For ung for forlovelse?

[juliane]

Og jeg er delvis uenig med deg. Med strek under delvis, jeg synes innlegget ditt er fint og har mange gode poeng. [...]

What she said.

At det finnes modne 20-åringer og umodne 35-åringer er det ingen tvil om, men det er snakk om unntak heller enn hovedregelen. En 20-åring er midt i overgangen til voksenlivet, og det er ingen tvil om at man endrer seg mer i årene der man flytter hjemmefra, flytter til et annet sted, tar utdannelse, får nye venner, kommer inn i nye miljøer ++ enn det man gjør når man har slått seg til ro med en yrkesretning og på et sted der man ønsker å bo. På et tidspunkt begynner utviklingen å bremse og stabilisere seg, men det har enda ikke skjedd når man såvidt er ferdig med videregående.

Og jeg skriver også at det er KOMBINASJONEN av ung alder og svært kortvarig forhold som gjør at jeg er skeptisk, ikke utelukkende ung alder. Hvis man allerede har holdt sammen i overgangen fra barn til ung voksen (fra 16-20 f.eks), tror jeg man kan være godt rustet til å binde seg som 20-åring. Når man ikke engang er over den første forelskelsesrusen tror jeg man burde bygge et mer solid grunnlag før man tar et stort steg.

[AnonymBruker]

hei:) jeg er ei jente på 20 år som er sammen med en som er 29.

jeg har alltid vært en jente som har drømt om å gifte meg. jeg har vært i mange ( å da mener jeg mange) forhold

Det sier vel sitt! Rukket mye på kort tid...

[pinkdice]

Har du utannelse og jobb?

Det er viktig å ha en utdannelse før man etablerer seg med barn synes jeg. Tenk hvis noe skulle skje og du ble alene.

jeg er desverre ufør etter en skade jeg fikk når jeg gikk på videregående.

[Orchideae]

Jeg er 20, ble offisielt sammen med kjæresten i løpet av januar, forlovet i starten av september. Han er også 20. Men vi har kjent hverandre siden vi var 11-12 år.

Du kjenner når det er rett. Vi har bodd sammen siden dag 1, og har allerede vært gjennom bl.a. En SA hvor jeg gikk rett i kjelleren. Såklart mye mer også, men den og flyttingen vår, som var slitsom og kaotisk kunne satt forholdet vårt på prøve om det ikke hadde vært så sterkt som det er.

Endret 6. desember 2011 av isodora

[AnonymBruker]

jeg forlovet meg allerede 3 måneder etter at vi ble sammen, men vi var venner i ca. 7 måneder før.

1 år etterpå giftet vi oss begge 20 år gamle.

nå har vi vært gift i 3 år, og jeg har aldri angret på det...

meeeen, det er individuelt, jeg er klar over at det jeg gjorde ikke var lurt, jeg hadde griseflaks!

og mannen min er nydelig

[pinkdice]

jeg har fått høre at jeg ble fort voksen. for jeg har måttet klare meg selv siden jeg var 11, for jeg har en mor som sleit sterkt med angst så hun gikk ikke ut døren.

jeg har hørt fra psykologer og folk jeg kjenner at jeg har mere livserfaring en det en 50åring har.

å jeg er 100% sikker at han her er den rette for meg. forelskelses stadiet har vært der men det har gått over til kjærlighet, tro det eller ei.

jeg ble ufør i en alder av 16 og møtt bare motgang fra familie ( vi er en gjeng hardt arbeidende folk )

og dette ga meg en stor knekk men samtidig ble jeg utrolig sterk.

jeg har fått beskjed at viss jeg velger å få barn må jeg få det ungt viss ikke kan dette ha fatale konsekvenser for min helse viss jeg venter til over fyldte 25. jeg har også fått diagnose borderline.

jeg er et menneske som ikke gir opp for jeg er noe av det staeste du kan komme borti når det gjelder pågangs motet mitt.

