er det virkleig så fantastisk å få barn?

[Gjest Heidi]

Så det er feil å mene at barna tilfører livet mitt mening? Jeg syns det å føde et barn og oppdra det er ganske meningsfylt. Jeg lurer på hva du som barnløs gjør som er så jævla meningsfylt?

Det handler ikke om mangel på fantasi å syns at et barn er den beste meningen med livet.

Å si at livet er meningsløst uten barn og å si at barna tilfører livet mening, er to forskjellige ting. Det er her du og dine likesinnede tar feil, så takk for oppklaringen!

[Lumpelure]

De fleste av oss som har barn har levd liv uten barn før. Det synes å gå enkelte barnløse hus forbi.

Dropp gjerne barn for meg - det er meg faktisk revnende likegyldig - men ikke spør om hvorvidt det er fantastisk, verdt det, meningsfylt osv for deretter å bruke masse krefter på å argumentere mot. For meg - og for mange andre - snur barn fullstendig om på hva som er verdifullt og meningsfylt i livet. Ville jeg gått glipp av det? Ikke for noen ting selv om det også er utmattende. Går dere glipp av noe? Helt klart, men egentlig ikke- fordi man ikke vet det man ikke vet.

Det er stort - størst. På godt og vondt. Litt som å trykke på DEN knappen i matrix - selvfølgelig drømmer man iblant om å ha trykket på den andre ;-)

[Gjest Nuppa_]

Å si at livet er meningsløst uten barn og å si at barna tilfører livet mening, er to forskjellige ting. Det er her du og dine likesinnede tar feil, så takk for oppklaringen!

Jeg snakker jo kun på mine egne veier, jeg har ALDRI påstått at frivillig barnløse har et meningsløst liv.

Og jeg syns mitt liv hadde vært meningsløst uten barn

[Gjest Heidi]

Du slenger jo rundt deg med påstander uten å ha peiling på hva du snakker om.

Det var da svært så gretten da? Flott at du går gjennom ild og vann for barna dine!

[AnonymBruker]

De fleste av oss som har barn har levd liv uten barn før. Det synes å gå enkelte barnløse hus forbi.

Dropp gjerne barn for meg - det er meg faktisk revnende likegyldig - men ikke spør om hvorvidt det er fantastisk, verdt det, meningsfylt osv for deretter å bruke masse krefter på å argumentere mot. For meg - og for mange andre - snur barn fullstendig om på hva som er verdifullt og meningsfylt i livet. Ville jeg gått glipp av det? Ikke for noen ting selv om det også er utmattende. Går dere glipp av noe? Helt klart, men egentlig ikke- fordi man ikke vet det man ikke vet.

Det er stort - størst. På godt og vondt. Litt som å trykke på DEN knappen i matrix - selvfølgelig drømmer man iblant om å ha trykket på den andre ;-)

HÆ?

[Gjest Nuppa_]

Det var da svært så gretten da? Flott at du går gjennom ild og vann for barna dine!

Du svarer svært så usaklig.

[AnonymBruker]

Det var da svært så gretten da? Flott at du går gjennom ild og vann for barna dine!

Skjerp deg, du ødelegger tråden.

Nuppe_ vi andre har forstått hva du mener. Ikke svar "Heidi", det tar bare opp masse plass i tråden.

[Gjest Heidi]

De fleste av oss som har barn har levd liv uten barn før. Det synes å gå enkelte barnløse hus forbi.

Dropp gjerne barn for meg - det er meg faktisk revnende likegyldig - men ikke spør om hvorvidt det er fantastisk, verdt det, meningsfylt osv for deretter å bruke masse krefter på å argumentere mot. For meg - og for mange andre - snur barn fullstendig om på hva som er verdifullt og meningsfylt i livet. Ville jeg gått glipp av det? Ikke for noen ting selv om det også er utmattende. Går dere glipp av noe? Helt klart, men egentlig ikke- fordi man ikke vet det man ikke vet.

