er det virkleig så fantastisk å få barn?

[Gjest Lotte]

Jeg er aleine med 3 barn fra 4-8 år. Drømte om å leve lykkelig i alle våre dager med faren, men sånn ble det ikke. Jeg har ofte tenkt over hvorfor vi fikk 3 barn sammen. Men jeg velger å tenke positivt. Rart hva man klarer når man må. Det verste er at man ikke føler at man strekker til og bekymringene rundt ungene. Barn er slitsomt, men jeg har innsett at man kan ikke være en superwoman hele tiden og alt trenger ikke være perfekt.. Jeg skulle bare ønske jeg tok anndre valg og levde mer før jeg ble gravid. Men vi har jo ingen garantier her i livet. Det viktiste er at man er lykkelig med seg selv og dersom man går rundt å tro at det er romatisk å få barn tar man kraftig feil. Men kjærligheten man får tilbake og alle de små gledene de gir veier opp mot alt stresset.

[Gjest happy_me]

Ja, det er slitsomt å ha barn. Nå er jeg kun stemor da, men i og med at vi har gutten på fulltid, og moren er mer eller mindre ute av bildet, og ikke bidrar med noe, så føler jeg meg som en mamma likevel, og vil tro jeg har rett til å svare på denne tråden.

Det er masse jobb å ha barn, og det som jeg følte var uoverkommelige mengder med husabeid må nå sjongleres innimellom alt som har med guttungen å gjøre. I tillegg kommer jobben, og der blir man jo også sliten. Så mye av tiden føler jeg meg, nettopp, sliten.

Men samtidig så gir stesønnen min meg så mye gleder også, at det veier opp for slitet. Jeg har opplevd at å ha et barn som har forventninger til meg, gjør meg mer organisert, og "ordnet". Det var vanskelig i starten, men etterhvert så ser man at man har lagt seg til gode vaner som gjelder en selv også, ikke bare ungen.

Nå før jul ser jeg spesielt gledene ved å ha et barn. Selv om han ennå er for liten til å forstå så mye av julenissen, pakker og sånn, så gir han MEG en julefølelse jeg aldri har hatt før. Et ønske om å skape en fredelig og hyggelig førjul, og jul sammen med min lille familie

[AnonymBruker]

Ikke lest hele, men enig med anonym nr 5 og 7. Jeg angrer og ville valgt abort om jeg kunne velge igjen. Foreldreansvaret ødela virkelig det livet jeg var mer enn normalt fornøyd med å leve. Fra en tilstand av jevnt over lykkelig og tilfreds har det gått til en nær kronisk tilstand av irritasjon, stress og bekymring.

Fritid er egnetlig et ikke-begrep, for på fritiden må jeg sitte hjemme og vokte over et sovende barn. Barnevakt utenom når det er absoull nødvendig, det har jeg ikke råd til.

Abort kan føles veldig vanskelig der og da, men de hormonene som får det til å føles så feil (som gravid er man veldig opptatt av å beskytte magen) vil jo forsvinne ut av kroppen ganske kort tid etter aborten og det vil føles bra igjen. Et par ukers lidelse er ingenting imot et langt liv i anger. ..og skulle man virkelig angre på aborten har man alltids flere sjanser til å bli gravid, men man får aldri ombestemme seg om en abort.

[Gjest Regza]

Jeg kjenner jeg blir litt nervøs for å få barn nå! Jeg er ikke gravid, og planlegger heller ikke å bli det helt enda. Men jeg har veldig lyst på barn når jeg blir eldre. Men gud, så mye negativt det var å si om å ha barn. Jeg blir nesten litt redd!

Og akkurat derfor er det mange som holder kjeft om hva de virkelig mener. Man vil jo helst ikke skremme andre fra å få barn, og samtidig blir man utrulig uglesett om man så mye nevner at man angrer.

[Gjest Illiya]

Jeg har voksne barn nå, og når jeg ser tilbake var det absolutt verdt å få barn. Joda, det er slitsomt og alt det der, men en må se litt lengre enn småbarnstiden. Den var slitsom, men jeg syntes også det var litt trist når den var over.

