Tidligere avhengig av medisiner og mulighet for adopsjon

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe svært traumatisk som 20åring, og gikk dessverre på den vanedannemde medisinen Xanor i 9 år. Jeg fikk aldri noen diagnose, og ble heller ikke fulgt opp av lege annet enn at han skrev ut resepter. Jeg tok selv initiativ til å komme av medisiner og har nå vært helt av i et par år. Jeg gikk til psykolog i et par mnd når jeg sluttet på medisiner. Mannen og jeg er høyt utdannet og med gode jobber. Mannen har aldri tatt så mye som en ibux eller sett en psykolog.

Vi kan ikke få barn og ønsker så sårt å adoptere. Er det noen som vet om min fortid vil nekte oss å adoptere? jeg er i dag 100% angstfri:)

Håper på svar fra de som kan dette, og ikke bare de som tror/synser. Jeg har ikke før denne helgen tenkt tanken på at vi ikke skulle kunne adoptere, og jeg har stort sett grått hele går pg i dag.

[AnonymBruker]

Ingen som vet? Jeg blir helt knust over tanken på barnløshet

[AnonymBruker]

Ingen her kan vite, for det er opp til saksbehandler i din kommune. Men det vil nok være et stort tema som kan ødelegge for deg. I forkant av søknaden bør du sørge for å få godt dokumentert at du er frisk og at du har vært frisk i x antall år. Vær forberedt på at dere kan få avslag.

Jeg skjønner godt at tanken på mulig barnløshet er knusende. Jeg er selv 36 og har prøvd å få barn i to år uten hell. Adopsjon er dessverre ikke en mulighet for oss av økonomiske grunner og andre ting som gjør at vi ikke vil klare å gjennomføre det. Så jeg ser for meg muligheten for at jeg aldri skal få barn, og prøver å forberede meg mentalt på det.

Jeg tror det er verst i prøve-/håpeperioden. Jeg tror at når man har fått fastslått at "dette går ikke, vi får aldri barn sammen" så er det på en måte lettere å forsone seg med det. Man må tillate seg selv å sørge over drømmen som brast, men så bygger man seg opp igjen og oppdager at livet er godt å leve likevel.

Lykke til, enten det blir det ene eller det andre.

[AnonymBruker]

Det kjennes så forferdelig urettferdig å skulle få avslag. Jeg vet vi ville blitt verdens beste og mest kjærlige foreldere.

Jeg ble satt på medisiner i en krisesituasjon og hadde aldri hatt angst uten å oppleve den traumatiske hendelsen.

Jeg håper virkelig en saksbehandler kan se dette.

[AnonymBruker]

Som en over her sa, det kommer helt an på saksbehandler.

Vi fikk avslag fordi mannen min hadde kreft for 15 år siden (veldig ufarlig, fjernet en ondartet svulst, men slapp noen som helst behandling i etterkant. Har vært dokumentert 100% frisk i alle årene etterpå). Vi tok ikke opp kampen da jeg i denne perioden også fikk påvist diabetes 2, noe jeg holder i sjakk ved hjelp av trening og kosthold - bruker ikke medisiner. Men dette hjalp ikke akkurat på saken vår, så da droppet vi det.

Hadde det ikke vært for at jeg kom i veldig tidlig overgangsalder, så hadde vi nok vært verdens beste foreldre til egenfødte barn i dag. Men å adoptere får vi altså ikke lov til.

[AnonymBruker]

Det kjennes så forferdelig urettferdig å skulle få avslag. Jeg vet vi ville blitt verdens beste og mest kjærlige foreldere.

Jeg ble satt på medisiner i en krisesituasjon og hadde aldri hatt angst uten å oppleve den traumatiske hendelsen.

Jeg håper virkelig en saksbehandler kan se dette.

