Bryllups-gledesdreperen...

[Cindi]

Jeg er ganske frustrert og trist nå... Trenger vel egentlig bare å få det ut, fordi jeg ikke har noen å snakke med om dette...

Jeg skal gifte meg, og alt er fantastisk fint. Mannen er super, familien hans er super og vi gleder oss veldig. Men så er det familiemedlemmer på min side som egentlig ikke uventet setter en bremser på stemningen.

Det har egentlig alltid vært sånn... Jeg har ikke kunne gledet meg over så veldig mye, eller hatt så innmari mye "oppmerksomhet" i livet. Det har alltid vært sykt mye drama i vår familie, og mesteparten av tiden har jeg da fungert som psykolog eller skyllebøtte.. Eller bare eksistert som en skygge i bakgrunnen.

Så.. Tilbake til poenget.

Jeg skal gifte meg, og jeg trodde virkelig at denne gangen, så kom de til å bry seg. De kom til å skjønne hvor viktig dette var for meg, og at det var noe kjempestort. De ville glede seg på mine vegne og engasjere seg. Men nei. Ingen bryr seg en dritt. Ingen telefoner, ingen besøk, ingenting.

Jeg spurte det ene familiemedlemmet mitt om h*n ønsker å være forlover. Fikk ja på dette tidlig, og gledet meg masse. Nå, rett før bryllupet så lager denne personen et voldsomt drama rundt egen person og sa til meg at jeg var egoistisk fordi jeg mente at forloveren burde være der på bryllupsdagen for meg, og at jeg burde bry meg om alle andre og ikke forvente at noen skal bry seg om bryllupet mitt, fordi det er faktisk ikke det største i verden og at andre folk har større ting jeg burde bry meg med...

(kortversjonen...)

Så... Jeg trengte egentlig bare å tømme meg litt. Fordi akkurat nå så har jeg bare veldig vondt inni meg, fordi det jeg trodde skulle bli koselig ble bare dumt. Nå er det intriger og dritt i familien igjen, jeg er uten forlover, og har ingen på min side av familien som er der og gleder seg sammen med meg. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle bli sånn.

[Amens]

Huff det høres ganske slitsomt ut. Bryllup handler jo i veldig stor grad av familie, så at det kanskje ikke er det største i verden for dem er jo ikke helt korret da man vil få ett nytt familiemedlem den dagen.

Alle familier har vel sine problemer, min familie, særlig da mamma, insisterer på at jeg må haa bolero eller kjole med tildekkede armer i bryllupet fordi jeg har store tattoveringer på dem... Jeg elsker tattoveringene mine og vil gjerne vise dem frem...

Det ordner seg sikkert for deg. Det må da være noen i din familien som skjønner at dette er en stor greie, kanskje ikke for dem, men for deg er det det.

Jeg håper du får en nydelig dag med alle du er glad i^_^

[AnonymBruker]

Har du andre enn familie som kan være der for det og ikke psyke deg ned i denne tiden? Her hvor jeg bor, er det mest vanlig å bruke venner som forlovere. Har du en venn eller venninne som kan steppe inn som ny forlover på kort varsel?

Prøv å koble ut familien din, vet det ikke er lett, men... Konsentrer deg om deg selv og din kjære, og gled deg over hans familiemedlemmer som bryr seg.

Vil i allefall sende deg en klem, og ønske lykke til med bryllupet, og ikke la noen ødelegge humøret ditt, i allefall.

[BellaFlor]

Ja, jeg er enig med hva personen skreiv over.

Hvis man ikke fóler seg lykkelig pá sjólveste bryllupp's dagen som det faktiskt er ment á vaere en STOR lykkedag, da kan det hende at det er en dag du vil fortsette ergre deg over seinere og. Ná det er ikke alltid enkelt á bare vaere glad hvis du vet at du ikke har et sá godt bánd med familie medlemmer.

Jeg ville ná syns at det hadde vaert best á ha bryllupp uten dem som gjór at du fóler deg trist og ulykkelig, sjólv om hvis alt er planlagt ná sá er det kanskje ikke sá enkelt á fikse til denne forandringen.

Bryllupp handler egentlig mest om den du gifter deg med. Men du vil jo ogsá ha folk(venner, familie, kjente...)rundt deg som ogsá vil glede seg med deg i denne dagen. Det er ná veldig positivt at báde din kommende mann og hans familie er sá supre. Det hjelper litt det.

