Er det bare jeg som synes julen er litt trist?

[AnonymBruker]

Misforstå meg rett. Julen er en flott tid, med mye kjærlighet og kos. Men av en eller annen grunn, blir jeg litt trist av å høre julesanger på tv, o.l. Har mange fine juleminner, men samtidig synes jeg julen er litt trist? Kan noen forklare meg hvorfor jeg føler det slik? Jeg har aldri vært alene i julen, og har bare fine minner.

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn, men dytter det bort så godt jeg kan. Tror det er tanken på at tiden som barn er over, at foreldre og andre begynner å trekke på årene og kanskje ikke er der neste jul, at søsken kanskje får ektefelle og barn snart, og begynner å feire med dem. Kort og godt: At julen endrer seg, og at det er gått et helt år siden forrige gang, og er et helt år til neste gang..

Sånn er det i alle fall for meg.

[Gjest Cosette]

Jeg er litt som deg. Jeg har masse familie og venner rundt meg i julen, og har det veldig fint, men allikevel blir jeg lett melankolsk. Hva det konkret skyldes er ikke godt å si, kanskje er det vemod over å ikke være barn lenger, over en magi som er borte, eller en slags sorg over familiemedlemmer som ikke er blant oss oss lenger? Jeg kan for eksempel på julekvelden føle sorg over oldemoren min som jeg var veldig glad i og som gikk bort for mange år siden, selv om jeg ellers ikke føler sorg lenger. Sikkert fordi julen danner en slags takt, den foregår rimelig likt hvert år og markerer enden på året, og livets ustanselige fremdrift blir så tydelig. Noen er ugjenkallelig borte. Ellers er jo julen en tid med sterke budskaper, en tid for ettertanke hvor de store spørsmål gjerne dukker opp i hodet - og selv om man ikke regner seg for å være kristen eller religiøs, så kan sangene, musikken og historiene treffe en rett i hjertet.