Fått kontakt med bror i voksen alder

[Gjest Anon]

Er det noen kloke, litt voksne mennesker her inne, tro? Fikk kontakt med en halvbror for et års tid siden. Vi er i 30-årene og har ikke tidligere hatt kontakt, men vi har kjent til hverandres eksistens hele livet. Saken er at han ved et mer enn en anledning har kommet til meg for å be om penger, type investeringer til egne prosjekter, kausjon til lån, etc. Noen ganger helt direkte, og andre ganger indirekte. Han sitter og prater og prater om seg og sitt, i timer, uten å vise snev av interesse for andre. Han kan virke bitter på verden og derfor berettiget til støtte av mange slag virker det som, men samtidig omtaler han seg som "self made", og virker nokså selvtilfreds. Han var f.eks rasende på samfunnet fordi han og samboeren måtte på leiemarkedet, og ikke umiddelbart fikk lån, derav spm om kausjon. Han innser ikke at de fleste av oss har vært gjennom å ha leid bolig i mange år før vi får mulighet til å kjøpe. Han ønsker nokså tett kontakt, MYE tettere enn jeg ønsker. Han sier han ønsker å være "lillebror" og at i hans verden er familie noen som tar vare på hverandre, og stiller opp, åkke som. Det er alltid jeg som betaler hvis vi har vært ute, smått og stort, hvilket ikke plager meg isolert sett, men i det store bildet blir det en del av momentene som irriterer en smule. Jeg føler meg kjip, han er broren min, men saken er at jeg ikke liker ham.. Han har hatt en vanskelig oppvekst, men det har jeg også. Jeg synes det er unaturlig å umiddelbart anse seg som "nærmeste familie", når vi ikke har vokst opp sammen. Da jeg feiret fødselsdag for en tid tilbake, med kun min mor og mann og barn, var han meget fornærmet over ikke ha blitt invitert, han og samboeren. Det var for meg helt unaturlig, og det ville vært helt feil overfor moren min, som har meget dårlig erfaring med vår felles far (noe ikke broren min kan klandres for naturligvis, men det ville bare ikke vært særlig ok å ha ham der akkurat da, de to skal ikke ha noen relasjon og bli kjent synes jeg).

Hva sier man, hva gjør man..? Å være tydelig hjelper ikke så mye.. Det var i og for seg jeg som tok initiativ til kontakt, og jeg synes derfor jeg må ta ansvar for det og ikke kutte ham ut, selv om jeg føler sterkt for å holde avstand til fyren. Han presser seg på på en måte jeg synes er ubehagelig, og han tar det ille opp når jeg har antydet at jeg ikke ser på oss som "den nærmeste familie". Også det at han så tydelig vil ha en lillebror/storesøster-relasjon gir meg ubehag, assymetrien i det, vi er jo voksne.. Jeg har stilt opp for ham jobbmessig som referanse noen ganger, en tjeneste som jeg egentlig har strukket meg utover grensene mine for å gjøre. Er jeg kjip og lite raus her, eller er det ok å begrense kontakten mest mulig synes dere, eller helst, kutte ut..? Jeg ville aldri hatt ham som venn. Teite holdninger og umoden livsinnstilling, synes jeg, og det er jo ikke noe felles grunnlag i oppveksten mellom oss, som gjør en søsken-følelse naturlig. Jeg selv er veldig selvstendig og har problemer med å spørre folk om hjelp, så det er mulig det er derfor dette vekker såpass med ubehag i meg.. Vår felles far har jeg ingen kontakt med, noe han valgte da jeg var barn.

