Motivere 13-åring med skolearbeidet

[AnonymBruker]

Vi har en gutt på 13 som er både blid og grei mesteparten av tida. Vi har vært forskånet fra hormonelle utbrudd så langt, og han er samarbeidsvillig i det meste. Vi anser oss som heldige.

Men en og annen utfordring har vi jo likevel. Og en av dem vil jeg be om råd om her.

Det gjelder skolearbeidet. Han er både flink og arbeidssom og vil gjerne gjøre det godt på skolen. Han er motivert av karakterer på ungdomsskolen. Men likevel slurver han litt, og blir skuffet over seg selv når prøver og innleveringer kommer i retur og han ser at han er trukket en hel karakter pga feil som han vet er bare slurv. Han er en sånn som lever veldig "her og nå" og klarer ikke helt å gjøre den lille ekstra innsatsen når det er andre ting som lokker mer.

F.eks. i norsk: Han skriver en oppgave og jeg ser på den for han. Da ser jeg at det er en god del slurvefeil (stor/liten bokstav, enkel-/dobbelkonsonant, ord som har falt ut osv). Hvis jeg sitter sammen med han og får han til å lese setning for setning i rolig tempo så ser han 99% av feilene selv, uten at jeg påpeker dem. Men gjør han det alene så går han glipp av de fleste, mest sannsynlig fordi han bare leser fort gjennom teksten uten å egentlig se hva han har skrevet.

Etter hver sånn seanse så snakker vi om at han er jo kjempeflink og han KAN jo disse tingene hvis han bare tar seg tida. Han er helt enig, men har ingen god forklaring på hvorfor han ikke gjør det samme alene.

Nå er det jo forsåvidt koselige stunder vi har på denne måten, vi kan le og tøyse underveis, så det er ikke noe ork å gjøre dette. Men for hans skyld så bør han jo lære seg å fikse dette alene. Jeg kan jo ikke sitte og passe på han på prøver og slikt.

Så jeg tenkte at i en periode - for å øve han på å gjøre dette alene - så tenkte jeg å bruke en eller annen form for gulrot. F.eks. si at jeg leser teksten hans først og noterer meg antall feil (f.eks. 40 feil, det blir såpass med små tullefeil), og så skal han se over teksten selv etterpå, og så får han en form for belønning beregnet ut fra hvor mange av feilene han finner uten at jeg henger over skuldra hans. Han er konkurransemenneske så det holder, så jeg tror det skal funke, og kanskje får han på sikt innarbeidet en god vane som ikke krever at jeg passer på.

Kan det ha noe for seg tro?

Det store spørsmålet er imidlertid hva belønningen skal være. Han er for stor til at det er belønning å bake pepperkaker eller få stjerneklistremerker eller noe i den duren. Det eneste jeg kan komme på i farta er penger (type 1 kr for hver feil han klarer å rette). Men så har man jo hørt at man ikke skal belønne barn/ungdom med penger, fordi det er en dårlig motivasjon.

Noen ideer?

[Gjest badeand1]

Har ingen råd, men vil bare si at du høres ut som en veldig god mor!

Er jo ikke uvanlig at foreldrene hjelper barn med lekser og sånn. er bare måten du beskriver det på som gjør meg helt

[Gjest MorAase]

Hvorfor kan en ikke bare fortsette med å gjøre leksene sammen? Det er faktisk en fin anledning til å kvalitetstid sammen. Føler det lages problemer som ikke ekstisterer.

[AnonymBruker]

Har ingen råd, men vil bare si at du høres ut som en veldig god mor!

Er jo ikke uvanlig at foreldrene hjelper barn med lekser og sånn. er bare måten du beskriver det på som gjør meg helt

Takk! Det var hyggelig sagt.

TS

[AnonymBruker]

Hvorfor kan en ikke bare fortsette med å gjøre leksene sammen? Det er faktisk en fin anledning til å kvalitetstid sammen. Føler det lages problemer som ikke ekstisterer.

Problemet er at han ikke klarer å gjøre dette alene (på f.eks. prøver) og da blir han så skuffet over seg selv i ettertid. Derfor trenger han å trene på å få det til uten meg over skuldra.

Det blir jo ikke slutt på leksehjelp og kvalitetstid av den grunn.

TS

[AnonymBruker]

Tid og øving er nok det som skal til, men jeg tar gjerne imot tips om belønningssystem som kan passe i denne situasjonen.

TS

Innlegget er redigert som et ledd i rydding.

Yvonne (mod)

Endret 5. desember 2011 av Yvonne

[Lusitano]

Se litt på denne:

http://www.hcp.med.harvard.edu/ncs/ftpdir/adhd/18Q_Norwegian.pdf

[AnonymBruker]

Se litt på denne:

http://www.hcp.med.harvard.edu/ncs/ftpdir/adhd/18Q_Norwegian.pdf

Jeg er så drittlei av at alle barn i dag skal mistenkes å ha ADHD fordi de er litt ukonsentrerte til tider/er mer aktive en gjennomsnittet. Fysj.