Jeg er utdannet pedagog og jobber med barn, det har jeg gjort i mange år. Mannen min er høyt utdannet og har to flotte biologiske barn fra tidligere som han har fulgt tett og som har fått en god oppdragelse. Vi er begge friske og er overbeviste om at vi kan bli gode foreldre sammen. Men vi kommer ikke til å få adoptere. Vi leier leilighet og har noe gammel gjeld som gjør at vi kommer til å fortsette å leie i overskuelig framtid. Vi har kun to soverom her, og det ene soverommet bruker mannens barn når de er her. Derfor vil det konkluderes med at vi bor for trangt (man skal ha et eget rom til adoptivbarnet) og at vi har for dårlig økonomi.

Urettferdig? Ja, det kan føles sånn. Men reglene er nå sånn, og det må vi bare forholde oss til.

Jeg foreslår at du, ts, skaffer til veie så mye dokumentasjon som du kan på at du er frisk. Så går dere inn i søknadsprosessen med en optimistisk holdning. Muligheten er der, men det kan ende med avslag uansett hvor flotte dere ville vært som foreldre.

[The Duchess]

Jeg skjønner dine bekymringer, men kan ikke hjelpe med svar. Er ingen fagperson.

For en del år siden så gikk det en en dansk dokumentarserie på NRK som handlet om prosessen igjennom en adopsjon. De fulgte noen par igjennom flere år. Det kom også oppfølgingsprogram både 2 og 5 år etter. Serien heter Når storken svigter

Et av parene fikk problemer med søknaden pga at damen hadde opplevd noe traumatisk tidlig i 20-årene og ble veldig deprimert og måtte gå til psykolog. Husker ikke detaljene rundt dette eller om hun gikk lenge. Hun måtte derfor igjennom en ny grundig utredning om det hun hadde opplevd og det gikk dessverre ikke bra for dem. Hun ble ikke godkjent.

Skriver ikke dette for å skremme deg på noen måte.

[AnonymBruker]

Takk for svar

Jeg skjønner det er regler å forholde seg til, men samtidig tar følsene litt overhånd.

Bortsett fra mitt tidligere medisinbruk skal det ikke være noe i veien. Vi har stort hus og tjener godt over 500 000 begge to. Litt studiegjeld og huslån, ikke noen annen skummel gjeld.

Vet dere om min tidligere psykolog må uttale seg. Jeg avsluttet brått hos henne ettersom vi hadde svært dårlig kommunikajson

[The Duchess]

Takk for svar

Jeg skjønner det er regler å forholde seg til, men samtidig tar følsene litt overhånd.

Bortsett fra mitt tidligere medisinbruk skal det ikke være noe i veien. Vi har stort hus og tjener godt over 500 000 begge to. Litt studiegjeld og huslån, ikke noen annen skummel gjeld.

Vet dere om min tidligere psykolog må uttale seg. Jeg avsluttet brått hos henne ettersom vi hadde svært dårlig kommunikajson

Gikk du til privat psykolog eller igjennom offentlig psykolog (DPS)? Gikk du hos en offentlig psykolog så vil de gå igjennom det psykologen har skrevet om deg i arkivet. Vet ikke om psykologen må uttale seg. Vet ikke om de kan gjøre det hos en privat psykolog som ikke har offentlig tilknytning.

[AnonymBruker]

Huff.. Jeg gikk gjennom fastlegen, og at de skal gå igjennom alt jeg sa til henne er ikke positivt. Jeg var 100% åpen med henne og fortalte alt om en svært svært vanskelig periode i livet. Samt om et seksuelt overgrep nå jeg var 12. Før jeg avslutte brått ettersom timene hos henne ga meg absolutt ingenting. Nå sitter jeg med en følelse av at løpet er kjørt

[AnonymBruker]

Har dere vurdert å bli fosterforeldre? Tror ikke kravene for å bli fosterforeldre er like strenge. Og mange barn trenger et trygt og godt hjem med fosterforeldre som har masse kjærlighet å gi dem.

[AnonymBruker]

Nei, vi har ikke vurdert fosterforeldre. Er man ikke da kun "foreldre" for en kort tid?

Kan de virkelig gå igjennom alt jeg pratet med min psykolog om???

[AnonymBruker]

Beklager å måtte knuse dine drømmer, men dere vil ikke få lov til å adoptere.

