Kan bli gravid, men ikke adoptere?

[AnonymBruker]

Er det umulig å adoptere dersom man har gått til psykiater, psykolog og terapeut pga angst og depresjon?

Og om jeg blir gravid, så er det helt greit?

[Gjest Tirkes]

Sprøtt, ikke sant.

Tenk om det hadde vært like strikse regler på å reprodusere som å adoptere. Ikke at adopsjonssystemet er perfekt, er utrolig tåpelig at det skal koste søkere så utrolig mye penger bl.a. Er penger de mye heller kunne brukt på barnet de evt. får adoptert. De burde fått litt penger i stedet, det er beundringsverdig.

[HvittHus]

Det er veldig strenge krav som stilles til adoptantene, så man skal ikke ha mye på helseattesten før man blir avvist. Så det er lite trolig at du blir godkjent.

[AnonymBruker]

(er ikke TS)

Hadde INGEN aning om at slikt hadde noe å si for å få adoptere. Får man ikke en sjanse, selv om man har blitt frisk?

[Gjest Tirkes]

Litt usikker der, men jeg tviler litt. Det er rimelig firkanta regler. Feks får du ikke adoptere om du er for ung (men ingen vil nekte deg å bli gravid), heller ikke om du er for gammel. Men klarer du det på naturmetoden, så versegod.

[AnonymBruker]

Men jeg har slitt med sosial angst, men er mye bedre nå. Sliter litt med dårlig selvtillit og selvbilde.

Og jeg var mye deprimert, men nå er mye bedre nå.

Så om man blir frisk som voksen, så er det helt umulig å få adoptere?

Jeg er forresten singel, så da går jeg utifra at det er helt greit at jeg blir gravid med en fremmed eller at jeg drar på en klinikk?

[Gjest meg]

Hvis du reiser til Riga for få deg ett nummer er det fengsel og det den norske stat bruker masse ressurser for å "ta deg". Dette selv om sexkjøp er helt godtatt i Riga.

Hvis du er uheldig å blir voldtatt i Riga, må du klare deg selv. Norge skyver ansvaret på det andre landet, og vil helst at den voldtatte bare skal glemme saken.

Norge er et rart land...

[Gjest imli]

Berre du har ein kronisk sjukdom (treng ikkje vera særleg alvorleg heller) får du sannsynlegvis ikkje adoptere. Men få eigne barn går heilt fint Det er på ein måte paradoksalt, men på ein annan måte forståeleg. Altså, å produsere eigne avkom er jo ikkje noko staten kan kontrollere, kven som helst av fruktbare mennesker kan jo få barn viss dei vil. Hadde det vore mogleg å kontrollere, hadde sikkert ikkje narkomane, sterkt psykisk eller fysisk sjuke/skada mennesker fått lov til å bli gravide heller.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et par som har adoptert der den ene av dem har gått til psykolog for depresjon noen år tilbake. Det gikk bra, men psykologtimene ble grundig diskutert i forhold til alvorlighetsgrad osv. Sosial angst f.eks. er mye verre enn depresjon, fordi depresjon er det mye "lettere" å bli frisk av (veldig mange av oss har opplevd depresjon en gang i løpet av livet) mens sosial angst er noe man gjerne må jobbe med hele livet fordi det er mer konstant. Nå generaliserer jeg veldig, men det er for å vise hvordan disse to diagnosene blir sett på utenfra. Selvsagt finnes det unntak.

Jeg synes det er altfor strenge regler knyttet opp mot adopsjon, en hel haug av reglene kunne med fordel vært slettet. Men samtidig så synes jeg det er helt riktig at det skal være strengere regler for å adoptere enn for å få egne barn. Adoptivbarn bærer ofte med seg tung bagasje som krever oppegående foreldre som kan hjelpe barnet til en trygg tilværelse. Svært mange (noen vil hevde alle) adoptivbarn sliter med tilknytnigsskader. Man kan i mange tilfeller ikke ha barnevakt for barnet det første året eller to, fordi barnet har angst for å bli forlatt igjen. Opplevelser som barnet ikke husker selv kan sitte igjen i underbevisstheten.