[Gjest NotSo]

Hadde samme problem som sønnen din i 8.klasse. Jeg slurvet veldig, spesielt i norsk-faget og visste heller ikke helt hvorfor. Hos meg bare løsnet det til slutt og meste parten av slurvingen forsvant.

Foreldrene mine gjorde akkurat det du foreslo, de leste først gjennom, så gjorde jeg det.

Kan ikke huske at jeg fikk noen direkte belønning for det (men nå var jeg ganske bortskjemt, så fikk ting "når jeg ville" til en viss grad)

Vet ikke om sønnen din spiller noe særlig eller driver med noen spesiell hobby, men du kan jo si at hvis han får f,eks 5 på den stilen eller på karakterkortet skal han få det spillet han har ønsket seg.

(Dette blir jo veldig likt som å gi penger da..)

Går nå på uio, så dette er ikke SÅ mange år siden

Endret 5. desember 2011 av NotSo

[AnonymBruker]

Se litt på denne:

http://www.hcp.med.harvard.edu/ncs/ftpdir/adhd/18Q_Norwegian.pdf

Han har nok ikke ADHD nei, ganske langt ifra vil jeg hevde. Jeg kjenner flere med den diagnosen, og gutten vår er ikke i nærheten av det.

Sånn på generelt grunnlag tenker jeg at vi kan vel alle ha noen symptomer som passer med diverse diagnoser, men man skal være litt forsiktig med å lete etter en diagnose for alle mulige slags små og store utfordringer vi har. Jeg synes vi har litt for lett for det i dag. Er man nedfor kaller man seg fort deprimert. Er barn viltre/urolige/lettdistraherte tror man det er ADHD. Har man vondt i magen lurer man på om det er en alvorlig sykdom på gang. Leser man for mye på diagnosekriterier så finner man plutselig ut at man lider av mye rart.

Jeg håper vi nå kan legge bort debatten om medisinering og diagnoser. Det er nok andre ting som kan hjelpe i dette tilfellet. Men takk for engasjementet.

TS

[AnonymBruker]

Hadde samme problem som sønnen din i 8.klasse. Jeg slurvet veldig, spesielt i norsk-faget og visste heller ikke helt hvorfor. Hos meg bare løsnet det til slutt og meste parten av slurvingen forsvant.

Foreldrene mine gjorde akkurat det du foreslo, de leste først gjennom, så gjorde jeg det.

Kan ikke huske at jeg fikk noen direkte belønning for det (men nå var jeg ganske bortskjemt, så fikk ting "når jeg ville" til en viss grad)

Vet ikke om sønnen din spiller noe særlig eller driver med noen spesiell hobby, men du kan jo si at hvis han får f,eks 5 på den stilen eller på karakterkortet skal han få det spillet han har ønsket seg.

(Dette blir jo veldig likt som å gi penger da..)

Takk for forslaget.

Men litt av problemet her er at han ikke klarer den langsiktige tankegangen, tror jeg. Han prøver alltid å gjøre sitt beste, og han drømmer om fine karakterer (og får dem også ofte), men i sluttfasen av arbeidet med en tekst så mister han litt av motivasjonen. Kanskje fordi han går lei, jeg vet ikke helt.

I allefall tror jeg han trenger noe som gir resultater kjapt. Hvis han hadde kunnet sende teksten til læreren og fått karakteren et kvarter etterpå hadde det nok hjulpet godt.

Og jeg har egentlig ikke lyst til å pushe ham på karakterer. Vi sier alltid at så lenge han gjør sitt beste så er vi fornøyde. Han er selv opptatt av karakterene, og det er nok press nok i massevis. Så grunnen til at jeg tenker på hvordan jeg kan hjelpe ham er fordi han blir skuffet over seg selv når han ser tilbake på prøver o.l. og ser at han atter en gang har "slurvet seg ned en karakter".

Men kanskje vi kan bruke noe knyttet til hobbyene hans som belønning der og da, med en sånn slags "rettekonkurranse" som jeg beskrev i startinnlegget. Men som du sier blir det jo litt som å belønne med penger. Hm, ja, ikke så enkelt. Men kanskje det er greit å bruke penger (det er jo bare småpenger, kronestykker, det er snakk om) i en begrenset periode? Bare for å innøve en god vane? Eller hva sier dere?

TS

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve om konkurranseinnstinktet i seg selv er nok? Og om ikke det er nok, prøve å finne en opplevelse du kan bruke som belønning (evt. pizza midt i uka eller noe sånt). Ellers tror eg ikke det er skadelig med en belønnelse i form av penger eller matrielle goder en gang i blant heller. Det viktigste er vel at det brukes over en begrenset tid, og ikke blir en vane at han alltid skal ha ditt og datt for å gjøre noe.

[Gjest D_flatmajor]

Motivasjon kan oversettes med årsak til atferd, og jeg vil påstå at det kan være uheldig om det ender opp med at han slurver mindre på grunn av at han vet han får penger.

Det er fristende å skrive en lang avhandling om hvorfor jeg er negativ til belønning som motivasjon nå. Men et hovedpoeng er at sannsynligheten er til stede for at man er tilbake ved utgangspunktet hvis man stopper denne belønningen. Du kan jo ikke fortsette å betale i det uendelige. Jeg vil altså kalle det kortsiktig. Studievaner har man bruk for lenge.

