Hva er "verst"?

[AnonymBruker]

Etter å ha opplevd 2 MA-er og 1 SA er det mange tanker i hodet mitt. Hva er egentlig verst, å miste gang på gang, eller å ikke bli gravid etter 1 eller flere års prøving? Hva mener du?

Dette er ikke ment som kritikk på noen måte, bare et spørsmål for å høre din personlige mening.

[Gjest Macaron]

Dette er jo veldig individuelt, og jeg tror heller ikke man vet helt hvordan man vil reagere i noen av de nevnte situasjonene hvis man ikke har opplevd dem selv.

Jeg har mistet én gang i MA i uke 11 og syntes det var ganske tøft da det skjedde. (var ikke borte fra jobben eller sånt, men gråt en del på kvelden da vi fikk vite det, var veldig trist de første par ukene osv). Nå har vi forsøkt å bli gravid på nytt i et år etter MAen, og jeg har fortsatt ikke blitt gravid. Jeg føler at dette tærer utrolig mye mer på meg enn hva det gjorde med MAen for et år siden. Psyken min har absolutt fått seg en større knekk av tankene på at jeg kanskje ikke kan bli gravid igjen enn av opplevelsen av å miste.

Men jeg har jo ikke opplevd å miste flere ganger, kun den ene gangen. Og kanskje hadde jeg opplevd det som enda tøffere enn det jeg synes det er nå å slite med å bli gravid. Som sagt, tror det er veldig vanskelig å vite før man har vært oppi situasjonen selv.

[AnonymBruker]

hva betyr ma? vet hva sa (spontanabort) er, men ma?

[AnonymBruker]

hva betyr ma? vet hva sa (spontanabort) er, men ma?

Det betyr "Missed Abortion", som med andre ord vil si at babyen dør i magen uten at det blir oppdaget (før ved en evt.UL). Man blør ikke slik som ved en spontanabort

[momo]

Tror nok det er veldig individuelt, så spørs det hvor mange SA og, og ikke minst hvor langt på vei man har vært. Med veldig mange SA, så kan man jo få den like store troen på at man aldri noensinne kommer til å kunne få et barn som noen som har prøvd i noen år.

Selv så hadde jeg 6 SA, men mistet tidlig, så de første gangene gikk det helt greit, ble sefølgelig lei meg, men ingen stor krise, og tenkte jo bare at jeg blir jo gravid, så det var jo posetivt. Men husker da jeg mistet for 6 gang, da knuste hele min verden, fram til da hadde jeg holdt motet og troen oppe, men da mistet jeg alt håp, og var sikker på at jeg aldri ville kunne få et barn fra min mage, at jeg ville bare miste. Ble redd for å bli gravid, så vi sluttet å prøve. For jeg hadde ikke orket påkjenningen ved en SA til da. Og vi bestemte oss heller for adopsjon, men ca 9 mnd etter sist SA, så ble jeg gravid, vi brukte sikre perioder som prevansjon, og hadde bare hatt sex en gang den måneden, var dagen etter jeg var ferdig med mensen. Og den gangen mistet jeg ikke, fikk en frisk fin gutt.

[Athene]

Jeg har vært prøver i over to år, men aldri hatt SA/MA. Men to kjemiske.

Jeg har alltid tenkt at det er værre å gå gjennom SA/MA gang på gang - fordi det blir så store oppturer (positiv test) og nedturer. Men som andre sier er dette individuelt.

Jeg har nok et ganske medisinsk forhold til SA/MA, jeg tenker at det er kroppen som rydder opp i noe som ikke er levedyktig. Så når jeg etterhvert blir gravid (håpe, håpe) så trur jeg ikke jublen står i taket her før vi ser et bankende hjerte på ultralyd.

Samtidig - dersom man har SA/MA kan man bli gravid. Selv om det er kjempetøft å gå gjennom, blir de fleste som opplever dette foreldre til slutt.

[AnonymBruker]

Hos meg er det ikke fostrene det er noe galt med, men meg. Jeg har en medfødt feil som gjør at blodet mitt koagulerer for fort, og dermed ender det med spontanabort eller MA.

Jeg for min del, tror jeg heller ville ha slitt med å bli gravid, enn å oppleve å miste gang på gang.

[-Pus-]

Jeg opplevde SA uten å vite at jeg var gravid... Fikk sjokk fordi jeg ikke viste at jeg var gravid. Men var også (natulig nok) lei meg fordi jeg mistet....

Men nå 4 måneder etter....føler jeg det er mer stress og mer krevende psykisk å ikke bli gravid enn sjokket med SA....

