Hvorfor samværsfedre er 'så håpløse'

[Gjest TS]

Leser mye klaging her inne om hvor lite samværsfedre(foreldre) generellt stiller opp. For min del syntes jeg mange av innleggene vitner om SVÆRT lite fortåelse for hvordan det faktisk er å være samvæsforeldre. Har du noen gang lagt tilside din evige irritasjon og stridsøks for å gjøre et forsøk på å sette deg inn i situasjonen for å forstå hvorfor eksen. feks virker mindre engasjert i barnet enn tidligere eller bare "er så håpløs"?

Jeg tror at grunnen til dette er at de etter et brudd blir nedgradert til en slags statist i barnets liv. Det har ingen innvirkning eller påvirkning, what so ever, med unntak av det de blir prisgitt av mor.

Under samvær er barna på besøk - dette er både barn, far og mor inneforstått med i de fleste tilfeller.

Mor får overgangstønad, hun skal tross alt ha mesteparten av tiden med barnet. Hun må ha penger til mat, klær og husrom. At far også trenger et ekstra soverom til barnet for at det ikke ytterligere skal undersrekes at det er på besøk når det er hos far, er det ingen som tenker på... Med unntak av kanskje mor, som mener far ikke 'prioriterer barnet godt nok' ved å ikke skaffe det et eget soverom engang.

Jeg tror det ligger mange såre følelser i det å være samværsforeldre - eller 'besøkspappa'. Jeg tror det for mange kan være lett å 'gi litt opp'. En har uansett mistet en stor del av seg selv. Det å ha sitt eget barn 'til låns' 2 helger i mnd og en dag i uka må virkelig være sårt.

Som en klok kvinne skrev her, det at kvinner idag automatisk tenker at de har enerett/hovedrett på barna er noe en må legge fra oss.

[Kontormus]

Tja, kan vel bare svare for meg selv:

min sønns far prioriterte jobb, søvn, penger og kjæreste før barnet. Mannen er milionær, men han kunne ikke ha sønnen en ekstra natt fordi han ikke ville få fradrag for det.Han var omtrent ikke tilstede de første årene, og skjønner nå ingenting av hvorfor sønnen har et nærere forhold til meg!

Han er det jeg kaller en "klassiker"!

Jeg leste hovedinnlegget en gang til, og vil tilføye:

Min sønns far har IKKE peiling hva som står i legejounalene hans. Han har ikke bedt om det heller. Det samme gjelder for tannhelse. Så nei, det er jeg som har fulgt opp disse tingene. Derfor er han mest "min". Og kan i grunnen takke seg selv for at han er nedgradert

Endret 26. november 2011 av Kontormus

[Gjest Gjest]

Leser mye klaging her inne om hvor lite samværsfedre(foreldre) generellt stiller opp. For min del syntes jeg mange av innleggene vitner om SVÆRT lite fortåelse for hvordan det faktisk er å være samvæsforeldre. ...

...

Jeg tror det ligger mange såre følelser i det å være samværsforeldre - eller 'besøkspappa'. Jeg tror det for mange kan være lett å 'gi litt opp'. En har uansett mistet en stor del av seg selv. Det å ha sitt eget barn 'til låns' 2 helger i mnd og en dag i uka må virkelig være sårt.

Som en klok kvinne skrev her, det at kvinner idag automatisk tenker at de har enerett/hovedrett på barna er noe en må legge fra oss.

Du har helt rett, og jeg tror "problemet" med samværsforelder vers. bostedsforelder gjelder begge kjønn når problemet oppstår.

Jeg var selv samvarspappa i flere år. Dette var tungt for meg, men det virket som om det var enda tyngre for barna.

Etter noen år overtok jeg omsorgen etter at 3.part hadde vært inne og sett på situasjonen rundt barnas behov og ønsker. Dette var veldig tungt for mor, - akkurat som det var for meg som samværsfar.

Men jeg hadde opplevd hvordan det var å være samværsforelder og sett hva savn gjør med barn, så jeg valgte å forsøke å bygge opp igjen tilliten mellom mor og barn.