Jeg er ná et eksempel sjólv pá med at vár fórste bryllupp ikke blei sá vellykket, og det var ná ogsá fordi av "vonde spenninger" mellom meg og min familie. Foreldrene mine var de som valgte mest av hvordan brylluppet várt skulle bli, og hvor det skulle bli feiret, og i kirken, etc... Nár jeg sa at jeg/vi ville ha det annerledes sá fant de opp alle slags unnskyldninger og at det ikke ville passe, etc.... Ikke minst nár ei vennine av mora mi spurte om de hjalp meg med á arrangere brylluppet sá svarte mora mi; "áh nei, vi lar dattra vár gjóre det meste sjólv." Pá sjólveste dagen fólte jeg meg mer som en ulykkelig og trist brud, untatt nár vi sto ved alteret og bekreftet lóftene til hverandre, og satte pá ringen. Dette er den eneste gangen jeg fólte meg lykkelig i lópet av dagen, og det er jo egentlig den delen som er ogsá aller viktigst ogsá. Men det vaerste var jo at dette gnagde jo veldig mye inni meg etter vi var gift ogsá, og jeg ville sá gjerne vaere lykkelig pá en sá flott dag, og fóle meg ogsá som en flott brud. Mest av alt at jeg ville ogsá glede meg over denne dagen.

Sá etter masse tárer og anger over hvordan den fórste bryllupp's dagen vár blei, valgte vi á ha det pá nytt igjen. Men denne gangen inviterte vi bare familie medlemmer fra min mannen's side og venner av báde meg og han. Vi ville ha mennesker rundt oss som kunne glede seg sammen med oss og á ogsá ha et godt atmosfaere. Og denne andre bryllupp's dagen blei akkurat som vi ville ha det, og vi planla og arrangerte mer som vi ónsket. Dette blei en lykke dag, og jeg lyste opp som brud. Jeg fólte meg flott, og lykkelig. Ogsá mannen min har fortalt meg at denne dagen var sá mye mye bedre enn den fórste vi hadde. Sá vi ser pá denne dagen som den virkelige bryllupp's dagen vár, den fórste er mest sett pá som den dagen vi hadde papir bryllupp.

Jeg syns ná at det er viktig at dere er begge lykkelige pá den dagen. Og familie kan ódelegge det hvis det er dárlig kjemi mellom dere, eller det er jo ogsá hvordan det gikk i várt fórste bryllupp. Til og med pá sjólveste bryllupp's dagen viste mora mi ingen respekt til meg. Hvis du er av de som klarer á tenke mer pá at mannen din og familien hans glede som en stótte for deg og á ha gleden oppe, sá er dette en virkelig flott motivasjon. Men du má finne ut av hva du tror er best for deg/dere, og hvordan du kan lóse dette opp. Jeg virkelig háper og ónsker det beste for dere, og at dette vil bli en minnesrik og lykkelig dag for dere. Sánn som bryllupp er ment til á vaere.

Endret 8. desember 2011 av BellaFlor

[Cindi]

Tusen takk for trøstende tilbakemeldinger. Det er nesten litt greit å vite at det ikke bare er min familie som er sånn... Jeg klarte virkelig ikke å skjønne hvordan noen kunne være så slemme. Og virkelig gi fullstendig f i alle andre enn seg selv, og likevell forvente at jeg alltid skal stille opp.

Det er ikke første gangen familien sårer meg, eller svikter når jeg trenger de.

Jeg har heldigvis funnet en mann som jeg er evig takknemlig for. Han er den første kjæresten jeg noengang har hatt som virkelig forstår meg når det gjelder familie, og han forstår at når vi gifter oss så er HAN min familie. Og den rollen tar han veldig bra, og beskytter meg så godt han kan.

Det er sårt å ikke ha noen "egne" som er der for meg. Men jeg prøver så godt jeg kan å løsrive meg fra fantasien om at de plutselig skal endre seg, og begynne å bry seg så veldig om meg. Hvordan kan man klare å se sitt eget beste, å ikke involvere seg så mye? Det er jo familien min, og selv om de gir meg de tyngste dagene jeg noensinne har, så er jeg glad i de, for de er den eneste familien jeg har...

Det er sårt å "gi slipp", selv om jeg vet at eneste grunnen til at jeg ikke er i ekstase nå, er fordi jeg har for høye forventninger til familien min...