[Bluegreen]

Er det noen kloke, litt voksne mennesker her inne, tro? Fikk kontakt med en halvbror for et års tid siden. Vi er i 30-årene og har ikke tidligere hatt kontakt, men vi har kjent til hverandres eksistens hele livet. Saken er at han ved et mer enn en anledning har kommet til meg for å be om penger, type investeringer til egne prosjekter, kausjon til lån, etc. Noen ganger helt direkte, og andre ganger indirekte. Han sitter og prater og prater om seg og sitt, i timer, uten å vise snev av interesse for andre. Han kan virke bitter på verden og derfor berettiget til støtte av mange slag virker det som, men samtidig omtaler han seg som "self made", og virker nokså selvtilfreds. Han var f.eks rasende på samfunnet fordi han og samboeren måtte på leiemarkedet, og ikke umiddelbart fikk lån, derav spm om kausjon. Han innser ikke at de fleste av oss har vært gjennom å ha leid bolig i mange år før vi får mulighet til å kjøpe. Han ønsker nokså tett kontakt, MYE tettere enn jeg ønsker. Han sier han ønsker å være "lillebror" og at i hans verden er familie noen som tar vare på hverandre, og stiller opp, åkke som. Det er alltid jeg som betaler hvis vi har vært ute, smått og stort, hvilket ikke plager meg isolert sett, men i det store bildet blir det en del av momentene som irriterer en smule. Jeg føler meg kjip, han er broren min, men saken er at jeg ikke liker ham.. Han har hatt en vanskelig oppvekst, men det har jeg også. Jeg synes det er unaturlig å umiddelbart anse seg som "nærmeste familie", når vi ikke har vokst opp sammen. Da jeg feiret fødselsdag for en tid tilbake, med kun min mor og mann og barn, var han meget fornærmet over ikke ha blitt invitert, han og samboeren. Det var for meg helt unaturlig, og det ville vært helt feil overfor moren min, som har meget dårlig erfaring med vår felles far (noe ikke broren min kan klandres for naturligvis, men det ville bare ikke vært særlig ok å ha ham der akkurat da, de to skal ikke ha noen relasjon og bli kjent synes jeg).

Hva sier man, hva gjør man..? Å være tydelig hjelper ikke så mye.. Det var i og for seg jeg som tok initiativ til kontakt, og jeg synes derfor jeg må ta ansvar for det og ikke kutte ham ut, selv om jeg føler sterkt for å holde avstand til fyren. Han presser seg på på en måte jeg synes er ubehagelig, og han tar det ille opp når jeg har antydet at jeg ikke ser på oss som "den nærmeste familie". Også det at han så tydelig vil ha en lillebror/storesøster-relasjon gir meg ubehag, assymetrien i det, vi er jo voksne.. Jeg har stilt opp for ham jobbmessig som referanse noen ganger, en tjeneste som jeg egentlig har strukket meg utover grensene mine for å gjøre. Er jeg kjip og lite raus her, eller er det ok å begrense kontakten mest mulig synes dere, eller helst, kutte ut..? Jeg ville aldri hatt ham som venn. Teite holdninger og umoden livsinnstilling, synes jeg, og det er jo ikke noe felles grunnlag i oppveksten mellom oss, som gjør en søsken-følelse naturlig. Jeg selv er veldig selvstendig og har problemer med å spørre folk om hjelp, så det er mulig det er derfor dette vekker såpass med ubehag i meg.. Vår felles far har jeg ingen kontakt med, noe han valgte da jeg var barn.

Oi. Dette var litt av en utfordring.

Først vil jeg bare si, at du har ingen forpliktelser her. De du eventuelt har er moralske.

Mannen er voksen, han er etablert med samboer - altså ikke alene, og hva angår en vanskelig barndom: vi er mange som har hatt det. Ingen skylder oss noe av den grunn.

Jeg har 6 søsken, fordelt på tre kvinner som min far har bestemt seg for å lage barn med.

Ett av disse søsknene er på alle punkt en missmatch til min personlighet. Her har jeg rett og slett ikke kontakt.

Jeg velger å ikke hightlighte overfor han eller familie for øvrig at kontakten er brutt fordi han oppfører seg som et trassig barn, men heller påpeke at vi tross alt ikke har vokst opp sammen fordi aldersforskjellen var så stor - og andre geografiske forhold.

Min bror har derimot aldri motsatt seg kuttet kontakt på den måten du beskriver - og det gjøre det jo mye, mye vanskeligere.