Som ei lita adoptert jente jeg kjenner. Først var hun sammen med sin biologiske mor i et par måneder og knyttet bånd til henne, så ble hun forlatt av moren og havnet på barnehjem der hun måtte forholde seg til flere titalls ulike voksne som kom og gikk i løpet av dagen og som ikke hadde tid til å gi henne den oppmerksomheten og stimuleringen hun trengte. Etter et drøyt år kom hun til adoptivforeldrene sine, og selv om det var 100% positivt for henne og hun raskt knyttet seg til dem, så bar hun videre på en opplevelse av å bli "forlatt" av barnehjemmet, fordi det var tross alt den verden hun kjente. Jenta har det godt i dag, men de første årene hos adoptivforeldrene var likevel en utfordring for alle parter. Jenta viste fram et blidt smil på dagtid, men på netterne hadde hun mareritt (uten å kunne fortelle noen hva hun drømte og hva som skremte henne) og verken hun eller foreldrene sov stort de første par årene. I tillegg har de hatt en del andre utfordringer som har krevd styrke av foreldrene.

Jeg er derfor helt for at ikke "hvem som helst" skal få adoptere, for det er ikke det samme som å få biologiske barn. Men man kan med fordel gjør regelverket enklere enn det er i dag. Men så kan man jo ikke gjøre noe med reglene i det landet som barna adopteres fra, de setter jo sine egne regler om hvem som skal få lov til å adoptere. Jeg vet om land som har en holdning om at handikapp er negativt og derfor vil de ikke adoptere barnet bort til foreldre som mangler to fingre, selv om disse to fingrene ikke har noe å si for deres foreldreevner. Og det finnes land som bare adopterer barna bort til personlig kristne, eller til folk som har vært gift i minimum fem år, eller... Lista er lang.

[Sveva]

Hadde heller ingen anelse om at det var så strengt. Synes dette var i overkant, må jeg si. Når man jobber seg gjennom f.eks en depresjon eller angst hos en psykolog, vil det ofte si at man lærer mye om seg selv og kommer ut på andre siden som en mye "helere" og sterkere/tryggere person som kjenner seg selv godt og som vet hva man vil med livet sitt.

Det er ikke akkurat negativt i fht å få barn, synes jeg! Det er ofte gjennom tøffe tak i livet at man vokser som menneske.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at man kan få lov til å adoptere, om man har vært frisk i så og så lang tid. Men en må nok dokumentere dette

Det sier jo seg selv at man ikke skal måtte behøve å spørre noen om å bli gravid, for tenk om noen skulle få lov til å bestemme over noe slikt. Hvem skulle i så fall tatt på seg en sånn type jobb? Og hadde man virkelig ønsket at noen skulle styrt dette? Skrekk og gru sier jeg

[Gjest Tirkes]

Jeg ønsker ikke at dette skal styres, men jeg ønsker det heller ikke hadde vært behov for å styres.

Foreldresertifikat.

"Grats, du bestod! Vi slår nå av preventive midler pumpet inn i vannet i huset ditt."

[Gjest Are-Bare]

Jeg vet om et konkret tilfelle der et ektepar hvor mannen er under behandling for depresjon får adoptere. Vet ikke noe mer om saken, men det tyder iallfall på at det ikke er totalt umulig.

Antakelig kan det jo også variere mye fra distrikt til distrikt. Skjønn er en skummel ting.

[AnonymBruker]

Jeg vet om et konkret tilfelle der et ektepar hvor mannen er under behandling for depresjon får adoptere. Vet ikke noe mer om saken, men det tyder iallfall på at det ikke er totalt umulig.

Antakelig kan det jo også variere mye fra distrikt til distrikt. Skjønn er en skummel ting.

Det avhenger veldig av ikke bare distrikt, men den enkelte saksbehandler. Jeg vet om to par som har adoptert, der det ene paret måtte gjennom "hundre-og-ørten" intervjuer der de ble gransket i alle bauger og kanter (dette er oppegående flotte mennesker uten skumle skjeletter i skapet) før de endelig ble godkjent etter nærmere et år. Det andre paret hadde 3-4 "kaffebesøk" hjemme av saksbehandleren der de snakket lett om barneoppdragelse og tanker rundt adopsjon. De ble godkjent etter et par måneder. Felles for begge parene var at de måtte levere legeattester osv, men intervjuer og vurderingen fra saksbehandleren var to forskjellige verdener.

[Leanne]

Synes staten bør innføre livmor med pinkode, sånn at det blir mest mulig likt...

Etter å ha blitt godkjent som forelder får man utdelt pinkoden. Slik unngår vi jo og ufrivillig graviditeter!

[AnonymBruker]

Trist å tenke på at f.eks mange av ofrene fra Utøya kan få problemer hvis de ønsker å adoptere barn. Vil tro mange av dem har hatt samtaler med psykolog på grunn av angst og posttraumatisk stress.