Det er stort - størst. På godt og vondt. Litt som å trykke på DEN knappen i matrix - selvfølgelig drømmer man iblant om å ha trykket på den andre ;-)

På samme måte som ikke dere vet hva dere går glipp av uten barn, fordi dere ikke har opplevd hvordan livet i voksen alder kan være uten barn. Forstår dere ikke at dere ikke kan ta patent på hva lykke er? Det virker som om dere har problemer med å si at to motsatte ting kan være like bra.

[Gjest Heidi]

Skjerp deg, du ødelegger tråden.

Nuppe_ vi andre har forstått hva du mener. Ikke svar "Heidi", det tar bare opp masse plass i tråden.

Da foreslår jeg at vi holder oss til hovedinnlegget og svarer på det.

[Daraya]

Jeg har aldri ønsket meg barn og helt ærlig, jeg liker barn ikke så spesielt godt. Likevel, når jeg traff mannen min var det klart at vi skulle få barn sammen. Vi har en sønn som er 6 år nå og han er det beste som har skjedd i livet mitt. Dessverre har vi ikke lyktes med å få flere, så det ser ut som han forblir enebarn.

Jeg tror at mange har altfor høye forventninger når de får barn. Jeg gikk ut fra det verste og en del av det ble jo faktisk realitet, i det minste ble jeg ikke sjokkert over hvor ille det kan være. Jeg merker tydelig forskjell mellom 6åring og babytiden, det var på en måte koselig men mest slit, men det var da bare 1-2 år og siden da går alt mye bedre. Forholdet til mannen er stabil, vi var begge innstilt på å offre en del, det hjelper sikkert.

Min anbefaling er å få barn når man har et stabilt forhold, barn er i begynnelsen en veldig sterk belastning og et par som sliter burde ikke komme på å fikse forholdet med å få unger, det funker ikke.

[AnonymBruker]

Er man heldige å få friske barn, så skulle jeg ha tatt nattevåk, bleieskift, tørket snørr og gulp, hyling og skriking på strak arm i maaange år uten å klage...bare barnemat.

Min drøm om en stor familie ble ikke oppfyllt.

Kan si så mye, at hadde jeg visst hvor krevende mitt barn skulle bli så hadde jeg aldri satt h*n til verden. Så mye lidelse. H*n har ADHD med de tileggsdiagnosene det medfører.

Min mann(min sønns far) ønsker seg fler barn, men jeg orker ikke/ redselen for å få en til med samme diagnose. Jeg har måttet ofre så mye.

Føler meg råtten når jeg skriver dette...

Nei, jeg skal ikke ha barn i mitt neste liv.

[Montefalco]

Jeg har absolutt ingenting i mot barn. Jeg har jobbet med barn i mange år og er veldig glad i barn. Da jeg jobbet barnehage opplevde jeg ofte at foreldre snakket om hvor slitene de var, hvor mye de hadde å gjøre osv. En av mødrene husker jeg grude seg til helgen får da hadde de ungene selv hele dagen. Jeg ser å på venner som har barn (bådde single og i forhold) at de er mye slitene. Selvfølgelig skjønner jeg at det er slitsomt å ha barn, det er ikke det. Jeg har alltid tenkt at jeg har hatt lyst på barn ,men det jeg ser skremmer meg.

Så det jeg lurer på, er det noen som tørr å si at de savner livet uten barn?

Å få barn er det mest fantastiske jeg har opplevd. Å ha barn kan være ekstremt slitsomt. Men man glemmer raskt spyvasking midt på natten, søvnmangel og alt det andre slitsomme. De gode minnene sitter imidlertid mye lenger.

Selvfølgelig har livet endret etter at vi fikk barn. Noe av livet uten barn savner man, men man slutter faktisk ikke å gjøre "uten barn tingene". Det blir bare litt sjeldnere og litt mer planlegging.

[Gjest Gjest]

...er det virkelig så fantastisk å få barn.....?

Svaret er: sannsynligvis like mange forskjellige som antall mennesker som gir deg et svar.