Idag praktiserer barna felles omsorg og trives veldig godt med det iflg dem selv.

Valg av bostedsløsning har i mange år vært basert på å straffe den andre parten etter et samlivsbrudd. Men ettersom de fleste har oppdaget at samværsformen straffer barna minst like mye (eller mer) har oppgående foreldre blitt stadig mer flinke til å akseptere barnas rett til samvær med begge foreldrene uten at foreldrene skal bruke dette som en straffemetode for sin tidligere partner. Dette er basert på at fedre har stått på for å ta del i barnas oppvekst, og at mødre har innsett hvem som styraffes og har ønsket å dempe konfliktnivået med fedrene ved å la barna få mer tid med fedrene.

Fremtiden ser lysere ut enn på lenge når det gjelder samvær og konfliktdemping.

[Skylight]

Men hvorfor er du samværspappa? Det er vel din fulle rett til å la barna bo hos deg minst 50% av tiden? På den måten har du alle rettigheter som mor har...

[Mamma1]

Mange samværsfedre er tøfler også.. Gidder ikke/vil ikke kjempe for å få til en bedre løsning..

[AnonymBruker]

Vil bare påpeke at mor kun får overgangsstønad dersom hun er arbeidsløs.

[Gjest TS]

Men hvorfor er du samværspappa? Det er vel din fulle rett til å la barna bo hos deg minst 50% av tiden? På den måten har du alle rettigheter som mor har...

Nå vet ikke jeg situasjonen hos deg, men jeg tror du er nødt til å ta deg en titt ut av egen boble om du tror det bare er å "la barna bo hos deg minst 50% av tiden".

Først og fremst så vil jeg bare påpeke at jeg hverken er mann eller samværsforelder - men det er ikke så relevant.

For det andre så er nok ikke dette så enkelt som du fremstiller det. Mange fedre er for lite opplyst til å vite at man i utgangspunktet ikke bør flytte ut/la seg jage ut av hus før barnefordelingssak er påbegynnt. Lar man barnet bli igjen med mor eller lar mor flytte med barn så er det vel slik at mor automatisk blir hovedforsørger.

Kanskje man i begynnelsen vil unngå konflikter og velger å holde lav profil? Dette også for barnets del.

Kanskje man faktisk har en avtale men konfliktnivået rundt er stort?

Kanskje har man ikke økonomi til å gå rettens vei?

Kanskje man hører på såkalte ekspertråd om å, så langt det er mulig, unngå rettslig oppgjør?

Når skaden allerede er skjedd er det ofte vanskelig å rette opp igjen. Mange fedre må kjempe seg til standard samvær på to helger i mnd pluss en dag i uka. Ofte får han ikke natten over engang.

Uansett så er det slik at en rett i praksis faktisk ikke vil dømme 50-50 da det at saken allerede har gått så langt vitner om konflikt mellom mor og far.

For det tredje så er det vel ikke slik at man automatisk får delt omsorg om man har 50% samvær eller mer.. ? Slik jeg har forstått det så er samvær (altså prosent) og omsorg to separate ting. Den med hovedomsorgen har veto på en rekke avgjørelser i barnets liv. I mange tilfeller tror jeg at samværsforeldren egentlig ender du opp med å 'bare' måtte følge opp et løp som allerede er lagt av hovedforsørger.

[Gjest TS]

Mange samværsfedre er tøfler også.. Gidder ikke/vil ikke kjempe for å få til en bedre løsning..

Klart. Ingen ting er svart-hvitt. Det finnes selvsagt forelder, herunder også fedre, som ikke velger å prioritere barna sine, eller som rett og slett er dårlige omsorgspersoner. Jeg tror likevell at det finnes flere nyanser i de fleste konflikter enn det man gjerne er villig til å se. Jeg etterlyser, med andre ord, mer fokus på fenomenet samværsforeldre, og etterlyser mer vilje til forståele av en slik situasjon hos hovedforsørgere. Jeg syntes det i alt for mange tilfeller bare avfeies for lett med at samværsforeldre er håpløse, lite sammarbeidsvillige, giddalause osv. Ved å forsøke å sette seg litt inn i en slik, ofte maktesløs, situasjon tror jeg en ville ungått mange konflikter.