Legger ved en link om ytre motivasjon. Selv om den er skrevet om skolens motivasjon, så mener jeg den er relevant også i dette tilfellet. Min lenke

[AnonymBruker]

Motivasjon kan oversettes med årsak til atferd, og jeg vil påstå at det kan være uheldig om det ender opp med at han slurver mindre på grunn av at han vet han får penger.

Det er fristende å skrive en lang avhandling om hvorfor jeg er negativ til belønning som motivasjon nå. Men et hovedpoeng er at sannsynligheten er til stede for at man er tilbake ved utgangspunktet hvis man stopper denne belønningen. Du kan jo ikke fortsette å betale i det uendelige. Jeg vil altså kalle det kortsiktig. Studievaner har man bruk for lenge.

Legger ved en link om ytre motivasjon. Selv om den er skrevet om skolens motivasjon, så mener jeg den er relevant også i dette tilfellet. Min lenke

Takk for en fin link!

Nå leste jeg den med litt trette øyne (på tide å finne senga her straks), men det jeg tolket ut fra det som sto der er at det er naturlig å gå fra ytre motivasjon (f.eks. belønning) til indre motivasjon (man gjør det for sin egen del). Og da kan det kanskje forsvares at man i en kortere periode bruker belønning, for så å håpe at den indre motivasjonen slår til etter hvert (når han ser at han faktisk klarer å rette leksene alene)?

Som en annen skriver over her så er det jo viktig å begrense perioden med belønning sånn at det ikke blir et krav om belønning for å rette leksene sine. Jeg tror nok at gutten vår er moden nok til å være med på å planlegge dette som et prosjekt der vi blir enige om en avgrenset periode for å jobbe med selvstendigheten hans. Involvere ham i beslutningen, rett og slett, fordi han vil jo gjerne gjøre det godt selv fordi han ønsker seg gode karakterer.

Tenker jeg helt feil nå?

Jeg merker at jeg er litt opphengt i den belønningstanken. Antakelig fordi jeg ikke helt klarer å se noen annen metode som kan nytte. Så jeg tar med glede imot gode råd om hvordan man fremmer indre motivasjon uten å gå veien om ytre motivasjon først.

TS

[AnonymBruker]

Er du pedagog?

[Gjest Gjest]

Anbefaler nettstedet addforums.org, der finner du mange konsentrasjonsteknikker.

Og du, ADD og ADHD er ikke helt det samme.

[Gjest MorAase]

Fortsett som du gjør. Dette er ting som handler om å modnes. Han er 13 og er i tidenes mest ukonsentrerte alder. Kroppen er så sprekkferdig av hormoner at det å tenke på detaljer på en slik prøve er noe av det siste som er smart å teste 13 år gamle gutter på. Se helelr utviklingen over de neste 18 månedene frem til 10 klasse. Så lenge det går fremover er en på rett vei.

Om det er slik at han kan stoffet så er det ikke det som er viktigst å terpe på fremfor en prøve. Snakk heller da sammen om strategien for prøven. Jeg vil anta at du er oppegående, og har en nær nok relasjon til din sønn, at denne samtalen går i en veiledende og ikke belærende tone

[AnonymBruker]

Leser han mye?

Barn som leser mye blir automatisk flinkere i norsk rettskriving sa læreren til min datter. De utvikler et bredere språk og ser fortere feil og mangler.

Jeg tror at alt for få barn og unge leser bøker.

Det var også noe som kom fram i de seriene som har gått på TVNorge.

Da tanteungen min (19 år nå) gikk på barnetrinnet rettet aldri lærer skrivefeil, komma, punktum eller stor bokstav feil. Det var fordi de ikke skulle miste interessen for å skrive i følge min søster. Det resulterte i store nedturer på første trinnet på ungdomsskolen.

Flott at du følger opp gutten din, det er ikke alle foreldre som tar seg tid til det lengre.

Ut i fra det du skriver om gutten din, så tror jeg dere finner en løsning som passer for han og deg. Du har fått mange tips her nå.

Hopp over alle diagnosesvarene. Mange foreldre vil ha diagnose på barna sine, for da slipper de alt ansvar for barnas oppførsel og hva de gidder å gjøre i skolesammenheng.

Lykke til!

[absinthia]

Jeg synes at ts gjør en flott jobb med å finne en "gulrot" som kan inspirere ham til å finne feilene selv - det er nemlig mulig, selv om det skulle være et lite konsentrasjonsproblem. Her i huset hjalp det faktisk å ha en skål med oppskjært frukt som han kunne knaske i seg, mens han gjorde lekser. Innbiller meg at det er gjort undersøkelser som viser at å tygge på noe kan fremme konsentrasjonen.

Lykke til!

Innlegget er redigert som et ledd i rydding.

Yvonne (mod)

Endret 5. desember 2011 av Yvonne

[Gjest Awzm me]

Gi han penger for bra karakterer. Det er jo litt bestikkelse, men det er sånn faren min prøver å få meg bedre på skolen, og det hjelper det!