grunnen til at jeg vil gifte meg med kjæresten min er: jeg tåler ikke trynet på han noen ganger men gud å jeg forguder den mannen over alt på jord. han får meg til å smile når jeg er lei meg. han støtter meg i alt og hjelper meg med alt (uten en eneste klage).

han har en fantastisk personlighet som har hjulpet meg til å bli et bedre menneske. å det er det jeg elsker han for!

jeg går ut å møter han med et kyss å et smil vær dag når han kommer hjem fra jobb. å se han smile og være glad er det jeg lever for!

jeg kan godt se forskjell på forelskelse og kjærlighet.. mitt lengste forhold har vært på 1,9 år å er ikke på laaangt så nær så bra som jeg har det nå!

i mine andre forhold har jeg ikke tenkt tanken på forlovelse en gang for jeg hakke hatt den følelsen jeg har nå. jeg har hatt forpliktelses angst hele mitt liv ( har litt med borderline å gjøre )

er ikke meningen å brette ut livet mitt på denne måten men ville dere skulle få en innsikt i det jeg mener takker for alle svar men alt i alt jeg vil ha denne mannen mere enn noe annet i hele mitt liv. hadde vi mistet bolig å alt av penger å bare hatt hverandre eller et liv med masse penger alene. ville jeg valgt et liv med bare meg å han! DET er kjærlighet!

[skandale]

Har dere i det hele tatt bodd sammen?

[pinkdice]

Har dere i det hele tatt bodd sammen?

ja vi har bodd sammen siden juni:)

[AnonymBruker]

Ærlig talt så gjorde det siste innlegget ditt at jeg oppfatter deg som mindre voksen og reflektert. Du spør om råd, og de får du. Både for og mot. Jeg kan liksom ikke se at du svarer på ett eneste ett av argumentene som har blitt gitt her, du bare oppgir en masse grunner til at du vil gifte deg. Som DEFINITIVT også er viktig (ikke misforstå og tro at jeg mener noe annet!), men jeg klarer ikke helt å se at dette er et reflektert, avveid valg. Det inntrykket blir enda sterkere når de fleste av grunnene i mine øyne sier "jeg er kjempeforelska". Det er selvfølgelig det aller viktigste utgangspunktet man har, men i tillegg vil man gjerne ha "vi kommuniserer godt, også når det er vanskelig", "vi kommer oss over kneikene sammen" og "vi er begge villige til å kompromissere og gi litt slipp på egen stahet for den andre". Noe det godt kan hende dere har, men det skinner i tilfelle ikke veldig tydelig igjennom i det siste innlegget ditt.

[★Blackstar★]

Kjør på er alt jeg har å si...

Endret 6. desember 2011 av ★Blackstar★

[pinkdice]

Ærlig talt så gjorde det siste innlegget ditt at jeg oppfatter deg som mindre voksen og reflektert. Du spør om råd, og de får du. Både for og mot. Jeg kan liksom ikke se at du svarer på ett eneste ett av argumentene som har blitt gitt her, du bare oppgir en masse grunner til at du vil gifte deg. Som DEFINITIVT også er viktig (ikke misforstå og tro at jeg mener noe annet!), men jeg klarer ikke helt å se at dette er et reflektert, avveid valg. Det inntrykket blir enda sterkere når de fleste av grunnene i mine øyne sier "jeg er kjempeforelska". Det er selvfølgelig det aller viktigste utgangspunktet man har, men i tillegg vil man gjerne ha "vi kommuniserer godt, også når det er vanskelig", "vi kommer oss over kneikene sammen" og "vi er begge villige til å kompromissere og gi litt slipp på egen stahet for den andre". Noe det godt kan hende dere har, men det skinner i tilfelle ikke veldig tydelig igjennom i det siste innlegget ditt.