En dag kunne jeg vært dem foruten, en annen dag kunne jeg ikke levd uten dem.

[Lumpelure]

På samme måte som ikke dere vet hva dere går glipp av uten barn, fordi dere ikke har opplevd hvordan livet i voksen alder kan være uten barn. Forstår dere ikke at dere ikke kan ta patent på hva lykke er? Det virker som om dere har problemer med å si at to motsatte ting kan være like bra.

Jeg tror at man har vært voksen når man får barn i slutten av 30 årene. Patent på lykke? Det har jeg ikke sagt et eneste ord om - hverken min eller andres. Men siden du spør - selvfølgelig har JEG patent på MIN lykke og synes ikke at alternativet er like bra - det har jeg vel fullt rett til?

Hva det "virker som for deg" får du stå for selv, det har ingenting med meg å gjøre.

Hadde det forøvrig helt supert uten barn også - og har flere søsken og venner uten barn som har flotte liv. Det endrer ikke en vokal i innlegget mitt.

[Lumpelure]

Fatter forøvrig ikke hva som er provoserende med at de som har barn vet noe om det å ha barn som de som ikke har barn ikke vet? De aller fleste i verden har kunnskap eller erfaring med noe eller mye jeg ikke har peiling på - da blir jeg nyskjerrig - ikke defensiv.

[Gjest Gjest]

De fleste av oss som har barn har levd liv uten barn før. Det synes å gå enkelte barnløse hus forbi.

Dropp gjerne barn for meg - det er meg faktisk revnende likegyldig - men ikke spør om hvorvidt det er fantastisk, verdt det, meningsfylt osv for deretter å bruke masse krefter på å argumentere mot. For meg - og for mange andre - snur barn fullstendig om på hva som er verdifullt og meningsfylt i livet. Ville jeg gått glipp av det? Ikke for noen ting selv om det også er utmattende. Går dere glipp av noe? Helt klart, men egentlig ikke- fordi man ikke vet det man ikke vet.

Det er stort - størst. På godt og vondt. Litt som å trykke på DEN knappen i matrix - selvfølgelig drømmer man iblant om å ha trykket på den andre ;-)

Utrolig godt skrevet!

Dessuten ser det ut til at mange glemmer at barna vokser opp! Jeg har mange unger, og er ikke så fortjust i alderen 6-9 år. Det er hat-alder rett og slett. De er ikke brukelige til noe som helst! Men de vokser fra det! Og så har jeg tenåringer og de er råartige, fantastiske unge skapninger som kan alt, vet alt og elsker å diskutere! Mye likt en del folk i tråden her faktisk!

[AnonymBruker]

Vi startet prøvekarusellen tidlig (jeg var 21 år). Pga diverse årsaker endte vi med prøverør og fikk barn når jeg var 24. Jeg var helt "gal" etter å få barn.

Det ble en stor nedtur og ingenting ble som jeg trodde det skulle bli. Alt ble utrolig slitsomt og jeg grudde meg til å være alene hver gang mannen min dro på jobb.

Nå etter 5 år så er det fortsatt forderdelig slitsomt og jeg er en av de som kan grue meg til helgen ja. Jeg kan fint sende barna mine i barnehagen når jeg har fri bare for å være litt i fred og få litt ro.

Dette sliter jeg med psykisk. Jeg føler meg som en dårlig mor som ikke elsker barna mine. Men det gjør jeg virkelig. Men det er så slitsomt.

Klart barn er forskjellig og jeg har blitt velsignet med to ufattelig slitsomme og aktive barn som synes å sove er tull.

Men samtidig så ville jeg ikke vært mine barn foruten, jeg klarer ikke engang å tenke tanken ferdig at jeg ikke skulle ha hatt dem. Jeg angrer ikke, men jeg gleder meg til de blir enda større.

