å bli dumpa brutalt

[AnonymBruker]

Etter å ha avsluttet et langt forhold for litt tilbake, traff jeg en mann på nett i vår.

Vi fikk raskt veldig god kontakt, felles arbeids/fagområde, felles interesser, felles lengsel/savn i livet. Jeg er 33 han 36.

Vi møttes, og det ble full klaff...hadde det helt fantastisk sammen. Utrolig bra kommunikasjon og kjemi. Vi har begge barn fra før, og av hensyn til dem holdt vi forholdet skjult og møttes derfor ei helg ca hver 14 dag. Min ide.

Han begynte å snakke om at jeg skulle få hilse på barnet hans, møte familien osv. Ettersom mine barn akkurat hadde flyttet , ville jeg vente litt. Våre foreldre og søsken ble informert om at vi hadde noe på gang, og stilte villig opp som barnevakt på begge sider for at i skulle kunne møtes.

I høst fikk vi muligheten til å være sammen i litt over ei uke. Så ble han akutt syk, og lagt inn på sykehuset. Han skulle komme, jeg ble bekymret og flere timer senere ringte han fra akuttrommet. Videre fulgte noen uker der han lå på sykehuset og tok masse prøver, operasjon osv. Kjipt, men jeg prøvde å støtte han så godt jeg kunne. Selv om det var tungt å ha så lite kontakt gjennom denne perioden. Ettersom jeg ikke hadde møtt familien enda, følte jeg ikke at jeg kunne henvende meg til dem. Og han prioriterte å ringe dem samt barnet sitt.

Tidligere har det alltid vært flere sms, mms , mail og samtaler pr dag.

Helt tilfeldig var jeg innlogget på nettstedet vi møttes på for å lese litt på de første brevene vi sendte hverandre. Da oppdaget jeg at han var pålogget der ( fremdeles på sykehuset). Fikk en rar følelse, og gjorde noe jeg ikke er stolt av. Opprettet en falsk profil som sveipet innom han en gang... og han tok kontakt umiddelbart. Der oppgav han at han søkte etter en venn og elskerinne i første omgang, lurte på hvor i distriktet jeg bodde osv.

Fikk helt sjokk, og tok mms av svaret og konfronterte han. Skrev blant annet at det var utrolig synd at det skulle ende slik, men at jeg forventet en tlf med en forklaring osv. Han beklaget så mye, og sa dette skjedde fordi han hadde kjedet seg sånn på sykehuset. Videre skulle han tenke gjennon ting å ringe meg å snakke med meg om et par dager. Det har nå gått 2 mnd... ikke et ord, utenom en lail der det stod at han tenkte på meg ca 13 dager etter.

Den verste sorgen og sjokket har lagt seg...men følelsen jeg har inni meg er forferdelig vond. Nå er jeg i begynnelsen av min karriere innen samme yrke som han. Og skal snart på kurs der jeg vet han er instruktør, følelsene er kommet tilbake og jeg gruer meg så vannvittig til å se han igjen, mest fordi jeg er redd mine egne reaksjoner.

Det han har gjort , vil gjøre at jeg vil aldri feks ta han tilbake, men ble så glad i han og stolte så utrolig på han. Vi har begge yrker der etikk, respekt og menneskesyn står svært sentralt...så det er vel det som svir mest, at han ikke var den jeg trodde...

Fatter bare ikke at han kan klippe tråden sånn å bare ikke ha såpass respekt at han snakker med meg om det som har skjedd etter alt, spesiellt siden vi mest sannsynlig ender opp kolleger i samme profesjon og miljø ( ulike enheter ).

Vet bare rett og slett ikke hvordan jeg skal plukke opp bitene av meg selv å komme meg videre nå... hvordan gjør man det når man blir behandlet så dårlig ? Noen som har erfaringer å dele ?

Godt iallefall å skrive det, kjenner jeg.

[AnonymBruker]

Jeg vil nesten si; velkommen i klubben. Har også opplevd lignende ting med dating på nettet. Det som skjer, er at mange opplever nettsjekking som en slags buffet der man kan forsyne seg uhemmet. Tilbudene står i kø på en måte. Noen er ganske så ukritiske i sine valg, selv om de skulle møte en solid jente som deg. Og skjønner ikke hva de gir avkall på før det er forseint.

Derfor har jeg sluttet med nettdating. Det blei altfor frustrerende og man visste aldri hvilke intensjoner den andre parten hadde. Selv om jeg understrekte ganske tydelig at jeg var ute etter et permament forhold, noe også alderen skulle tilsi. Jeg er i alderen "voksne barn, skilt og godt etablert." Møtte menn på min egen alder, som også bedyret at de kun var ute etter noen å bli gamle med.