Nå når de er voksne, og har flyttet ut, har jeg fortsatt stor glede av dem. Jeg har daglig kontakt med dem, og de er mine nærmeste. Det kan ingenting måle seg mot.

Barn gir mye mening og glede i hverdagen, men også mye jobb. Når en ser det over et lengre perspektiv, er jo vår jobb som foreldre å gjøre dem i stand til å leve et selvstendig voksenliv. Har vi det i minne, gjør det også hverdagen litt mer meningsfylt.

Jeg skjønner at mange har stress med å få hverdagen til å gå opp, når begge jobber fulltid, ungene er i barnehage og skole, og skal deretter på fritidsaktiviteter osv. Men da må man se etter løsninger på hvordan man kan innrette seg bedre. Sikkert lettvindt å si, men sånn er det.

Jeg har altså gått hele løypa, fra småbarn til voksne barn, og det viktigste er å se langtidsperspektivet her. Har man barn, så er jobben overordnet sett å gjøre de i stand til å takle voksenlivet. Og det starter i det små, fra de er småbarn. Men med så mye stress som det er i livet nå, med at begge må være i fulltids jobb for å klare å betale på huset, så er det jo sånn at det å ha barn er slitsomt. Men det betaler seg senere, når de blir store.

Det er ingenting som har gitt meg så stor glede som det barna mine har gitt. Selv om jeg også har jobbet fullt hele veien. De har gitt meg glede hele veien, men det er først nå belønningen er der, i og med at de er selvstendige voksne, og jeg fortsatt har et nært og godt forhold til dem.

[Katarinaz]

Og akkurat derfor er det mange som holder kjeft om hva de virkelig mener. Man vil jo helst ikke skremme andre fra å få barn, og samtidig blir man utrulig uglesett om man så mye nevner at man angrer.

Det er sant. Men jeg syns det er bedre å være forberedt på at det å få barn ikke bare er en dans på roser. For jeg vet jeg vil ha barn en gang i framtiden.

[addict]

Jeg går igjennom veldig tunge ting for tiden, og med fare for å virke veldig depressiv nå, så er barnet mitt det eneste som holder meg gående. Det ER slitsomt og det ER tidkrevende og tungt til tider, men lykken veier opp

[Gjest Gjest frøken A]

Jeg er totalt sjokkert over det som blir skrevet her. Finnes det virkelig mødre der ute som mener at de heller ville ha tatt abort enn å få barna sine??? Stakkars barn, sier jeg. Vokse opp med slike mødre...

Alt dette har ingenting med barna å gjøre. Dette betyr bare at det er for mange umodne og håpløse mødre der ute som lar seg selv bli gravide for tidlig, eller i forhold hvor ingenting ligger til rette. Du får ikke barn hvis du ikke vil, eller livssituasjonen din gjør at du ikke kan ta vare på et barn på riktig måte. Da venter du. Hva med litt planlegging? Hva med å faktisk tenke på konsekvensene av det en gjør? Hva med å tenke på barnet beste?

Jeg har to skjønne barn, og det å få barn er det mest fantastiske jeg har opplevd i mitt liv! HVER eneste dag gir de livet mitt mening og lykke. MEN...jeg VENTET med å få barn til jeg var klar for det, og til jeg møtte en mann som jeg visste ville bli en perfekt far. Jeg ventet til jeg kunne være en god og kjærlig mor for barna mine, og til jeg kunne gi dem stabilitet og trygghet. Selvfølgelig er det tungt innimellom! Det sier seg selv! Det er et stort ansvar, og det kan være veldig krevende. Men som flere andre er inne på her: Det fantastiske, deilige og herlige veier mer enn nok opp for litt slit og stress ellers. Det er det største i livet å bli mor. Tenk på de som ikke kan bli det...og som sørger hver dag.

Blir helt kvalm av enkelte av dere her... Dere fortjener ikke barna deres.

