Når barn gråter når de blir lagt i sengen.

[Gjest Donna]

Jeg lurer på hva som gjør at babyer/barn gråter når de blir lagt.

Er det indre konflikter som gjør at de vil være oppe og ikke sove - men at de samtidig er trøtte og vil sove?

Er det redsel for noe?

Er det protest på at de ble lagt?

Er det et desperat rop etter mamma?

Er det noe de bare gjør?

Noen gråter og setter seg opp i sengen/vognen - og 10 minutter etter så sover de - sittende... Andre gråter og gråter og gråter.....Noen gråter ikke - men legger seg til å sove, .....atter andre gråter av og til .....

Men hvorfor gråter de? Når kan man vite at det er pga trass for at de ikke vil sove, når er det redsel og panikk?

Barn tar generelt ikke skade av å gråte litt. Men om det er redsel inne i bildet så er det jo ikke så bra. Det er ikke godt å ligge etterlatt og gråte i panikk.

Men - om det bare er for at det ikke vil legge seg det gråter - så forsterker man jo bare dette om man løper ut og inn for å legge det ned ....

Noen tanker rundt dette?

[Gundel Gaukeley]

.

Endret 11. februar 2013 av Gundel Gaukeley

[VesleBråka]

Barn vil ofte gråte fordi de kjeder seg, de vil ha oppmerksomhet. Når de opplever at det ene øyeblikket ligger de inntil mamma eller pappa og blir kost med, i det neste blir de puttet ned i en seng og ikkenoe kos og ikkenoe stimulering av noe slag, så tenker de "hva i all verden??? UÆÆÆÆH - dette synes jeg ikke var noe særlig". Deres måte å kommunisere at de ikke er så fornøyd. Derfor er det viktig at de lærer seg å ha det fint og er trygg på egen hånd, å kose seg i senga og falle i søvn selv.

Da jeg passet småbarn, var de utrolig flinke til å legge seg. De spiste middag, bading og tannpuss, på med pysj og så lese en bok eller se 15 min av en tegnefilm på tv - så i seng. Og da puttet jeg dem i senga, og de la seg til å sove. Han minste var 11 mnd, og for ham så hadde vi en ti-minutters regel. Vi lot ham gråte i opp til 10 min, det er nok tid til at han kommer over skuffelsen av separasjonen, begynner å kjede seg med grininga, og finner på noe annet. Ser på en leke eller sovner helst. Hvis han gråt lenger, gikk jeg inn og sjekket bleie og om han hadde vondt i magen eller noe. Hvis han "gidder" skrike i mer enn 10 min, så prøver han å fortelle at noe er utenom det vanlige. Han gråt veldig sjelden ved leggetid da, bare puttet han i senga og ga ham koseteppet, så krøllet han seg sammen og sovnet fredelig. (det var ikke min unge, men faren var lege med spesialisering i pediatri, sånn som george clooney spilte i E.R... kan ikke ha vært så dumme tanker og rutiner..)

De skriker jo på mange forskjellige måter. Illskriking når de er forbanna. Litt mer klynkende skriking hvis de er misfornøyd med noe, bæljing hvis de har slått seg. Hvis de er syke eller vil fortelle de har vondt, så er det ofte at de skriker leenge og ikke roer seg når man prøver. Det er jo også barn som ikke skriker særlig i det hele tatt, og da kan det være vanskelig for foreldrene å forstå ungen sin. Ikke-kommunikativ unge.

[Gjest Hilde K S]

Jeg har heller aldri taklet grinetokter for å få ungene til å sove.

Vi har tidlig laget gode leggerutiner der vi synger og koser barna i håret før de sovner. Så sier vi god natt og går.

Dersom barnet har begynt å gråte etter at vi har gått hører vi an gråten. Noe gråt er mer kos gråt og noe er nå tester jeg ut hva som skjer gråt.

Mere kos gråt betyr inni mitt hode at barnet trenger mer kos for å få til og sove.

Hva skjer nå gråting gir seg når vi stikker hodet inn og sier at det er kveld og nå skal du sove.