Det viste seg å ikke holde vann. Og jeg blei skuffet gang på gang. Jeg tenkte en stund at alle kunne ikke være ute etter ons, og trodde hver gang at jeg hadde funnet unntaket. Men måtte tilslutt se realitetene i øynene, nettdating er en godtebutikk, spesielt for menn, og menn i alle aldre.

Hvis jeg skulle komme med et råd til deg, ts, så er det å treffe menn i det virkelige liv, ikke på nettet.

Jeg hadde et par års pause og hadde tenkt å leve enslig resten av livet- orker ikke den påkjenningen det innebærer å bli kjent, lure seg ihjel om hvilken vei dette går, og så bli dumpa på en slik måte du har opplevd.

Jeg traff min nåværende kjæreste ved en tilfeldighet, og jeg strittet imot lenge, fordi jeg var brent, så brent, og tenkte at han var likedan som alle andre. Men etter et år med kurtisering, ga jeg etter. Han er ikke engang på nett, noe som for meg er en stor lettelse, etter alle nederlag der.

Så får vi se da, hvor dette går. Men jeg kommer aldri, aldri mer til å date noen fra nettet.

Håper du kommer deg gjennom dette på en god måte og at du ser lys i tunnellen, tross alt. Prøv å tenke at du er kvitt en ustabil mann. Lett for meg å si, men alt blir bedre etterhvert.

Men fy fader, jeg unner ingen å oppleve et slikt råttent svik.

[Gjest Kevlarsjäl]

Denne historien har to sider, og det er jo sinnsykt åpenlyst at du har såra ham!

Han ville inkludere deg i livet sitt(møte barn og familie etc) og du nekter. Det er helt greit at du vil ta ting i ditt tempo-men det gir et signal til ham om at du ikke er like intressert i ham som han er i deg.

Og etterpå havner han på sykehus, og så vidt jeg forstår reiste du ikke på besøk(fordi du ikke kjente familien) men han har nok tolka det som at du ikke brydde deg nok om ham. Derfor begynte han å leite etter noen andre.

Nei, bottom line: dere har mustolka hverandre, men nå har det gårt 2 måneder uten kontakt. Kom deg videre i livet, og vær vennlig/profesjonell når dere møtes på jobbsrminar i fremtiden.

[AnonymBruker]

Denne historien har to sider, og det er jo sinnsykt åpenlyst at du har såra ham!

Han ville inkludere deg i livet sitt(møte barn og familie etc) og du nekter. Det er helt greit at du vil ta ting i ditt tempo-men det gir et signal til ham om at du ikke er like intressert i ham som han er i deg.

Og etterpå havner han på sykehus, og så vidt jeg forstår reiste du ikke på besøk(fordi du ikke kjente familien) men han har nok tolka det som at du ikke brydde deg nok om ham. Derfor begynte han å leite etter noen andre.

Nei, bottom line: dere har mustolka hverandre, men nå har det gårt 2 måneder uten kontakt. Kom deg videre i livet, og vær vennlig/profesjonell når dere møtes på jobbsrminar i fremtiden.

Det kan nok hende du har rett i det, har ikke tenkt på det slik. Men jeg nektet ikke å hilse på hans barn og familie...vi kom aldri så langt, fikk ikke møttes flere ganger før han havnet på sykehuset. Og vi hadde en veldig åpen å direkte og ærlig dialog om akkurat dette.

Når det gjelder sykehuset så ble han sendt til et større sykehus som ligger 8 timers reise unna, det også var vi veldig klar på. Jeg hadde ikke mulighet til å reise inn å besøke han.

Prøver å komme meg videre ja, men det er sårt. Syns jo egentlig ikke det er noe å satse på når man iler inn på nett å leter etter ny så snart det blir litt problemer/utfordringer da...men det kan jo hende det er bare min oppfatning. Takk for svar iallefall. Godt å få ventilert ut og se andre synspunkt

[Gjest Kevlarsjäl]

Åja, blir jo selvfølgelig anderledes om dere hadde åpen dialog om at du ikke besøkte på sykehuset:)

Men som sagt, kom deg videre:) dumt at det ikke funka, men det er enda dummere å sløse to måneder (eller mer) på grubling, angring, bitterhet og "kanskje vi kan prøve igjen når vi ses på seminar"..

