Hvem er pappa

[AnonymBruker]

For å forklare det i en mindre detaljert historie, så begynte det da jeg var nyfødt. Mamma og pappa var i rettssak, og etter 12 lange år med rettssaker vant mamma omsorgsretten over meg og min søster, . Jeg er 18 år, min søster er 20. Mamma hadde også to andre småbarn da hun gikk inn i et forhold med min far.

Pappa har gjort mye kjipt, og da i hvertfall mot mamma. Han var svært voldelig og helt sinnsykt manipulerende, også mot mine 2 eldste søsken (som mamma hadde fra før da hun gikk inn i forholdet med han.)

Jeg har alltid vokst opp med en "frykt" for pappa, alltid har jeg vært redd han.

Nå er jeg 18, og har opprettet kontakt med pappa. Han har ny samboer, hun har to småbarn fra før av, og alt virker så perfekt. Jeg har prøvd å spørre dem hvordan pappa er, og det virker som han er verdens beste mann som aldri gjør noe gale.

Vel, det kan jo være han har forandret seg, men likevel, likevel klarer jeg ikke tilgi han.

Forholdet mellom meg og pappa er at vi snakker IKKE om følelser, fortid og slikt. Pappa virker ikke som en mann som snakker om følelser og fortid i det hele tatt. Jeg føler jeg sitter med en ukjent mann som jeg ikke engang klarer å holde øyekontakt med når vi snakker sammen.

Jeg trenger råd. Alt blir jo helt kaos...

Jeg vil ha kontakt med han, men samtidig vil jeg ikke ha kontakt med han. jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg trenger råd.

[AnonymBruker]

Om jeg var deg ville jeg virkelig snakket med han ut om disse tingene. inviter han på middag eller lignende på tomannshånd og spør han.

jeg hadde en slik far, men han klarte å dø fra oss når jeg var 18 år. fikk aldri noe svar, føler jeg aldri kjennt han egentlig.

gjør det før det er for seint. også man får helt andre perspektiv når man ser ting med voksnes øyne.

men mye kommer du sannsynligvis å forstå bedre når du selv får barn.

avgjørelser og ting som virket urettferdig eller sårende for deg mens du var barn kan virke mere forståelig nå, eller om noen år.

enkelte ting som vold og fyll kan ikke tilgis, det er hver sitt ansvar ( voksen) å ta.

forandre seg kan alle. min eksmann har vært voldelig mot sin tidligere familie, / barn . det fikk jeg vite etter at vi har vært gift i noen år.

men han er verdens snilleste mann nå. ikke løfter han en finger på våre barn, og behandler meg med respekt. ( vi hadde våre fight den gangen , men det var mye min skyld dessverre) .

vi har en enestående godt forhold som skilte foreldre som mange misunner oss.

Han samlet sine barn fra tidligere ekteskap ( 4 stk ) og ba dem inderlig om tilgivelse for det han gjorde mot dem. han angret veldig. og det i en alder av 55 år. aldri for seint, men finns folk som er bare ikke håp for.

håper mine erfaringer kan være til hjelp for deg. lykke til.

E.

[AnonymBruker]

Om jeg var deg ville jeg virkelig snakket med han ut om disse tingene. inviter han på middag eller lignende på tomannshånd og spør han.

jeg hadde en slik far, men han klarte å dø fra oss når jeg var 18 år. fikk aldri noe svar, føler jeg aldri kjennt han egentlig.

gjør det før det er for seint. også man får helt andre perspektiv når man ser ting med voksnes øyne.

men mye kommer du sannsynligvis å forstå bedre når du selv får barn.

avgjørelser og ting som virket urettferdig eller sårende for deg mens du var barn kan virke mere forståelig nå, eller om noen år.

enkelte ting som vold og fyll kan ikke tilgis, det er hver sitt ansvar ( voksen) å ta.

forandre seg kan alle. min eksmann har vært voldelig mot sin tidligere familie, / barn . det fikk jeg vite etter at vi har vært gift i noen år.

men han er verdens snilleste mann nå. ikke løfter han en finger på våre barn, og behandler meg med respekt. ( vi hadde våre fight den gangen , men det var mye min skyld dessverre) .

vi har en enestående godt forhold som skilte foreldre som mange misunner oss.

Han samlet sine barn fra tidligere ekteskap ( 4 stk ) og ba dem inderlig om tilgivelse for det han gjorde mot dem. han angret veldig. og det i en alder av 55 år. aldri for seint, men finns folk som er bare ikke håp for.

håper mine erfaringer kan være til hjelp for deg. lykke til.

E.

Tusen takk for svar og forståelse. Veldig trist å høre om hvordan forholdet til din far var, og hvordan det endte, kondolerer utrolig mye.

Jeg bør vel egentlig sitte meg samme med han, og snakke ut om det. Jeg er vel egentlig bare veldig redd for hvordan samtalen og alt kommer til å bli, for når det kommer til pappa, så kan man vel si at jeg er veldig sårbar.

[Lexandra]

Dersom du har bodd med din mor og din mor har en negativ holdning ovenfor din far så trenger ikke din far å være noen dårlig mann for at du skal "frykte"ham. Bar n blir preget av sine foreldre... både mennesker og dyr. Du har ikke gjort noe galt selv om du fryktet han og har et ikke forhold til ham, selv om han ikke har gjort noe som gjør at du føler det slik. Det er det ene og alen din mor som har ansvaret for (om det er slik selfølgelig ) At du ser en helt annen mann i den nye familien styrker denne teorien. Tenk etter... så du noen gang det din mor forteller.. gjorde pappa egentlig noe galt ?

Er mange som opplever at foredrens holdninger gjør at man forhåndsdømmer uskyldige mennesker..

LYKKE TIL uansett!!

[Gjest Gjest]

Kan det ikke tenkes han var preget av forholdet med din mor? Dette kan utløse mye negative følelser som går utover andre, også deg som er hans barn.

Det er ikke lett å være menneske og spesielt ikke når en er i en presset sitausjon.

Du har triste minner av din far får jeg inntrykk av. Dette ville jeg selv ha forsøkt å rette ved å være så mye sammen med han som mulig.

Det kan kanskje etter en tid skje han åpner seg og forteller, men det e rlangt fra sikkert. Det er vedlig manege som ikke vil fortelle alt de har og bærer på.

Din mor har sikkert også påvirket deg negativt opp mot din far. Det er derfor viktig barn og ungdommer får gjort seg opp sine egne meninger om foreldre.

Synes ditt innlegg er fint og tar oppe et vikitig tema.