Jeg ble vasnkjøttet og mishandlet hjemme når jeg var barn

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen langt ut i 20årene mine. Vet ikke hvor jeg skulle putte tråden, men siden jeg ble plaget av min mor, får det vel bli under familie. Mor var psykotisk, alkoholiker, og alt som følger med det. Hadde sjelden mat med på skolen, eller utstyr til skoleturer, eller noe.

Jeg var et ekstremt inneslutta og stille barn, og hadde heller ingen selvtillit eller noe, så jeg snakket sjelden. Tilstandene hjemme kom ikke ut før jeg begynte på ungdommskolen og følte jeg kunne snakke med læreren min etterhvert.

På barneskolen, på bygda, hadde vi ei lærerinne som var eldgammal i tankegang, og helt jævlig rett og slett, innser jeg i ettertid. Hun ringte aldri hjem med beskjeder om meg, hun sa dem rett ut til meg. Jeg husker ved så mange anledninger at hun var sur og gretten fordi jeg ikke hadde med meg mat på skolen, fordi min mor var for dritafull til å lage, eller ha kjøpt inn mat. Og hun sa at neste dag fikk jeg se til å ha med. Jeg husker når jeg hadde hullete vinterklær, så så hun på dem og rista bare på hodet og sa "dåårlig". Det glemmer jeg ikke. En dag dro vi på skoletur og moren min hadde ikke sendt med meg noe mat til den første dagen. Resten av dagene skulle vi få mat av skolen. Og jeg satt der usikker, og så på mens alle andre spiste. Læreren sa bare "jaja, neste gang lærer du å ha med maten din". En av de andre lærerene, ei ny dame for et annet trinn, delte en liten skive med meg, da var jeg så glad husker jeg. Jeg gikk i 3 eller 4 klasse da, og alt det kritiske læreren min kom med under barneskoletiden hjalp jo ikke på tilstandene mine hjemme eller noe, hun bare såret meg, gjorde meg usikker og redd for å komme på skolen, og fikk meg til å føle meg utstøtt og avvist det også. Husker moren min hadde slått og fika til meg, jeg hadde blåmerker og vondt i kroppen. Læreren sa bare "for et klumsete barn, hadde du ikke fallt over alt, hadde du ikke hatt vondt."

Moren min ble tvangsinnlagt på pskisk, og så avrusing, hun har fått livet sitt på rett kjør i dag.

Gud som jeg hater å måtte se trynet på den kjerringa av en lærere jeg hadde de sjeldne gangene jeg er hjemme. Den dag i dag hilser hun ikke på meg hvis hun kan la være, går rett og slett som regel forbi.

Måtte bare få det ut, var på butikken i sted en tur og så det gamle trynet hennes.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også vondt i oppveksten, og traff på læreren min da jeg var blitt nesten voksen. Da var det kjent i "bygda" hvordan jeg hadde hatt det, og læreren min presterte å si: "Ja, vi skjønte jo at det var noe, men..." Hadde lyst å dra til henne der og da? Hvorfor gjorde hun ikke noe, om hun skjønte det var noe?

[AnonymBruker]

Uff, du har ikke hatt det mye godt Det er forferdelig dumt med lærere som ikke enser å se barnas behov, og å merke det hvis et av barna har det vanskelig hjemme...

Husk ihvertfall at ingenting var din feil, og at det var læreren din som oppførte seg dumt, og ikke du!

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også vondt i oppveksten, og traff på læreren min da jeg var blitt nesten voksen. Da var det kjent i "bygda" hvordan jeg hadde hatt det, og læreren min presterte å si: "Ja, vi skjønte jo at det var noe, men..." Hadde lyst å dra til henne der og da? Hvorfor gjorde hun ikke noe, om hun skjønte det var noe?

Uff Det har jeg også fått høre fra folk. "vi skjønte det var noe, men altså...". Da er det faktisk bedre at de ikke sier den dritt, så slipper vi å stå der og føle oss helt forbanna idiot, og betydningsløse, og verdiløse. Hvis de forstod det var noe, hvis de hadde en anelse, så skulle de gjort noe. Forstår veldig godt hva du følte der og da

Uff, du har ikke hatt det mye godt Det er forferdelig dumt med lærere som ikke enser å se barnas behov, og å merke det hvis et av barna har det vanskelig hjemme...