Hilsen en som har vært i en lignende situasjon og gikk videre og fant en myyye bedre kar:)

[Steinar40]

Helt tilfeldig var jeg innlogget på nettstedet vi møttes på for å lese litt på de første brevene vi sendte hverandre. Da oppdaget jeg at han var pålogget der ( fremdeles på sykehuset). Fikk en rar følelse, og gjorde noe jeg ikke er stolt av. Opprettet en falsk profil som sveipet innom han en gang... og han tok kontakt umiddelbart. Der oppgav han at han søkte etter en venn og elskerinne i første omgang, lurte på hvor i distriktet jeg bodde osv.

Fikk helt sjokk, og tok mms av svaret og konfronterte han. Skrev blant annet at det var utrolig synd at det skulle ende slik, men at jeg forventet en tlf med en forklaring osv. Han beklaget så mye, og sa dette skjedde fordi han hadde kjedet seg sånn på sykehuset. Videre skulle han tenke gjennon ting å ringe meg å snakke med meg om et par dager. Det har nå gått 2 mnd... ikke et ord, utenom en lail der det stod at han tenkte på meg ca 13 dager etter.

Jeg syns faktisk at du burde være stolt av det. Og flere burde lære av deg istedet for å bare være naive (dumme).

På den måten avslørte du fyren med buksa nede FØR det var for sent.

Sånn sett kunne du faktisk ikke ha gjort det bedre.

[AnonymBruker]

Jeg syns faktisk at du burde være stolt av det. Og flere burde lære av deg istedet for å bare være naive (dumme).

På den måten avslørte du fyren med buksa nede FØR det var for sent.

Sånn sett kunne du faktisk ikke ha gjort det bedre.

Takk, og jeg er glad for det...jobbet mye med å holde tankene der, men det gjør så ufattelig vondt likevel. At det ikke ble noe mer er en ting. Men mangelen på respekt i forhold til meg er det som nok gjør mest vondt. Spesielt når han vet vi skal møtes igjen. Allerede imorgen tidlig faktisk. Han skal være en av instruktørene, der jeg skal på kurs. Det er opptakskrav for å få fullføre kurset, så jeg gruer meg sånn... men håper bare han gruer seg mer ... og at han har vett nok til å holde seg unna meg så jeg får gjennomført best mulig.

[Steinar40]

Takk, og jeg er glad for det...jobbet mye med å holde tankene der, men det gjør så ufattelig vondt likevel. At det ikke ble noe mer er en ting. Men mangelen på respekt i forhold til meg er det som nok gjør mest vondt. Spesielt når han vet vi skal møtes igjen. Allerede imorgen tidlig faktisk. Han skal være en av instruktørene, der jeg skal på kurs. Det er opptakskrav for å få fullføre kurset, så jeg gruer meg sånn... men håper bare han gruer seg mer ... og at han har vett nok til å holde seg unna meg så jeg får gjennomført best mulig.

Vær iskald og bare ignorer ham mest mulig.

[Bernardette]

Er det bare jeg som reagerer på at du "tilfeldigvis svingte innom nettdatingsplassen" mens han lå innlagt på sykehus?

Jeg tolker det dithen at han ville ha deg inn i varmen, men du takket nei.

Nå takker han nei til deg.

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som reagerer på at du "tilfeldigvis svingte innom nettdatingsplassen" mens han lå innlagt på sykehus?

Jeg tolker det dithen at han ville ha deg inn i varmen, men du takket nei.

Nå takker han nei til deg.

Jeg svingte ikke tilfeldigvis innom... jeg logget inn for å lese på brevene vi først sendte hverandre, hadde ikke skriver tilgjengelig slik at jeg kunne skrive dem ut, og syntes det var koselig å lese på dem av og til. Trodde jo jeg hadde funnet drømmemannen.

Forøvrig gikk kursopptaket mitt strålende idag, herlig å få fornya selvtilliten

[Gjest finurlig]

Denne historien har to sider, og det er jo sinnsykt åpenlyst at du har såra ham!

Han ville inkludere deg i livet sitt(møte barn og familie etc) og du nekter. Det er helt greit at du vil ta ting i ditt tempo-men det gir et signal til ham om at du ikke er like intressert i ham som han er i deg.

Og etterpå havner han på sykehus, og så vidt jeg forstår reiste du ikke på besøk(fordi du ikke kjente familien) men han har nok tolka det som at du ikke brydde deg nok om ham. Derfor begynte han å leite etter noen andre.

Nei, bottom line: dere har mustolka hverandre, men nå har det gårt 2 måneder uten kontakt. Kom deg videre i livet, og vær vennlig/profesjonell når dere møtes på jobbsrminar i fremtiden.

Hvordan vet vi egentlig at han var på sykehus?