PS: Har lyst så si at jeg har stor forståelse for at alt er mer slitsomt for alenemødre/alenefedre. Ikke alle disse er selv skyld i at de er alene. Vi er to som deler på alle oppgaver. Selvsagt er det mye enklere.

[Gjest Regza]

Jeg er totalt sjokkert over det som blir skrevet her. Finnes det virkelig mødre der ute som mener at de heller ville ha tatt abort enn å få barna sine??? Stakkars barn, sier jeg. Vokse opp med slike mødre...

Blir helt kvalm av enkelte av dere her... Dere fortjener ikke barna deres.

Dette er akkurat det jeg snakket om... man blir uglesett fordi man ikke kunne forutse framtiden.

JEG blir kvalm av DEG som har så lite forståelse for andre sin situasjon.

Selv om de angrer på at de fikk barn betyr ikke at barna de har blir behandlet dårlig.

Skam deg, herregud, virkelig.

[Gjest gjest*alenemor]

Jeg er alenemor til et barn på 3 år. Jeg var i et stabilt og godt forhold med en god mann, og dette barnet var planlagt og ønsket av oss begge. Så kom livet med en av sine twister og mannen flytta ut. Til den andre kanten av landet. Så her sitter jeg da. Tilnærmet HELT alene om omsorgen. Jeg gidder ikke regne med de 4 langhelgene i året og noen korte ferier. Det er ikke alt man kan forutse..

Jeg forguder barnet mitt. Jeg ville ikke vært det foruten i det hele tatt. Å tenke at livet hadde vært bedre om jeg ikke hadde barn er per nå like mulig som å tenke at livet hadde vært bedre uten å puste. Barnet mitt gir livet mitt innhold, mening, kjærlighet, opplevelser og et samhold jeg tidligere ikke visste eksisterte. Jeg ser mitt barn oppleve verden og kjenner barnets følelser i meg selv.

Oooog.. Jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å dra på spontane sommerferier til Kina for å passe pandaer. Jeg skulle ønske jeg kunne gå måneskinnsturer. Jeg skulle ønske jeg kunne vie meg fullt og helt til studiene, dra på studieturer til utlandet, eller bare dra ut på byen uten å tenke på at jeg må kunne ta vare på barnet mitt når jeg kommer hjem.

Jeg skulle ønske jeg gjorde mye mer før jeg ble gravid, men aldri aldri om jeg ville vært mitt barn foruten.

[Gjest Nuppa_]

Dette er akkurat det jeg snakket om... man blir uglesett fordi man ikke kunne forutse framtiden.

JEG blir kvalm av DEG som har så lite forståelse for andre sin situasjon.

Selv om de angrer på at de fikk barn betyr ikke at barna de har blir behandlet dårlig.

Skam deg, herregud, virkelig.

Jeg syns ikke man trenger å skamme seg fordi man ikke forstår at foreldre skulle ønske de aldri hadde fått barna sine.

Jeg syns også det høres helt fjernt ut å si noe sånt når man har barn.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv (frivillig), men de jeg kjenner som har unger er i hovedsak glade for det. Fantastisk eller ei, det er vel litt hva man gjør det til selv, og hvordan man ser det til. Noen kan gjøre gråstein til gull, andre er mer omvendt. Noen blir hysterisk bekymret, eller kommer til kort som foreldre og sliter med det. Men det virker for meg som de fleste relativt ressursterke (da mener jeg "utraumatiserte", halvsunne, rolige, fungerende) mennesker takler fint å være foreldre og ikke ville valgt å være barnløse. Alle jeg kjenner ser ut til å være veldig glade i barna, og lykkelige med dem. Selv om de kan banne ofte og høylytt over fotballdugnader og trompetøvinger og sånt. Det gjelder også de som av ulike grunner er mer eller mindre alene med barna.