Videre vil jeg legge til at jeg støtter forslag om at eter et hvert brudd burde utgangspunktet vært 50-50; både når det gjelder samvær, men også OMSORG i aller høyeste grad.

[Gjest TS]

Vil bare påpeke at mor kun får overgangsstønad dersom hun er arbeidsløs.

Her lot jeg meg nok rive litt med. Men, poenget er likevell det samme - her spiller jo barnebidraget også en stor rolle. Mange unngår 50-50 for en hver pris og tviholder seg til 40-60, nettopp pga. bidraget, trygden, stønader osvosv. Trist men sant.

[Gjest Gjest_Michelet]

Videre vil jeg legge til at jeg støtter forslag om at eter et hvert brudd burde utgangspunktet vært 50-50; både når det gjelder samvær, men også OMSORG i aller høyeste grad.

For endel barn er det å flytte på seg HVER uke en stor påkjenning,så det er rett og slett ikke en god løsning for alle barn.Som skillsmissbarn så vet jeg fryktelig godt hvordan det er å være barnet oppi en slik situasjon. Men når det er sagt så skjønner jeg at det er sårt og vondt for samværsforelderen når man føler man ikke får sett barnet sitt nok!

[Gjest .]

Tja, kan vel bare svare for meg selv:

min sønns far prioriterte jobb, søvn, penger og kjæreste før barnet. Mannen er milionær, men han kunne ikke ha sønnen en ekstra natt fordi han ikke ville få fradrag for det.Han var omtrent ikke tilstede de første årene, og skjønner nå ingenting av hvorfor sønnen har et nærere forhold til meg!

Han er det jeg kaller en "klassiker"!

Jeg leste hovedinnlegget en gang til, og vil tilføye:

Min sønns far har IKKE peiling hva som står i legejounalene hans. Han har ikke bedt om det heller. Det samme gjelder for tannhelse. Så nei, det er jeg som har fulgt opp disse tingene. Derfor er han mest "min". Og kan i grunnen takke seg selv for at han er nedgradert

. . . Trist lesning.

[Gjest TS]

For endel barn er det å flytte på seg HVER uke en stor påkjenning,så det er rett og slett ikke en god løsning for alle barn.Som skillsmissbarn så vet jeg fryktelig godt hvordan det er å være barnet oppi en slik situasjon. Men når det er sagt så skjønner jeg at det er sårt og vondt for samværsforelderen når man føler man ikke får sett barnet sitt nok!

Jeg ser absolutt poenget ditt, og alle sitauasjoner og barn er ulike. Likevell vil jeg også tro at det å ikke få muligheten til å knytte sterke bånd til begge sine foreldre også kan være en stor påkjenning - kanskje dette gjør seg mer merkbart på lengre sikt. Det å måtte bygge relasjon og forhold på en slags 'besøksordning' tror jeg i mange tilfeller også er svært uheldig.

Avsluttningsvis så vil jeg også tørre å påstå at mange med hovedomsorgen avfeier et slikt forslag med argument ala dette - uten å i det hele tatt ha vurdert det skikkelig/seriøst eller gitt det et forsøk. "Barnets beste" brukes for ofte som 'mitt beste', som dårlig unnskyldning eller mangel på argumenter. Dette går selvsagt begge veier.

[addict]

Nå er det JEG som har mast på han om samvær hele det første året.. Han har vært mer opptatt av å nekte å møte den nye kjæresten min, og han bor i bofellesskap som han ikke vil flytte fra fordi det er så sosialt.

Jeg tror veldig på at det er tøft å ikke få ha barnet hver dag, men veldig mange menn setter seg selv i den posisjonen.. De liker nok friheten.. Vi mødre har sjeldent den muligheten. Eller ønsker den.

