre godt å få sortert litt. Jeg blir i hvert fall ofte overrasket over at jeg plutselig finner ut noe om mine egne følelser som jeg ikke visste fra før. (Høres corny ut, men er sant.)

Lykke til!