nei den kan jeg se.. jeg er veldig dårlig til å svare på ting når jeg ikke vet hva jeg skal svare.. vi komuniserer veldig godt å hatt våre krangler men alltid kommet oss ut av det på en god måte. å jeg har inngått et stort kompromiss som jeg aldri trudde jeg ville gjøre.. jeg skal flytte til buskerud for han for han jobber i asker å bor med meg i larvik å vil ikke se han pendle sånn han gjør...

jeg vet godt hva forelskelse er å hva kjærlighet er.. bare mange som har forskjellig syn på hva det er. det er helt klart!

jeg skjønner hva alle andre sier det som har med alderen min å gjøre å slikt men di andre som skriver at alt er opp til meg til syvende å sist er vell egentlig di som har fått meg til å tenke... jeg tåler ikke å få kritikk noen ganger så mye av det gjør at jeg ikke tørr å svare folk når jeg ikke vet hva jeg skal svare viss du skjønner?

[pinkdice]

jeg får prøve å reflektere litt over ting som en annen skrev her.

vi er åpene å ærlige om absolutt alt, vi kan snakke om alt for jeg mener det er viktig å ha vær sin mening om ting. jeg spør alltid om hans ærlige mening om ting å setter stor pris på hans ærlighet. feks: ser jeg stor ut i denne kjolen? å viss han sier nei men jeg liker ikke kjolen eller noe sånt. så blir jeg glad for at han er ærlig for jeg vil jo se best mulig ut!

selvsakt har vi hatt krangler, men har hele tiden snakket sammen om ting å funnet ut av det på en ordentlig måte.

han vet til og med at jeg har skrevet dette innlegget å har sakt at han bare kan se på det:)

han er kjæresten min men samtidig min bestevenn.

vi ble fort komfortable med hverandre etter vi ble sammen( noe vi begge ser som positivt ).

vi har snakket mye om forlovelse med intensjoner om å gifte oss om 1,5års tid.

han er en kjærlig, følsom, ekte, ærlig, trofast og omsorgsfull. noe som jeg setter utrolig høyt.

min mor å far liker han kjempe godt å håper at vi to holder sammen. det er noe av det som betyr mest for meg for jeg er en familiekjær jente.

jeg skjønner at mange er skeptiske pga min alder og at forholdet ikke har vart så lenge, men vet man så vet man:) og jeg har aldri vært så sikker på noe annet før enn det jeg er nå!

håper dere skjønner hva jeg har skrevet for er utrolig dårlig på å reflektere å beskrive ting:)

[Kite]

Vi forlovet oss i sommer (på 4 årsdagen vår når begge var 18) og gifter oss neste sommer (på 5 års dagen vår når begge er 19). Så jeg kan ikke påstå at du er for ung nei

[AnonymBruker]

Vi forlovet oss etter 5,5 mnd. Da var jeg 20,5 år og han ett år eldre. Dette er over 20 år og to voksne barn siden. Vi er fortsatt gift med hverandre.

Stol på deg selv og hva du føler/mener er rett. Ingen andre kan vite hva som er best for nettopp dere to.

[pinkdice]

Vi forlovet oss i sommer (på 4 årsdagen vår når begge var 18) og gifter oss neste sommer (på 5 års dagen vår når begge er 19). Så jeg kan ikke påstå at du er for ung nei

åååh så søtt! :D blir så glad når folk finner kjærlighet!:D

håper alt går bra med dere å lykke til med alt som kommer!

[BellaFlor]

Jeg syns du virker som en veldig aerlig og godt reflektert jente. Du vil laere á takle mer av livs situajoner og vanskeligheter som kommer opp etterhvert. Det er nár du lever i flere ár sammen at du virkelig laerer hverandre á kjenne mer. Sjólv om det virker som om dere kjenner hverandre godt allerede ná, sá er det fortsatt mer á bli kjent med. Men det vil komme.

Gratulerer sá masse med forlovelsen!