[Cindi]

Du er heldig som har en slik forståelsesfull mann Bellaflor. Ikke alle som ville skjønt hvor viktig det var for deg å gjøre det på nytt pga familien din. Man kan ikke velge familie, men heldigvis velger man hvem man gifter seg med.

[BellaFlor]

Det er nok flere som ikke har sá gode relasjoner med sin familie, en del próver á undertrykke den fólelsen eller á bare la det fortsette, som á próve á ignorere det faktum at det er virkelig konflikter i sin familie. Ja, de fleste familier har ná sine egne problemmer, men noen har det mye vanskeligere enn andre.

Skjónner den fólelsen du har Cindi. Det er ikke sá enkelt situasjon du er i, og jeg skjónner at du ónsker at familien din skal vaere der for deg og muligens forandre holdningen de har mot deg. Desverre er det ikke sá lett for at sánne forandringer vil skje sá fort, eller kanskje ikke vil i det hele tatt skje. Unntatt hvis de i familien din virkelig blir ápnet opp óynene for, og da skjónner hvordan de har vaert og er mot deg, at det sárer deg. Vi kan ikke forandre andre til á bli som vi ónsker, det er de som má ville ta det valget om á ónske á forandre seg, og om á sóke hjelp med det ogsá. Det er ná ofte dem sjólv som sliter med hvordan andre har vaert mot dem. Ofte er det hvordan de har hatt det i sine egne familier ogsá, fór du kom inn i bildet. Det er veldig trist, fordi barn burde ikke fóle seg uelsket av sine foreldre/familie.

Du er virkelig heldig med den mannen du har funnet deg ogsá Cindi, det er sá flott at han ogsá forstár deg og din familie situasjon og stótter deg. Det er ogsá veldig viktig i et forhold. Fór jeg mótte pá mannen min, hadde jeg en del kontakt med annen gutt. Vi kom aldri i et forhold, men jeg likte han godt. Helt til det kom til det punktet der jeg fortalte om min familie situasjon, og han svarte tilbake til meg at han ville aldri komme i den situasjonen der han mátte velge mellom meg og min familie, hvem han da ville stótte mest, o.s.v... Jeg skjónte allerede da at han ville ikke vaere den rette for meg, og det sáret meg og. Mannen min stótter og er ved min side, det er jo sánn den mannen vi gifter oss med er ment til á vaere.

Ta alt steg for steg Cindi, du má ikke la familien din binde deg fast eller á kontrollere ditt liv. Ná vil du starte et nytt liv med din mann, og det er du og han som velger hvordan livet deres skal utvikle seg. Ja, det er tóft á lósrive seg fra den familien du er oppvokst i, men noen ganger sá er dette nódvendig for oss. Og det er sá mye mer frihet fólelse nár du ikke lenger fóler deg som en slave i den familien. Da er det ogsá lettere á vaere lykkelig.

[Cindi]

Tusen takk. Du er virkelig god

Prøver å fokusere på at jeg nå skal starte min egen familie. Men jeg klarer ikke å unngå å bry meg om familien min og hva de mener. Selv om det er håpløst. Jeg trenger nok øving, og stadige påminnelser. Èn ting er jeg veldig glad for, og det er at min tilkomne ektemann var så lur at han fikk overbevist meg om å flytte litt lengre unna all dramatikken. Det har hjulpet veldig i det daglige. Nå blir jeg bare skuffet sånn to-tre ganger i mnd, mot to-tre ganger i uken før. :gjeiper:

[Anouk]

Cindi - det høres nesten ut som min familie det der... Alt dreier seg om DE og har en mor som klarer å ødelegge det meste med sitt super-egoistiske vesen. Jeg vet at jeg ikke vil ha min mor i bryllupet, men min far og hans kone og barn skulle jeg gjerne ha hatt der. Mitt dilemma er derfor om vi skal ha "alle eller ingen" familie til stede. Jeg tror valget mitt faller på å ha en liten vielse i utlandet med kun forlovere og et par venner, og senere en større bryllupsfest hjemme i Norge. På denne måten styrer jeg unna at mamma (og hennes mann) ødelegger denne fantastiske dagen for meg. På bryllupsfesten kan de jo bare styre på som de vil... det blir så mange gjester at de "drukner" i mengden ;-)

Føler med deg, og håper virkelig du får en fin dag til tross for din familie.