Jeg tror det er viktig å gjøre barnet trygt når det skal sove. Jeg lar aldri barna sovne dersom det siste jeg har gjort er å kjefte. Dersom tempen har vært høy i tiden før legging er likevel det siste som skjer sang og kos.

[Gjest SG]

Datteren min er en av de som ofte har gråt...

Når hun var liten så greide jeg aldri å få henne i seng før midnatt.. umulig var det... når hun ble 7-8 mnd så fikk jeg omside lagt henne tidligere og tidligere... men likevel så gråt hun jo endel da... og jeg må innrømme at jeg er en av de som har latt henne gråte seg i søvn,men det ikke ofte da... men noen ganger så er det ikke annet som hjelper.

hun har pleid å legge seg 19.30 hver kveld,men hun har grått endel,for ca 2 mnd siden så gikk jeg over til å legge henne klokka 1800,og til min store glede så legger hun seg til å sove selv,gråter sjeldent.

så min konkulusjon er at hun må ha vært overtrøtt....

[Gjest Anonymous]

Med tanke på egen erfaring så har jeg alltid lagt dem rett ned, slått av lyset og gått ut av soverommet. Dette har jeg gjort siden de var babyer og har sjelden opplevd skriking ved leggetid.

De har nok hatt små perioder hvor de ikke vil legge seg, men med en gang de kommer i seng så roer de seg.

Barn som gang på gang skriker og ikke vil legge seg tror jeg har mye med hva de er vant til.

Er de vant til at mamme eller pappe sitter hos dem eller at foreldrene gir etter noen ganger, så prøver barna seg.

Barna vokser av å tøye grensene og når grensene hele tiden blir strekt lengre, vil også barna strekke disse grensene.

Hvis foreldrene har klare rutiner, og når nei betyr nei, så tror jeg barna sjønner dette.

Et eksempel er et barn som alltid har vært flink til å legge seg blir f.eks syk. For å trøste barne vil f.eks mor legge seg sammens med barnet på kveldstid til det sovner. Når barnet blir frisk igjen vil det selvfølgelig at mamma skal ligge sammens med det, og hvis mor gir etter litt vil barnet tøye grensene og skrive også de påfølgende kveldene.

Større barn er det jo litt anneledes med fordi de kan man snakke til og de svarer tilbake.

At små barn er redde for noe tror jeg ikke noe på. Barn er ikke født med tanker på hva som er farlig og at mørket er skummelt, så hvis et barn er vant til å sove i mørket så er de ikke redd.

Det er når de blir eldre og de får høre om forskellige historer osv. at de forbinder mørket med noe farlig. Detter er noe som de kan høre i barnehagen og av andre unger, så dette er det noe foreldrene kan jobbe med.

[Joplaya]

Tror også de gråter for å holde seg selv våken litt til. Fordi de vet at vå skal de sove, men vil være våken litt til, samtidig er de trøtt og må da holde seg våken ved å holde litt leven. Så går de trøtt og sovner.

Jeg er da blant de "fæle" som gjennomførte skrikemetoden da hun var litt under 3 mnd - horribelt i følge enkelte. Men for oss var det det rette. Jeg hadde valget mellom å ha vond rygg, være utkjørt selv og dermed en sur bitch. Eller lære henne å sovne selv.

Jeg valgte det siste. Og da lærte jeg meg samtidig å lytte til gråten hennes. Jeg visste når jeg burde plukke henne opp. Jeg vet med sikkerhet at hun ikke følte seg direkte utrygg. I den grad man kan være sikker på noe som helst når det gjelder barn. Hun har aldri vært et problem å legge etter de dagene skrikemetoden var ferdig. Hun strekker seg mot sengen sin når vi legger henne. En periode trengte vi bare synge den vanlige sangen, da tok hun opp kosedyret sitt og tok meg i hånden - så gikk vi inn til sengen hennes sammen. Nå sier hun som regel nei når jeg synger sangen, men legger seg villig ned i sengen når vi først har kommet inn på rommet likevel. Hun er 18 mnd.