[Gjest Elyssa]

Vi forlovet oss når jeg var 19. giftet oss 3 mnd etterpå

Har gått veldig fint det, han er mitt livs kjærlighet

[pinkdice]

Jeg syns du virker som en veldig aerlig og godt reflektert jente. Du vil laere á takle mer av livs situajoner og vanskeligheter som kommer opp etterhvert. Det er nár du lever i flere ár sammen at du virkelig laerer hverandre á kjenne mer. Sjólv om det virker som om dere kjenner hverandre godt allerede ná, sá er det fortsatt mer á bli kjent med. Men det vil komme.

Gratulerer sá masse med forlovelsen!

Takk:) ja så klart jeg vet jeg har mye å lære jeg er så absolutt ikke ferdig utlært på noen måte.. men ingen hvem er egentlig det? det er mange faser man skal gå igjennom her i livet:) å det er jeg glad for! jeg kan ikke vente med å eldes å lære mere:)

uansett så har vi allerede funnet ut sånn ca når vi vil gifte oss etter forlovelsen å har snakket som sommer 2013 å da har jeg rukket å bli 22:) og jeg trenger tid på å planlegge for jeg er utrolig dårlig på sånt:P

[pinkdice]

Vi forlovet oss når jeg var 19. giftet oss 3 mnd etterpå

Har gått veldig fint det, han er mitt livs kjærlighet

ååh! Gratulerer så mye!

[Jens]

jeg har fått høre at jeg ble fort voksen. for jeg har måttet klare meg selv siden jeg var 11, for jeg har en mor som sleit sterkt med angst så hun gikk ikke ut døren.

jeg har hørt fra psykologer og folk jeg kjenner at jeg har mere livserfaring en det en 50åring har.

å jeg er 100% sikker at han her er den rette for meg. forelskelses stadiet har vært der men det har gått over til kjærlighet, tro det eller ei.

jeg ble ufør i en alder av 16 og møtt bare motgang fra familie ( vi er en gjeng hardt arbeidende folk )

og dette ga meg en stor knekk men samtidig ble jeg utrolig sterk.

jeg har fått beskjed at viss jeg velger å få barn må jeg få det ungt viss ikke kan dette ha fatale konsekvenser for min helse viss jeg venter til over fyldte 25. jeg har også fått diagnose borderline.

jeg er et menneske som ikke gir opp for jeg er noe av det staeste du kan komme borti når det gjelder pågangs motet mitt.

grunnen til at jeg vil gifte meg med kjæresten min er: jeg tåler ikke trynet på han noen ganger men gud å jeg forguder den mannen over alt på jord. han får meg til å smile når jeg er lei meg. han støtter meg i alt og hjelper meg med alt (uten en eneste klage).

han har en fantastisk personlighet som har hjulpet meg til å bli et bedre menneske. å det er det jeg elsker han for!

jeg går ut å møter han med et kyss å et smil vær dag når han kommer hjem fra jobb. å se han smile og være glad er det jeg lever for!

jeg kan godt se forskjell på forelskelse og kjærlighet.. mitt lengste forhold har vært på 1,9 år å er ikke på laaangt så nær så bra som jeg har det nå!

i mine andre forhold har jeg ikke tenkt tanken på forlovelse en gang for jeg hakke hatt den følelsen jeg har nå. jeg har hatt forpliktelses angst hele mitt liv ( har litt med borderline å gjøre )

er ikke meningen å brette ut livet mitt på denne måten men ville dere skulle få en innsikt i det jeg mener takker for alle svar men alt i alt jeg vil ha denne mannen mere enn noe annet i hele mitt liv. hadde vi mistet bolig å alt av penger å bare hatt hverandre eller et liv med masse penger alene. ville jeg valgt et liv med bare meg å han! DET er kjærlighet!

Jeg sier bare vent...

Hvis dere har det så fantastisk er det vell ikke noe hast?

Du tror du har livserfaring, men beklager men du har jo akkurat blitt ferdig med skolen.