Husk ihvertfall at ingenting var din feil, og at det var læreren din som oppførte seg dumt, og ikke du!

Takk, det er det som slår meg i dag også, det var ikke min feil, hun kjerringa der prøvde å få meg til å føle meg ille og dum, men jeg skjønner jo at det var hun som var den dumme..

[CalidumCor]

Jeg er godt voksen langt ut i 20årene mine. Vet ikke hvor jeg skulle putte tråden, men siden jeg ble plaget av min mor, får det vel bli under familie. Mor var psykotisk, alkoholiker, og alt som følger med det. Hadde sjelden mat med på skolen, eller utstyr til skoleturer, eller noe.

Jeg var et ekstremt inneslutta og stille barn, og hadde heller ingen selvtillit eller noe, så jeg snakket sjelden. Tilstandene hjemme kom ikke ut før jeg begynte på ungdommskolen og følte jeg kunne snakke med læreren min etterhvert.

På barneskolen, på bygda, hadde vi ei lærerinne som var eldgammal i tankegang, og helt jævlig rett og slett, innser jeg i ettertid. Hun ringte aldri hjem med beskjeder om meg, hun sa dem rett ut til meg. Jeg husker ved så mange anledninger at hun var sur og gretten fordi jeg ikke hadde med meg mat på skolen, fordi min mor var for dritafull til å lage, eller ha kjøpt inn mat. Og hun sa at neste dag fikk jeg se til å ha med. Jeg husker når jeg hadde hullete vinterklær, så så hun på dem og rista bare på hodet og sa "dåårlig". Det glemmer jeg ikke. En dag dro vi på skoletur og moren min hadde ikke sendt med meg noe mat til den første dagen. Resten av dagene skulle vi få mat av skolen. Og jeg satt der usikker, og så på mens alle andre spiste. Læreren sa bare "jaja, neste gang lærer du å ha med maten din". En av de andre lærerene, ei ny dame for et annet trinn, delte en liten skive med meg, da var jeg så glad husker jeg. Jeg gikk i 3 eller 4 klasse da, og alt det kritiske læreren min kom med under barneskoletiden hjalp jo ikke på tilstandene mine hjemme eller noe, hun bare såret meg, gjorde meg usikker og redd for å komme på skolen, og fikk meg til å føle meg utstøtt og avvist det også. Husker moren min hadde slått og fika til meg, jeg hadde blåmerker og vondt i kroppen. Læreren sa bare "for et klumsete barn, hadde du ikke fallt over alt, hadde du ikke hatt vondt."

Moren min ble tvangsinnlagt på pskisk, og så avrusing, hun har fått livet sitt på rett kjør i dag.

Gud som jeg hater å måtte se trynet på den kjerringa av en lærere jeg hadde de sjeldne gangene jeg er hjemme. Den dag i dag hilser hun ikke på meg hvis hun kan la være, går rett og slett som regel forbi.

Måtte bare få det ut, var på butikken i sted en tur og så det gamle trynet hennes.

[vaniljepiken]

Så veldig vondt å lese. Skolen kan være ett grusomt sted å være for noen. Skremmende at det finnes slike lærere, hun skulle hatt...

Er du ikke hevnlysten?

[Gjest Gjest]

Forsøkte du noen gang å snakke med lærere eller andre voksne om hvordan du hadde det?

[Gjest Gjest]

stakkars deg,det er nok viktig for deg å fortelle det til dine venner hvordan du har hatt det,kansje du kan hjelpe andre?

man velger desverre ikke våre foreldre og det er vanskelig å vere bitter på mennesker som man er født til å elske.

læreren derimot er en utenforstående som du lettere kan vere bitter på. og det har du god grund til også.men det var nok noen som viste,det er det altid!

ønsker deg lykke til i livet og god klem.

[AnonymBruker]

Så veldig vondt å lese. Skolen kan være ett grusomt sted å være for noen. Skremmende at det finnes slike lærere, hun skulle hatt...

Er du ikke hevnlysten?

Jo, på en måte er jeg ganske hevnlysten, jeg har lyst til å ringe rektor ved skolen hun FORTSATT ( utrolig nok ) av og til underviser på, og fortelle om hele barneskole opplevelsen min. På en annen side, hun er godt likt og vel ansett i bygda, så vidt jeg vet. Lager jeg orkan i vannglasset? Så ja, jeg har i grunn gitt meg på hevn, og alt..