Du kan ikke skjule fortiden din, samtalen med barnevernet/saksbehandler som dere må ha, går svært grundig inn i fortiden din, og å prøve å skjule noe eller lyve, vil straffe seg.

Les litt om å være fosterforeldre, og se om det er noe for dere i steden.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Beklager å måtte knuse dine drømmer, men dere vil ikke få lov til å adoptere.

Du kan ikke skjule fortiden din, samtalen med barnevernet/saksbehandler som dere må ha, går svært grundig inn i fortiden din, og å prøve å skjule noe eller lyve, vil straffe seg.

Les litt om å være fosterforeldre, og se om det er noe for dere i steden.

Lykke til.

Men jeg er jo ressurssterk og 100% frisk!! Denne føles bare helt forferdelig!!

[Gjest Olsen]

Den eneste måten å finne ut om dere blir godkjente som adoptivforeldre, er å søke.

Hvis dere ikke er så gamle, ville jeg kanskje ventet litt med å søke, da ville din medisinbruk være et mer tilbakelagt stadium.

På adopsjonssøknaden kan man krysse av for at det er mulig for Bufetat å hente inn nødvendig informasjon fra ulike etater. Lege eller psykolog kan være aktuelt. Bufetat er nok ikke interessert i folks journaler, men legeuttalelse og psykologuttalelse som går konkret på omfanget av sykdommen og følgene det kan får for omsorgsevnen nå og framover.

Det er ikke saksbehandleren i barnevernet som godkjenner dere. Det er det Bufetat som gjør. Sosialrapporten fra barnevernet er selvsagt viktig. Det er derfor viktig at dere går nøye gjennom den før dere underskriver. Legeuttalelser og psykologuttalelser vil også være viktige. Det er mye bedre at du styrer dette selv ved å hente inn uttalelser og legge ved en eventuell søknad. Dersom det skar seg med psykologen, se om du kan finne en psykolog som kun skriver en rapport på deg utfra dagens situasjon.

Vi ble godkjente som adoptivforeldre selv om eg hadde hatt en depresjon og gått til psykolog. Da vi søkte var det tilbakelagt for ca 8-9 år siden. Jeg hadde ikke hatt sykefravær eller blitt forsinket i studier. Det ble ikke noen stor sak, da vi fremstod som friske og raske da vi søkte, og det var så lenge siden. Det ble sett på som et tegn på at vi var i stand til å søke hjelp når det var nødvendig.

Før andre adopsjon har jeg hatt to mindre operasjoner. Jeg fikk uttalelse fra legen som opererte der prognosene stod. Jeg var i jobb igjen kort tid etter operasjonene.

Jeg ville anbefale deg å kontakte adopsjonsforeningene (Adopsjonsforum, Verdens Barn eller InorAdopt) for å høre hva de tenker om saken. De har ingen påvirkning på hvem som blir godkjente, men de har jo en del erfaring med det likevel. De kan også si noe om hvilke land som kan være aktuelle dersom dere skulle bli godkjente.

En del av dem som får avslag, får medhold etter anke. Noen får medhold eller avslag etter å ha vært i personlig møte med Bufetat.

Noen søker på nytt etter et avslag og får da godkjenning. Vet ikke hvor lenge man må vente for å søke på nytt.

[The Duchess]

Huff.. Jeg gikk gjennom fastlegen, og at de skal gå igjennom alt jeg sa til henne er ikke positivt. Jeg var 100% åpen med henne og fortalte alt om en svært svært vanskelig periode i livet. Samt om et seksuelt overgrep nå jeg var 12. Før jeg avslutte brått ettersom timene hos henne ga meg absolutt ingenting. Nå sitter jeg med en følelse av at løpet er kjørt

Jeg har selv gått til psykolog og tror ikke de skriver ned alt man forteller. Jeg har lest mine egne epikriser og de var ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg vet jo ikke hva som står om meg i datasystemet da.

Ikke ta sorgene på forskudd.

[AnonymBruker]

Den eneste måten å finne ut om dere blir godkjente som adoptivforeldre, er å søke.