[Gjest Regza]

Fatter forøvrig ikke hva som er provoserende med at de som har barn vet noe om det å ha barn som de som ikke har barn ikke vet? De aller fleste i verden har kunnskap eller erfaring med noe eller mye jeg ikke har peiling på - da blir jeg nyskjerrig - ikke defensiv.

Og jeg fatter ikke hva som er så provoserende for de med barn at vi uten barn ikke har noen interesse for å få noen. Vi vet jo selv hvordan vi er som personer og har hvertfall en viss peiling på hvordan vi ville taklet forelderrollen.

Men Foreldre vet visst best hvordan vi ville likt det, okke som.

[Gjest Awzm me]

Jeg klarer ikke å se for meg et lykkelig liv med barn involvert. Ser for meg at det bare blir rot, kanskje koselig det første halvåret, men jeg hadde blitt så lei etterhvert! Når jeg tenker på hvordan jeg og min søster var under oppveksten skjønner jeg ikke at mor og far holdt ut med oss heller. Jeg eier ikke morsinstinkt uansett, så tror jeg sparer et barn for et ulykkelig liv om jeg bare dropper å ha det.

[AnonymBruker]

Signerer denne! Livet mitt ble så totalt snudd på hodet av å få barn. Det er ingen som på forhånd vet hvordan de vil takle å f.eks. aldri få sove mer enn 4 timer sammenhengende på 3 år, men bli vekket HVER ENESTE FORBANNA NATT av en høylydt grinete unge som vil ha noe å drikke på grunn av munntørrhet fordi h*n sover med åpen munn, og ungen i en alder av 3 år ennå ikke klarer å strekke ut armen for å ta koppen som står på nattbordet, men insisterer på at mamma må komme og servere den. Når ungen endelig begynner å ta koppen selv begynner den å komme opp i senga di midt på natta og sover så urolig at du selv ikke har sjans til å sove. Du bærer ungen tilbake i egen seng hver natt men den kommer bare tilbake igjen noen timer senere, fordi den insisterer på å sove OPPÅ DEG. En unge som etter 3 år i barnehage stadig får hysteriske anfall og lager de utriveligste scenene med grining, hyling, klamring og riving i mammas klær ved levering om morgenen, enda h*n faktisk trives godt der. En unge som for faen aldri gjør som h*n får beskjed om, men yter motstand i alt som skal gjøres, fra spising til børsting av tenner, til rydding og påkledning. Selv etter utallige samtaler (barnet er fire nå) om hvorfor h*n må høre etter og at mamma blir veldig sint om h*n ikke hører etter, gir ungen stadig fullstendig faen i alt jeg sier med mindre jeg brøler. Jeg kan gjenta den samme tydelige beskjeden med hyggelig stemme 5 ganger uten reaksjon fra ungens side. ..og jeg VET at h*n har hørt meg, fordi h*n møter blikket mitt, men gidder altså ikke bry seg, ALDRI. ..og jeg er så jævlig lei av å ha det tyngende ansvaret for den lille trollungen. Gid jeg hadde tid til å løpe av meg frustrasjonene!

Dere som har lettvindte unger, og deler "byrden" av disse med en mann, dere aner bare ikke! Når folk som uttrykker glede over å ha barn sier at barna har medfødte, og svært forskjellige personligheter, da er dere sikkert enige, men når jeg klager over at ungen min er et troll, da er det sikkert jeg som har skapt personligheten dens, i all min udugelighet. Ikke sant? For hver gang jeg ser en av dere rakke ned på folk som angrer på å ha fått barn, håper jeg litt mer på at livene deres også går til helvete en dag. Mannen kan når som helst dø av sykdom eller ulykke, eller han kan flytte til elskerinna og gi faen i ungene. Du selv kan også når som helst bli kronisk syk eller invalidiserende skadd og havne på uføretrygd. Evt ungen kan knekke nakken i en sykkel- eller alpinulykke. Alle dere "vellykkede" fjols vil takle alt sånt med et smil?! Sånne ting skjer jo ikke om man bare er flink til å planlegge livet sitt...

Er så utrolig enig!!!!