Forsøkte du noen gang å snakke med lærere eller andre voksne om hvordan du hadde det?

Ja, jeg husker spesielt denne lærerinnen. En dag satt jeg og gråt mens hun prøvde å spørre meg hva som var galt, jeg hadde en forferdelig kveld og var så ute av meg at jeg nesten ikke kunne stå på bena, for de skalv sånn. Jeg husker at jeg ikke ville si det, men jeg sa at jeg hadde det ikke helt bra hjemme, og jeg ville ikke hjem. Og jeg angret veldig, fordi jeg var jo glad i moren min, og ville på en måte ikke bort, jeg var bare et barn.

Det skjedde joe uansett ingenting så, selv om jeg skulle i dag ønske det gjorde det..

stakkars deg,det er nok viktig for deg å fortelle det til dine venner hvordan du har hatt det,kansje du kan hjelpe andre?

man velger desverre ikke våre foreldre og det er vanskelig å vere bitter på mennesker som man er født til å elske.

læreren derimot er en utenforstående som du lettere kan vere bitter på. og det har du god grund til også.men det var nok noen som viste,det er det altid!

ønsker deg lykke til i livet og god klem.

Takk, moren min og jeg har et OK forhold i dag, vi klarer og omgåes, og hun viser meg omsorg jeg manglet den gang, men det er jo litt sent sånn sett. Likevel har vi et Ok forhold Med lærerinnen er det verre, jeg får lyst til å gå vekk når hun ankommer mitt nærver.

[AnonymBruker]

Takk

[Gjest lærer]

Synes du har et viktig innlegg. Det er mange her på formuet som kommer med bekymring og lurer på om de skal gjøre noe eller ikke. Ditt innlegg viser jo at det er viktig å heller handle for tidlig enn å vente å se.

Jeg er selv lærer. Og har noen ganger lurt på om det kan være noe.. men synes gjerne det er vanskelig så lenge jeg ikke vet noe konkret eller at elevene ikke vil fortelle noe. Noen ganger er det veldig vanskelig å vite. Noen ganger er det ikke mer enn en følelse og en kan jo ikke henvise en elev på grunnlag av et en "føler at det er noe galt". Forsøker å følge litt ekstra med og være en ekstra støtte for eleven. Har også gått til det skrittet at jeg har sendt bekymringsmelding på elever, men ikke alltid. Ditt innlegg får meg til å tenke at kanskje skal vi være litt raskere før vi kobler inn ting videre eller i det minste kobler inn lavterskel tilbud som f.eks helsesøster.

Men i din sak er jeg helt enig med deg. Det var så mange ting som tydet på at du kanskje ikke hadde det bra... og siden du selv ga signaler om det.. så burde skolen ha gjort noe. Ikke minst synes jeg din lærer var urettferdig mot deg når du var så liten som 9-10 år og hun ble sur på deg for ødelagte klær o.l. Det var veldig dårlig skjønn...

En tanke til alle som leser dette og har ting de strever med. Dersom du prøver å fortelle det til noen og føler at du ikke blir lyttet til... ikke gi opp. Si i fra til noen andre. Ikke gi deg før du møter noen som virkelig lytter.

[Gjest Gjest]

Jo, på en måte er jeg ganske hevnlysten, jeg har lyst til å ringe rektor ved skolen hun FORTSATT ( utrolig nok ) av og til underviser på, og fortelle om hele barneskole opplevelsen min. På en annen side, hun er godt likt og vel ansett i bygda, så vidt jeg vet. Lager jeg orkan i vannglasset? Så ja, jeg har i grunn gitt meg på hevn, og alt..

Ja, jeg husker spesielt denne lærerinnen. En dag satt jeg og gråt mens hun prøvde å spørre meg hva som var galt, jeg hadde en forferdelig kveld og var så ute av meg at jeg nesten ikke kunne stå på bena, for de skalv sånn. Jeg husker at jeg ikke ville si det, men jeg sa at jeg hadde det ikke helt bra hjemme, og jeg ville ikke hjem. Og jeg angret veldig, fordi jeg var jo glad i moren min, og ville på en måte ikke bort, jeg var bare et barn.