Hvis dere ikke er så gamle, ville jeg kanskje ventet litt med å søke, da ville din medisinbruk være et mer tilbakelagt stadium.

På adopsjonssøknaden kan man krysse av for at det er mulig for Bufetat å hente inn nødvendig informasjon fra ulike etater. Lege eller psykolog kan være aktuelt. Bufetat er nok ikke interessert i folks journaler, men legeuttalelse og psykologuttalelse som går konkret på omfanget av sykdommen og følgene det kan får for omsorgsevnen nå og framover.

Det er ikke saksbehandleren i barnevernet som godkjenner dere. Det er det Bufetat som gjør. Sosialrapporten fra barnevernet er selvsagt viktig. Det er derfor viktig at dere går nøye gjennom den før dere underskriver. Legeuttalelser og psykologuttalelser vil også være viktige. Det er mye bedre at du styrer dette selv ved å hente inn uttalelser og legge ved en eventuell søknad. Dersom det skar seg med psykologen, se om du kan finne en psykolog som kun skriver en rapport på deg utfra dagens situasjon.

Vi ble godkjente som adoptivforeldre selv om eg hadde hatt en depresjon og gått til psykolog. Da vi søkte var det tilbakelagt for ca 8-9 år siden. Jeg hadde ikke hatt sykefravær eller blitt forsinket i studier. Det ble ikke noen stor sak, da vi fremstod som friske og raske da vi søkte, og det var så lenge siden. Det ble sett på som et tegn på at vi var i stand til å søke hjelp når det var nødvendig.

Før andre adopsjon har jeg hatt to mindre operasjoner. Jeg fikk uttalelse fra legen som opererte der prognosene stod. Jeg var i jobb igjen kort tid etter operasjonene.

Jeg ville anbefale deg å kontakte adopsjonsforeningene (Adopsjonsforum, Verdens Barn eller InorAdopt) for å høre hva de tenker om saken. De har ingen påvirkning på hvem som blir godkjente, men de har jo en del erfaring med det likevel. De kan også si noe om hvilke land som kan være aktuelle dersom dere skulle bli godkjente.

En del av dem som får avslag, får medhold etter anke. Noen får medhold eller avslag etter å ha vært i personlig møte med Bufetat.

Noen søker på nytt etter et avslag og får da godkjenning. Vet ikke hvor lenge man må vente for å søke på nytt.

Tusen takk for gode råd

[AnonymBruker]

Jeg har selv gått til psykolog og tror ikke de skriver ned alt man forteller. Jeg har lest mine egne epikriser og de var ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg vet jo ikke hva som står om meg i datasystemet da.

Ikke ta sorgene på forskudd.

Takk

[AnonymBruker]

Jeg har lavt stoffskifte som jeg aldri har vært langtidssykemeldt for, har høy utdannelse/bra jobb/ryddig økonomi/eier bolig etc. Jeg forhørte meg om dette, og fikk beskjed om at det er en mulighet for å få avslag selv for meg/oss som er 100% arbeidsfør og svært ressurssterke. Å gå 9 år på angstdempende medisin er ganske heavy, så jeg ville forsøkt- men ikke hatt høye forhåpninger.

[AnonymBruker]

Jeg har lavt stoffskifte som jeg aldri har vært langtidssykemeldt for, har høy utdannelse/bra jobb/ryddig økonomi/eier bolig etc. Jeg forhørte meg om dette, og fikk beskjed om at det er en mulighet for å få avslag selv for meg/oss som er 100% arbeidsfør og svært ressurssterke. Å gå 9 år på angstdempende medisin er ganske heavy, så jeg ville forsøkt- men ikke hatt høye forhåpninger.

Grunnen til at jeg gikk på medisiner i 9 år er at jeg ble nær drept av min eks og jeg måtte rømme til en annen kant av landet.

Jeg har aldri vært borte fra jobb eller studier annet en normalt sykefravær. Både mannen og jeg har høy utdanning og godt betalte jobber, svært ressurssterke familer, stor hus og bil.