Vanskelig å gi noen råd, for du virker veldig oppegående og har vært inne på det meste selv.

Jeg synes i allefall at du bør begrense kontakten til å foregå på nøytral grunn (cafè o.l.) eller hos han. Inviter deg hjem dit for å unngå denne spanderingstrenden. Når det gjelder dette storesøster-lillebror greia så er det veldig rart, det skjønner jeg godt at du reagerer på. Kan det være nok å hinte om det neste gang han henviser til det. Noe som "vi gikk desverre litt glipp av den søskendynamikken, nå er vi jo begge to godt voksne.. ", eller vinkle det positivt "jeg har alltid ønsket meg et søsken i voksen alder, godt å ha en slektning som er på min alder og kan forstå de samme tingene som meg".

Dette var vanskelig å si noe lurt om, men jeg vil bare igjen understreke: du har ingen forpliktelser her! Du tok kontakt fordi du ville se hva som var der. Det viste seg å være en umoden fyr som ikke greier å forholde seg til deg som søster. Da kan du velge å legge opp relasjonen annerledes, til det beste for dere begge

[ViljaH]

Jeg ville ha lagt litt rammer for forholdet. Jeg ville ha sagt at deres søskenforhold er ferskt og i en fase hvor dere bygger en relasjon, derfor vil du at dere ikke har noen økonomiske forbindelser. Det betyr han ikke skal be deg om lån, kausjon, inesteringer, osv. Jeg ville ha sagt at dere begge er i tredve- åra og voksne, derfor synes du det er unaturlig at han skal være lillebror og du storesøster, og at du har ansvar for å ta deg av ham mer enn motsatt. Jeg ville også ha sagt at han er i din utvidete familie, den nærmeste familie med bl.a din mor, slik det være av hensyn til din mor som har et vanskelig forhold til faren deres.

Hvis han spør om ting du er ukomfortabel med, så sier du nei. Skal dere ha et forhold, må han bli kjent med deg som du er. Om dine rammer betyr at han mister interessen, så er det greit.

[AnonymBruker]

Det er veldig unaturlig at en voksen mann går til en ukjent søster og krever å få gratis ditt og datt fordi han vil være lillebror. Virker som han mangler en del empati.

[AnonymBruker]

Jeg synes du er kjipt og lite raus. Det var du som valgt å få han i livet ditt. At moren din må få slippe å treffe han er helt drøyt. Det må være mange år siden hun hadde et forhold til deres felles far, så det er på tide at hun kommer seg videre. At hun var hatt et vanskelig forhold til far skal uansett ikke gå utover et uskyldig part, som din bror er.

[AnonymBruker]

Jeg synes du er kjipt og lite raus. Det var du som valgt å få han i livet ditt. At moren din må få slippe å treffe han er helt drøyt. Det må være mange år siden hun hadde et forhold til deres felles far, så det er på tide at hun kommer seg videre. At hun var hatt et vanskelig forhold til far skal uansett ikke gå utover et uskyldig part, som din bror er.

Jeg synes DU er kjip og lite raus. Hvorfor skal man ha et ansvar overfor en voksen bror? Jeg er voksen og har voksne søsken. Vi har samme foreldre og har vokst opp sammen. Likevel er forholdet mellom oss basert på likeverd og gjensidighet, ikke at den/de eldste skal ha et ansvar for å gi økonomisk hjelp osv til den/de yngste. Det er ingen selvfølge at voksne søsken skal ta vare på hverandre.

En av brødrene mine er en stor egoist som kun tenker på seg selv og sine behov. Da er det urimelig å forvente at vi andre skal stille opp for han uten å få noen hjelp tilbake når vi trenger det. Derfor har han lite kontakt med oss andre. Som voksen har man et ansvar for hvordan man oppfører seg mot andre, også mot søsken. Og oppfører man seg dårlig så får man ta konsekvensene av det.

[Gjest Anon]

Tusen takk for mange gode svar!