Men tror virkelig at dersom jeg opplever flere SA'er vil jeg bli helt knust... Tror jeg kan være av typen som skylder på meg selv...noe jeg gjør galt... (Selv om jeg vet at dette ikke nødvendigvis er fakta...)

[Gjest *Røyskatt*]

Jeg brukte over to år på å bli gravid "så det satt" første gangen. Etter godt over ett år hadde jeg min første SA. Husker at det faktisk var litt trøstende for meg, for da kunne jeg ihvertfall bli gravid. Var lenge usikker på om vi måtte ha medisinsk hjelp. SA 2 føltes grådig urettferdig, men fortsatt så visste jeg jo at jeg kunne bli gravid.

[Vera Vinge]

Jeg tror ikke det går an å sammenligne. Jeg har hatt to MA, men ingen problemer med å bli gravid i utgangspunktet. Jeg syns spesielt MA nr. to var helt forferdelig og fikk tanker om at jeg heller skulle ha ønsket å aldri ha blitt gravid i utgangspunktet noen av gangene, når det gikk så galt. Jeg sørget ikke over babyen i seg selv, fordi jeg ikke anså det som en baby, men mer noe som ikke ble. Men det var bare uforklarlig veldig tungt, som om kroppen min sørget uten at jeg hadde noen kontroll over det.

Etter at jeg hadde blødninger igjen i graviditet nr. tre, så jeg for meg utredning for habituell abort og at det ville ta lang tid før jeg kunne bli gravid på ordentlig. Samtidig hadde alle sagt til meg at de aller, aller fleste kvinner som spontanaborterer flere ganger får friske barn til slutt, og det trøstet meg litt.

Så vil jeg bare legge til at tredje graviditet gikk helt fint (er nå fire uker unna termin), tross gjentatte blødninger. Barnet kommer da et år senere sammenlignet med om alt hadde klaffet på første forsøk. Så litt tid tok det, men jeg tror nok at vi har kjent en desto større glede. Jeg ser at jeg har nytt og satt pris på hele prosessen med denne graviditeten enda mer en et par venninner som har vært gravide samtidig som meg, og som begge ble gravide med én gang uten påfølgende problemer. Jeg tror det var grunnen til at jeg også taklet den voldsomme kvalmen i starten ganske greit, fordi det for meg ble et tegn på at ting gikk riktig for seg, selv om det var slitsomt. Det er vel noe med det, at ting ofte smaker enda bedre når man vet at det ikke er noen selvfølge.

[AnonymBruker]

Tror ikke det går ann å sammenligne de to. For de som opplever enten SA/MA eller de som ikke blir gravide vil det være kjempevondt uansett.

Jeg har aldri hatt noen SA/MA, men har vært ufrivillig barnløs i mange år og det sleit hardt på meg.

Kan bare tenke på hvor grusomt det er å miste flere ganger.

[AnonymBruker]

Jeg tror det var grunnen til at jeg også taklet den voldsomme kvalmen i starten ganske greit, fordi det for meg ble et tegn på at ting gikk riktig for seg, selv om det var slitsomt. Det er vel noe med det, at ting ofte smaker enda bedre når man vet at det ikke er noen selvfølge.

Jeg er så enig i akkurat dette. Det ble på en måte slik at jeg begynte å irritere meg over de som klagde så forferdelig over kvalmen. De skulle bare visst hvor mye jeg ønsket meg kvalme de to første gangene jeg var gravid og mistet. For meg var kvalme et godt tegn, og jeg bestemte meg for å ikke klage, til tross for at jeg var kvalm døgnet rundt nå sist når jeg ventet tvillinger. Likevel ble teorien min om at kvalme var et godt tegn, snudd på hode da jeg opplevde MA i uke 10.

[Gjest Modig mor]

Jeg ble ganske raskt gravid, men mistet. Og legen sa, mens jeg fortsatt strevde med å forholde meg til det faktum at knøttet i magen var dødt, at "dere har jo bevist at dere kan bli gravide, det er flott!" Det perspektivet var det litt vanskelig (for å si det mildt!) for meg å ta da.

Men jeg tror (uten å ha prøvd det) at det må være verre å aldri bli gravid enn å miste noen ganger. Å miste er forferdelig, men man kan i hvert fall klamre seg til håpet om at det kommer en neste gang.

[Strix]

Jeg tror som flere andre her inne at det er vanskelig å sammenligne. Etter 3,5år som ufrivillig barnløs ble jeg gravid på et prøverørsforsøk og gleden var stor, men vi beholdt bakkekontakten. UL i uke 8 påviste MA og jeg måtte hjem og gjennomføre en SA med tabletter. Det føltes som om hele verden var i mot meg/oss! Mer enn 1år senere har det ikke lyktes oss å få det til igjen, på mange måter føles det ikke som noen trøst at vi har klart å få ett egg til å feste seg en gang, kanskje det bare var et uhell fra kroppen sin side?! Skal det ta 3,5 år til neste gang? Må det like mange forsøk til igjen?