Det skjedde joe uansett ingenting så, selv om jeg skulle i dag ønske det gjorde det..

Takk, moren min og jeg har et OK forhold i dag, vi klarer og omgåes, og hun viser meg omsorg jeg manglet den gang, men det er jo litt sent sånn sett. Likevel har vi et Ok forhold Med lærerinnen er det verre, jeg får lyst til å gå vekk når hun ankommer mitt nærver.

ja det sjønner jeg veldig godt.men vet du om hun viste hva som foregikk hjemme hos deg? hun burde uansett sjekket det ut.fint at du kan omgås din mor. en mor er en mor uansett hvordan ting ender ut. det er slik man er født.født til å elske sine foreldre.det er et langt skritt å ta å reise seg opp å si kjære mamma jeg er bitter,jeg er sint fordi du ødela min barndom,min trygghet og min tillit.det er nok flere voksne som burde reagert her ikke bare læreren. god klem videre.

[Gjest Gjest]

Lei meg på dine vegne

[Gjest Survival]

Du fortjente ikke den barndommen du fikk Og når lærerinna så alle de tydelige tegnene som var så åpenbare at vi ikke kan kalle det for tegn en gang, burde hun ha hjulpet deg. Det ville et hvert annet omsorgsfullt menneske gjort. Dessverre er det mange mennesker, som denne dama, som rett og slett driter i hvordan andre har det så lenge det ikke angår dem selv. Dette er idiotiske mennesker, men det er ingenting du kan gjøre med det. Du får prøve å tro på sjebnen.

Jeg håper du i dag vet at du er like mye verdt som alle de andre elevene i klassen, selv om at du ikke fikk den hjelpa du trengte. Samfunnet endrer seg gradvis og det er blitt flere vedtak i det offentlige som plikter lærere og ansatte å hjelpe barn som har så tydelig tegn på feilbehandling. Men det er viktig at du deler din historie! Da kan du hjelpe til med å åpne øynene på mennesker som trenger å vite mer.

[Gjest otrivin]

Jeg kan også bruke tiden min på å være sint for at jeg ikke har fått eller får den hjelpen jeg trenger og fortjener. Spesielt da jeg var liten. Kom på skolen kanskje 3 uker på rad uten mat, i samme klær og satt på doen hele friminuttet og gråt. Tlf som konstant ringte fra kontoret om at mamma var hentet i sykebil og at pappa skulle hente meg og jeg stakk av hver gang. At jeg lå hjelpesløs på gulvet og vridde meg i angstkramper og hylte og skrek i flere dager i strekk uten å spise som liten, at ikke naboene kom. Men sånn er livet. Man kan velge å gå videre og heller sette pris på det som har vært positivt og erfaringen man har fått fra det!

Håper det ordner seg for deg

[AnonymBruker]

Selv om jeg skjønner du er sint og bitter, så kan det være lurt å ta et steg tilbake og se på barndommen din med litt nye øyne. Du har behov for å fordele skyld og du legger den på en person som er ufarlig og lett å gi skylden. Ja, hun burde vel skjønte det, ja hun burde varslet, men hva med alle som VISSTE? Din familie, din mors venner, dine venner, naboene? Har ikke de skyld også? Jeg vil også si at ditt behov for å fordele skyld tyder på at du har mye å bearbeide før du kan legge det bak deg og gå videre i livet. Har du vurdert å få profesjonell hjelp?

[Gjest Coolaid]

Veldig trist det som du har opplevd. Desverre er ikke alle voksne modige nok til å si ifra og hjelpe når noen lider. Når barn har det slik som du hadde, er det et voksen problem som ikke var ditt å fikse. Du har tydeligvis følelser omkring dette som du ikke har barbeidet. Du kan om du vil akseptere det som har skjedd og ikke la det såre deg mer som voksen. En fin måte å gjøre dette på er å skrive et brev til læreren din om hvilke rolle hun hadde i livet ditt. Brevet kan du velge å sende eller ikke. Les brevet høyt for en du stoler på, en psykolog, eller bare les det høyt for deg selv. Du kan også publisere brevet anonymt i en avis eller på nett. Viktigste er at du får det ut og aksepterer det som har skjedd. Dette trenger ikke å såre deg mer nå.

Klem til deg!