Nå har jeg selvsagt også lagt merke til tilsynelatende dårlige foreldre og unger som virker helt uoppdragne, som hyler og beinflyr gjennom utikken mens de dytter til kunder, og som ender som narkomane noen år senere. Men så lenge du ikke har barn selv ennå, kan du jo reflektere over hvordan du tror du vil fungere som forelder. Om du er sikker på at det blir for mye for deg, så gjør det hypotetiske barnet og deg selv en tjeneste ved å la være. Om du vet du er normalt velfungerende på de viktige tingene, så vil jeg tro det helst går bra.

[Sol79]

Mtp alle statusoppdateringer fra mødre på facebook, som sliter med barn som ikke sover, ikke oppfører seg, ikke spiser, er syke, +++ - gjerne flere om dagen fra samme personer, så virker det absolutt ikke som det er så fantastisk som historiene tilsier

Det ironiske er at de har sååå mye å gjøre, men likevel er det enkelte som har god tid til å oppdatere statusen sin om disse syke barna og hvor travelt det er på jobben opp til fire - fem ganger for dagen...! Fint at det går an å fjerne enkelte fra newsfeeden.

[AnonymBruker]

Jeg er totalt sjokkert over det som blir skrevet her. Finnes det virkelig mødre der ute som mener at de heller ville ha tatt abort enn å få barna sine??? Stakkars barn, sier jeg. Vokse opp med slike mødre...

Alt dette har ingenting med barna å gjøre. Dette betyr bare at det er for mange umodne og håpløse mødre der ute som lar seg selv bli gravide for tidlig, eller i forhold hvor ingenting ligger til rette. Du får ikke barn hvis du ikke vil, eller livssituasjonen din gjør at du ikke kan ta vare på et barn på riktig måte. Da venter du. Hva med litt planlegging? Hva med å faktisk tenke på konsekvensene av det en gjør? Hva med å tenke på barnet beste?

Jeg har to skjønne barn, og det å få barn er det mest fantastiske jeg har opplevd i mitt liv! HVER eneste dag gir de livet mitt mening og lykke. MEN...jeg VENTET med å få barn til jeg var klar for det, og til jeg møtte en mann som jeg visste ville bli en perfekt far. Jeg ventet til jeg kunne være en god og kjærlig mor for barna mine, og til jeg kunne gi dem stabilitet og trygghet. Selvfølgelig er det tungt innimellom! Det sier seg selv! Det er et stort ansvar, og det kan være veldig krevende. Men som flere andre er inne på her: Det fantastiske, deilige og herlige veier mer enn nok opp for litt slit og stress ellers. Det er det største i livet å bli mor. Tenk på de som ikke kan bli det...og som sørger hver dag.

Blir helt kvalm av enkelte av dere her... Dere fortjener ikke barna deres.

PS: Har lyst så si at jeg har stor forståelse for at alt er mer slitsomt for alenemødre/alenefedre. Ikke alle disse er selv skyld i at de er alene. Vi er to som deler på alle oppgaver. Selvsagt er det mye enklere.

Men ikke sant - når man nå faktisk føler det slik, så SKULLE man ønske livet hadde blitt annerledes og at man hadde tatt abort den gangen man hadde mulighet. Og vil kanskje bidra til at noen andre uegnede mødre lar være å få barn ved å fortelle hvordan de har det.

Jeg har ikke barn selv, men tok abort en gang da jeg innså at jeg ville bli en elendig mor. Og angrer ikke i det hele tatt

[nickless]

For meg er barna det beste som er i livet. Det er de som gleder meg mest i hverdagen , jeg elsker helgene når jeg har de rundt meg hele dagen , og prioritere tid med jentene mine fordi jeg ønsker det , ikke fordi jeg føler jeg må. At det blir mindre egen tid , savner jeg ikke , vil jeg møte venniner , tar jeg meg en tur ut en kveld,eller tar med barna en ettermiddag. Hvordan det oppleves å bli mamma er forskjellig fra kvinne til kvinne , jeg syntes det er trist at så mange her gir utrykk for anger , håper barna ikke opplever seg selv som en byrde,og at de som trenger det oppsøker hjelp for barna og sin egen skyld.