Leger og spesialister tvistes om tallene, men ettersom 15-25% av alle svangerskap ender i sa/ma så er det dessverre en del av naturens gang. Noen mister før de i det hele tatt tester positivt, andre mister i 12.uke like før det skulle være sikkert og noen mister etter dette. Uansett må det være jævlig når dette som regel er noe man ønsker!

Jeg tror med hånden på hjertet at jeg hadde hatt lettere for å takle/godta en sa eller to dersom jeg ble gravid kjapt før det skjedde og ev. kjapt igjen etter at det hadde skjedd. Å være ufrivillig barnløs unner jeg ingen!

[AnonymBruker]

Vi har prøvd i tre år og har tre prøverørsforsøk bak oss. Fikk en positiv test i september ettersiste forsøk i det offentlige, men mistet så og si med en gang. Så fikk jeg positiv test denne uka, helt ut av det blå. Men nok en gang begynte jeg å blø like etter. Jeg vet sannelig ikke hva som er verst, å ikke se en positiv test eller å se en positiv test men oppleve at det ikke blir noe av likevel. For å være ærlig føles det som psykisk tortur å se testen bli positiv etter så lang tid og så blir det tatt fra en. For meg er det liten trøst i at jeg faktisk har blitt (litt) gravid, ting hadde hatt vært lettere hvis jeg aldri hadde sett den positive testen for da kunne jeg bare fortsatt det normale livet mitt. Nå føler jeg bare at alt blir revet ned og alle det vonde kommer tilbake gang på gang.

[AnonymBruker]

Jeg ble ganske raskt gravid, men mistet. Og legen sa, mens jeg fortsatt strevde med å forholde meg til det faktum at knøttet i magen var dødt, at "dere har jo bevist at dere kan bli gravide, det er flott!" Det perspektivet var det litt vanskelig (for å si det mildt!) for meg å ta da.

Men jeg tror (uten å ha prøvd det) at det må være verre å aldri bli gravid enn å miste noen ganger. Å miste er forferdelig, men man kan i hvert fall klamre seg til håpet om at det kommer en neste gang.

Det samme tenker jeg. Eller, i hvertfall en SA/MA kan være "greit" å ha gått gjennom fordi man da i allefall vet at man kan bli gravid. Jeg har vært prøver i to år og har hatt en SA. Det var tøft å miste, og jeg ble enda mer gira på å få baby etter det. Særlig når det føltes som om halve verden fikk baby akkurat i den perioden jeg skulle hatt termin. Men jeg har jo håpet å klamre meg til, det at både jeg og samboeren ser ut til å være fysisk istand til å skape en baby.

Men å gå gjennom mange SA/MA tror jeg kanskje må være enda tøffere, fordi det blir så mange opp- og nedturer. Men som de andre sier, det er egentlig ganske umulig å svare på fordi det vil være individuelt.

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg har gått gjennom en SA og en MA, og for meg hadde det verste vært å miste flere ganger.

Det var en utrolig tung tid, begge gangene.

Men det er mulig jeg hadde svart annerledes hvis jeg aldri hadde blitt gravid.

Jeg har fortsatt ingen barn, men sånn som jeg føler det nå, vil jeg faktisk heller være barnløs enn å gå igjenom en ny spontanabort.

[Sovefugl]

Jeg tror det er værre å være ufrivillig barnløs er det verste. Det er ille nok å ha SA/MA, men da blir man faktisk gravid og sjangsen for at man klarer å beholde senere er der.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er værre å være ufrivillig barnløs er det verste. Det er ille nok å ha SA/MA, men da blir man faktisk gravid og sjangsen for at man klarer å beholde senere er der.

Men...man er vel like ufrivillig barnløs selv om man har hatt SA/MA, så lenge man faktisk ikke har et barn? Jeg fikk feks beskjed om å trøste meg med at jeg hadde mange fine egg, men jeg må innrømme at jeg nok aldri kommer til å sitte på gamlehjemmet og vise fram bilder av alle de "nydelige eggene mine"

[Athene]

Jeg fikk feks beskjed om å trøste meg med at jeg hadde mange fine egg, men jeg må innrømme at jeg nok aldri kommer til å sitte på gamlehjemmet og vise fram bilder av alle de "nydelige eggene mine"

Det skal jeg svare neste gang gynekologene og legen maser om min fine, tykke livmorslimhinne, mine mange, store egg eller mine flotte eggledere og livmorhals.

Hjelper liksom ikke så mye så lenge det ikke blir barn ut av det.