Godt at flere ser gråsonene og ikke kun sort-hvitt, det hører vel heller til sjeldenhetene at det er enkle svar på menneskelige dilemmaer og familiespørsmål. Det er dog noe litt merkelig med vinklingen hos deg som skriver om å ikke ta hensyn til moren min; hun har for lengst "kommet seg videre" etter mishandling og alt hun ble utsatt for for over 30 år siden. Det er jo hans og mitt forhold dette dreier seg om. Ja, det var jeg som tok kontakt med ham. Men det er dessverre ikke sånn at man fullt og helt kan forutsi hvilken retning noe sånt vil ta, og det var av nysgjerrighet og enorm sorg jeg har hatt hele livet etter å ha blitt sviktet av min far som barn, og aldri hørt noe fra eller sett siden, at jeg i et svakt øyeblikk tok kontakt med min halvbror. Det skulle jeg nok altså ikke ha gjort. Jeg har tydeliggjort for ham hvordan jeg ønsker at det skal være, hvor grensene mine går, og at jeg ser på prosessen som mer skrittvis, men det har ikke sunket inn. Jeg får nok heller leve med å være den kjipe. Så har jeg lært at mennesker fra fortiden gjerne kan bli værende i fortiden.

[Gjest Michelle82]

SNYLTER.

[Gjest Hanne]

Her er det kjempeviktig å sette grenser. Det er han som pålegger deg å være den 'kjipe', men du vetjo at det ikke er sånn. Dette høres ut som en mann som fint tar hele armen om du gir han lillefingen.

Han har ansvar for eget liv, du har ansvar for ditt. Stå for det, og heller la forholdet 'renne ut i sanden' om han ikke kan forhold seg til det....

Frekke fyren.... Så drittlei alle som ikke tar ansvar for eget liv, men som mener det er 'alle andres feil' at de ikke har de tinga de ønsker seg...

[Gjest Purple Haze]

Skjønner at dette er vanskelig, men det virker som han kun utnytter søskenforholdet til egen vinning, og ikke gir noe tilbake. Slik jeg oppfatter det, utnytter han deg, rett og slett, og du lar han gjøre det pga samvittigheten din.

Det beste rådet jeg kan gi er å sette tydelige grenser. Ikke stå som referanse for han i forhold til jobber (det kan slå tilbake på deg selv), og ikke gi han noe form for økonomisk støtte. Blir han fornærmet, ja vel, så blir han det.

Om han ikke forstår at et søskenforhold må gå begge veier, ville jeg kuttet han ut. Vet at det er lettere sagt enn gjort, men hvis du klarer å være så sterk at du forteller han akkurat hvordan dette oppleves for deg, er det det beste.

[loffen]

Han høres ut som en som bare er ute etter å utnytte deg og snylte på deg.

Du må bare være 'kjip' og sterk nok til å si nei når han ber om økonomisk og jobbrelatert støtte der du føler det blir for mye.

[AnonymBruker]

Jeg synes også det virker som han vil være lillebror for å ha "rett" til å snylte på deg.

Hadde min bror, som jeg har vokst opp sammen med og er kjempeglad i, forventet at jeg skulle stilt opp med kausjon og annen økonomisk bistand så hadde han nok heller ikke han kommet veldig langt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen som har tatt kontakt med biologisk familie i voksen alder (norskfødt og adoptert), og der er det ikke noen selvfølge at de skal leke familie selv om de har blodsbånd. Familie er jo dem man vokser opp sammen med, og eventuelt andre man velger å ta inn i familielivet sitt.

Den jeg kjenner som har fått kontakt med biologisk familie i voksen alder treffer disse i ny og ne. De synes det er kjekt å bli kjent med hverandre, men de ser ikke på hverandre som nærmeste familie.

Du trenger ikke føle at fordi du tok kontakt så er du på noen måte ansvarlig for broren din. Du tok ikke kontakt for å leke mamma for han, du tok kontakt fordi du var nysgjerrig på hvem broren din var. Det er rett og slett helt uakseptabelt av ham å forvente at du skal hjelpe ham økonomisk.