[AnonymBruker]

Jeg har voksne barn nå, og når jeg ser tilbake var det absolutt verdt å få barn. Joda, det er slitsomt og alt det der, men en må se litt lengre enn småbarnstiden. Den var slitsom, men jeg syntes også det var litt trist når den var over.

Nå når de er voksne, og har flyttet ut, har jeg fortsatt stor glede av dem. Jeg har daglig kontakt med dem, og de er mine nærmeste. Det kan ingenting måle seg mot.

Barn gir mye mening og glede i hverdagen, men også mye jobb. Når en ser det over et lengre perspektiv, er jo vår jobb som foreldre å gjøre dem i stand til å leve et selvstendig voksenliv. Har vi det i minne, gjør det også hverdagen litt mer meningsfylt.

Jeg skjønner at mange har stress med å få hverdagen til å gå opp, når begge jobber fulltid, ungene er i barnehage og skole, og skal deretter på fritidsaktiviteter osv. Men da må man se etter løsninger på hvordan man kan innrette seg bedre. Sikkert lettvindt å si, men sånn er det.

Jeg har altså gått hele løypa, fra småbarn til voksne barn, og det viktigste er å se langtidsperspektivet her. Har man barn, så er jobben overordnet sett å gjøre de i stand til å takle voksenlivet. Og det starter i det små, fra de er småbarn. Men med så mye stress som det er i livet nå, med at begge må være i fulltids jobb for å klare å betale på huset, så er det jo sånn at det å ha barn er slitsomt. Men det betaler seg senere, når de blir store.

Det er ingenting som har gitt meg så stor glede som det barna mine har gitt. Selv om jeg også har jobbet fullt hele veien. De har gitt meg glede hele veien, men det er først nå belønningen er der, i og med at de er selvstendige voksne, og jeg fortsatt har et nært og godt forhold til dem.

Dette har man ingen garanti på.

Jeg har også jobbet på eldrehjem, så de som sier at de vil ha barn så noen besøker de når de blir gamle tar som regel rimelig feil. Det var bare en av 14stk som fikk besøk...

[AnonymBruker]

Jeg er totalt sjokkert over det som blir skrevet her. Finnes det virkelig mødre der ute som mener at de heller ville ha tatt abort enn å få barna sine??? Stakkars barn, sier jeg. Vokse opp med slike mødre...

Alt dette har ingenting med barna å gjøre. Dette betyr bare at det er for mange umodne og håpløse mødre der ute som lar seg selv bli gravide for tidlig, eller i forhold hvor ingenting ligger til rette. Du får ikke barn hvis du ikke vil, eller livssituasjonen din gjør at du ikke kan ta vare på et barn på riktig måte. Da venter du. Hva med litt planlegging? Hva med å faktisk tenke på konsekvensene av det en gjør? Hva med å tenke på barnet beste?

Jeg har to skjønne barn, og det å få barn er det mest fantastiske jeg har opplevd i mitt liv! HVER eneste dag gir de livet mitt mening og lykke. MEN...jeg VENTET med å få barn til jeg var klar for det, og til jeg møtte en mann som jeg visste ville bli en perfekt far. Jeg ventet til jeg kunne være en god og kjærlig mor for barna mine, og til jeg kunne gi dem stabilitet og trygghet. Selvfølgelig er det tungt innimellom! Det sier seg selv! Det er et stort ansvar, og det kan være veldig krevende. Men som flere andre er inne på her: Det fantastiske, deilige og herlige veier mer enn nok opp for litt slit og stress ellers. Det er det største i livet å bli mor. Tenk på de som ikke kan bli det...og som sørger hver dag.

Blir helt kvalm av enkelte av dere her... Dere fortjener ikke barna deres.

PS: Har lyst så si at jeg har stor forståelse for at alt er mer slitsomt for alenemødre/alenefedre. Ikke alle disse er selv skyld i at de er alene. Vi er to som deler på alle oppgaver. Selvsagt er det mye enklere.

