Angst i forhold til kjæresten

[Gjest Anonymous]

Er første gang jeg er her, men tenkte det var greit å få høre noe fra andre her. Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 4 mnd nå, har kjent han i nesten 2 år. Han er verdens herligst gutt! Men det som er er at for ca 3 mnd siden, begynte jeg nærmest å tvinge meg selv til å tvile på forholdet vårt uten at jeg forstår hvorfor. Etterhvert ble det bare verre og verre, og jeg kunne simpelt hen bare begynne å gråte uten grunn. Noen ganger får jeg nærmest panikk bare jeg hører ordene kjæreste og samboer. Greier lissom ikke helt å slippe alle slike tanker når jeg er sammen med han, greier på en måte ikke å nyte forholdet fullt ut. Tror kanskje jeg er litt redd for å være i et seriøst forhold, og også redd for å miste ham. Er det noen flere som har hatt noen liknende følelser? Hadde blitt kjemp glad for svar!

Katerina

[*perfecta*]

hadde vært fint vis du nevnte alder...

går nesten ut i fra at du er ganske ung, å da er det vanlig med slike tanker. Husker at jeg hadde dem selv, å det var vanskelig for meg.

Jo mere du tenker på slike ting jo verre blir det. Slutt å tenke på det negative, men fokuser på det positive..

Håper alt årdner seg for dere...!

[Gjest Anonymous]

er 21 år

Katerina

[Besservisser]

Kanskje like greit å ikke ha samboer med slike tanker spør du meg.

[Gjest sigrid]

hei. har holdt på med en gutt i snart 1 år. da vi så hverandre for første gang ble vi helt betatt med en gang. det var kjærlighet med første blikk.

Dette gikk veldig fort, men pluttselig begynte eg å kjenne på angsten så begynnte han å trekke seg tilbake. Han kuttet tverdt uten å ringe eller si hvorfor.. han er ennå glad i meg og forelsket i meg,men han vet ikke hvordan han skal håndtere alle følelsene. Han sier han ikke vil være sårbar og ikke ha humørsvingninger ikke være sjalu. Han er ikke klar for forhold selv om han vil være med meg. For min del er han min kjærlighet og eg tenker på han hver dag. så da ser du hvor mye angst kan ødlegge et forhold...

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men er 30 år. Jeg er nok livredd for å miste han og jeg føler jeg gir mye mer en jeg får tilbake. Det er helt klart lett for å drepe hele forholdet av å ha det sånnt :/

[Gjest Elisabeth]

er 21 år

Katerina

Jeg har det akkurat som deg!

Trodde jeg var den eneste..

[Gjest Angst]

Jeg har det også sånn (33). Hadde det med forrige kjæreste også, da lå jeg i senga i en uke i strekk å vrei meg i angst. Angst har ingen alder, gamle som unge opplever det merkeligste! Ikke bli overrasket over at voksne kan slite med "barnslige" issues. Dét forholdet tok slutt og angsten forsvant umiddelbart. Jeg forstod ikke forskjellen på opp og ned og hvorfor jeg følte som jeg gjorde. Var det på grunn av henne, oss eller bare meg? Jeg er i et topp forhold nå, men angsten ligger å lurer ganske markant for tiden. Den kommer i ny og ne og min medisin er å vente til det går over. Men finner jeg ikke ordentlig ut av det vil det bare komme tilbake gang på gang. Jeg skjønner at det har med forhold å gjøre, men det er ikke noe galt med henne, altså er det noe i meg som må jobbes med. Jeg kan ikke konkludere med noe som helst i og med at jeg ennå forsøker å forstå, men jeg har noen tanker rundt det:

Selv om jeg i utgangspunktet liker å bli sett og få bekreftelse tror jeg det inn i mellom blir litt hardcore å bli sett så til de grader...som man jo gjør i et bra forhold, gode og dårlige sider. Men jeg liker ikke å vise dårlige sider av en eller annen dust grunn. Det hender ofte at jeg smiler og sprudler utad selv om jeg føler jeg dør innvendig. Det funker ikke i lengden naturligvis. Jeg synes det er vanskelig å akseptere at jeg er den jeg er. Det er i tillegg flere områder i livet mitt som svikter: litt ute av form etter sommern, jobbet masse nattevakter i hele sommer som gjør meg litt rar i kropp og sjel, har vært i noen krevende og underlige sosiale settinger i sommer. Føler meg overhode ikke på topp. Familien min er også litt skrudd med endel krangling og ingen som vil innrømme at de gjør noe som helst feil. Det er liksom nok av ting for meg å tenke på og ikke noe rart at jeg ikke kan være en topp kjæreste for tiden. Og som sagt liker jeg ikke vise dårlige sider. Hater å være en belastning for andre. Jeg tror det er derfor angsten dukker opp. Jeg fikser ikke å akseptere situasjonen som den er, jeg tvinger meg til å være rak i ryggen og smile selv om jeg egentlig trenger to uker med film og is i sofaen for meg selv.

Det var digg å skrive det, jeg tror jeg bare må slappe av. Ta en ferie, vekk fra dama. Se dritten i øya og si hei hei. Men jeg synes altså dét er det vannskelige. Føler meg derfor litt låst opp i et hjørnet. ANGST!!! uææææææææ!!!!

Gjør jeg det slutt med dama vil angsten forsvinne, men angsten vil nok bare dukke opp igjen neste gang jeg blir sammen med noen hvis jeg ikke jobber meg gjennom den. Jeg har et ansvar å ta tak i det og fikse meg selv. Det haster litt. I så måte er det jo hele ganske positivt at jeg blir tvunget til å fikse det.

Kanskje mange kjenner seg igjen i dette. Det ville ikke forundre meg!

[Alvina]

Jeg er over 40, og har opplevd mye av det samme som dere beskriver i alle mine forhold, men har oppdaget at etter 1-3 år taper angsten terreng selv om den kan dukke opp og være tilstede, bare i mindre grad.

I ett nytt forhold handler det ikke bare om å bli kjent med hverandre og vise også sine dårlige sider og frykte et brudd, men man skal presenteres for hverandres vennekrets, familie og det kan føles energitappende enten man treffer alle på kort tid eller det skjer gradvis over lang tid.

Det handler også om usikkerhet og endring av livsituasjonen, man kanskje skal flytte sammen en gang, evt få barn (handler ikke om meg nå, men generelt), og store endringer i livet innebærer ofte stress og bekymringer.

Tror noen er mer disponerte for å bekymre seg, mens andre tilsynelatende er flinkere til å tenke positivt og ta ting som de kommer, andre igjen er både og.

Det er heller ikke lett å fortelle om sine bekymringer og angst til den man er sammen med, siden følelsene ofte går opp og ned og man er redd for å såre og skape usikkerhet.

Er jeg pms eller sliten eller begge deler blir alt det negative forsterket.

Jeg har ikke noe råd å gi, men som en her skrev, prøv å tenk positivt, ikke fokuser på alt som kan gå galt. Men jeg er litt motstander av å undertrykke alt av negative følelser, det er som å feie de under teppet eller bak sofaen der de kan vokse seg større.

Gjest Angst skrev mye bra som sier han vil jobbe med seg selv og er bevisst på at angsten vil komme tilbake i et evt. nytt forhold.

...Kanskje man skal tenke på at man ikke elsker på grunn av, men på tross av, og at vi alle har våre feil.

Endret 16. august 2012 av Alvina

[Gjest Lille]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Lever i et forhold hvor vi har bodd sammen i to år og er forlovet. Jeg elsker ham, men sliter veldig med angst. Jeg har det så sårlig til tider at jeg føler for å stikke av fra alt. Jeg stoler heller ikke på egne følelser og blir dermed veldig usikker og sårbar. Jeg har går til behandling og har fått medisiner nå (veldig milde) og jeg velger å gjøre som nevnt tidligere i tråden her, å jobbe meg igjennom det. Det er sant at det bare vil komme på ny i et nytt forhold. Det er relasjonen og tillit jeg sliter med, ikke kjæresten min. Men det som bekymrer meg, er at han ser ut til å bli sliten av det hele. Han sa senest idag at "det er noe hele tiden". Jeg er redd for å miste ham.