Vent å se til gubben er utro, et av barna blir alvorlig syk, et annet dør i en bilulykke der du er sjåfør. Du blir invalid i høyre arm. Du mister jobben. Du går på trygd, du må gi fra deg boligen og flytte på en bøttekott på værste kant av byen osv...

MYE kan skje, slutt å bedøm andre for at livene deres har tatt vendinger som de selv ikke har fortjent.

Endret 5. desember 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Det er nok mange meninger om dette - og selvfølgelig mange følelser ute og går. Jeg for min del har ikke barn, men er i en alder der det absolutt er på tide å få barn, og det ser ikke ut som om jeg kommer til å få det den nærmeste tiden selv om jeg misunner mange av vennene mine som har barn og skulle ønsket meg det over alt i verden. Men nå er det slik at jeg har en fantastisk jobb hvor jeg får utviklet meg selv, lært mye nytt, reist mye, og jeg føler jeg er i ferd med å ta et stort sprang karrieremessig. Dette kommer til å gå av seg selv hvis jeg fortsetter det løpet jeg er inne i. Men jeg tenker av og til at jeg savner egen familie og barn, og vet at dersom det skal bli noe av så må jeg endre litt kurs og prøve å treffe nye folk slik at jeg kan bli kjent med en mann - som igjen kanskje kan bli far til mine barn. Men da må jeg altså gå inn for å gjøre det, og det kjenner jeg ikke at jeg orker. Er det noen av dere som har tatt karrierevalget og angrer på at de ikke fikk familie isteden, eller motsatt? Eller er greia å prøve å få til begge deler samtidig? Jeg jobber innen kunst-/ kulturbransjen, og for meg er jobben og en livsstil, noe som strekker seg langt ut over den "vanlige 9-16-greia". Spennende å høre hva dere andre synes!

Tror forøvrig mange av irritasjonene blant folk med synspunkter på barn eller ikke barn handler om at man føler seg kritisert eller ikke verdsatt for det valget man tar. Alle varianter kan jo være bra. Noen er fornøyd med noe, andre med noe annet. Spennende å høre ulike opplevelser uansett.

[Sheherasade]

Hvorvidt folk synes det er fantastisk å få barn eller ikke er vel like individuelt som alt annet. Men ja, jeg tror absolutt at dette er en av de store tabuene i samfunnet, at man har malt foreldrerollen i et rosenrødt lys som det ikke er. Jeg vil absolutt ha barn om noen år, og er klar over at det kan bli kjempeslitsomt, stressende, etc. etc. Men det er vel noe med det at jeg ikke tør å vente for lenge, og så angre på at jeg ikke fikk barn senere. Jeg regner med at jeg kommer til å bli en ganske bra mor med nok av livserfaring og realiserte drømmer bak meg, pluss god nok økonomi, til at det kommer til å gå rimelig bra. Men det er klart det er greit å ha realistiske forventninger om hvordan det kommer til å bli.

[Ego]

Kort konklusjon basert på denne og andre tråder:

1. Dersom du ikke ønsker barn er du:

a. Egoist

b. Et mislykket eksemplar av en kvinne

c. Såpass ung at du 'ikke vet bedre'

2. De som ikke ønsker barn burde få likevel, fordi:

a. Et liv uten barn er et liv uten mening

b. Å få barn er det mest fantastiske noen kan oppleve

c. Ingen angrer på at de fikk barn, bare at de ikke fikk

3. Om du tar abort fordi du ikke ønsker barn er du:

a. Egoist

b. Ansvarsløs og burde være mer nøye med prevensjon

c. Feig/umoden/egoist som burde skjønne at det ikke finnes noe

'perfekt' tidspunkt for å få barn og dermed bare kaste seg

ut i det

4. Om du så får barn - og angrer - da er du:

a. Et grusomt menneske

b. Uskikket som forelder og burde aldri fått barn (!!)

c. Håpløs/umoden/egoist etc.

Har jeg glemt noe?