[Gjest Gjest_Michelet]

Jeg ser absolutt poenget ditt, og alle sitauasjoner og barn er ulike. Likevell vil jeg også tro at det å ikke få muligheten til å knytte sterke bånd til begge sine foreldre også kan være en stor påkjenning - kanskje dette gjør seg mer merkbart på lengre sikt. Det å måtte bygge relasjon og forhold på en slags 'besøksordning' tror jeg i mange tilfeller også er svært uheldig.

Avsluttningsvis så vil jeg også tørre å påstå at mange med hovedomsorgen avfeier et slikt forslag med argument ala dette - uten å i det hele tatt ha vurdert det skikkelig/seriøst eller gitt det et forsøk. "Barnets beste" brukes for ofte som 'mitt beste', som dårlig unnskyldning eller mangel på argumenter. Dette går selvsagt begge veier.

Ja,helt klart enig i det siste,det er mange foreldre som setter seg selv først både av dem som har hovedomsorgen og dem som er samværsforelder.

Om man går inn for det som samværsforelder så kan man bygge opp en fantastisk relasjon til barnet sitt likevel.Jeg så min far hver 2.helg+ ferier(og i perioder gikk det flere måneder mellom hver gang pga div.),men han var superflink å ringe og sende brev/kort og var veldig "tilstede" den tiden vi var sammen så den gode relasjonen og tryggheten var der alltid

[Gjest Michelle82]

Det blir bare for dumt ts. Hvis du ikke gidder å legge ned innsats for å være sammen med barnet ditt er det din skyld og ingen andre sin.

[Gjest TS]

Det blir bare for dumt ts. Hvis du ikke gidder å legge ned innsats for å være sammen med barnet ditt er det din skyld og ingen andre sin.

Huh? Nå tror jeg du har misforstått både tråden og min posisisjon her..

[AnonymBruker]

Det blir bare for dumt ts. Hvis du ikke gidder å legge ned innsats for å være sammen med barnet ditt er det din skyld og ingen andre sin.

Om du ikke greier å hoste opp noen flere argumenter enn det der så kan du likegodt holde kjeft og avstå fra å delta i debatten. Temaet som ts tar opp er i høyeste grad aktuelt i dag der det desverre fortsatt er slik at mor stort sett er den som får hovedomsorgen. Du har jo ikke lest noe av det han skrev, det er ikke slik at det bare er å stå opp for barnet sitt når man ikke får støtte til rettshjelp og mor ikke er samarbeidsvillig.

[Gjest Gjest]

Leser mye klaging her inne om hvor lite samværsfedre(foreldre) generellt stiller opp. For min del syntes jeg mange av innleggene vitner om SVÆRT lite fortåelse for hvordan det faktisk er å være samvæsforeldre. Har du noen gang lagt tilside din evige irritasjon og stridsøks for å gjøre et forsøk på å sette deg inn i situasjonen for å forstå hvorfor eksen. feks virker mindre engasjert i barnet enn tidligere eller bare "er så håpløs"?

Jeg tror at grunnen til dette er at de etter et brudd blir nedgradert til en slags statist i barnets liv. Det har ingen innvirkning eller påvirkning, what so ever, med unntak av det de blir prisgitt av mor.

Under samvær er barna på besøk - dette er både barn, far og mor inneforstått med i de fleste tilfeller.

Mor får overgangstønad, hun skal tross alt ha mesteparten av tiden med barnet. Hun må ha penger til mat, klær og husrom. At far også trenger et ekstra soverom til barnet for at det ikke ytterligere skal undersrekes at det er på besøk når det er hos far, er det ingen som tenker på... Med unntak av kanskje mor, som mener far ikke 'prioriterer barnet godt nok' ved å ikke skaffe det et eget soverom engang.

Jeg tror det ligger mange såre følelser i det å være samværsforeldre - eller 'besøkspappa'. Jeg tror det for mange kan være lett å 'gi litt opp'. En har uansett mistet en stor del av seg selv. Det å ha sitt eget barn 'til låns' 2 helger i mnd og en dag i uka må virkelig være sårt.

Som en klok kvinne skrev her, det at kvinner idag automatisk tenker at de har enerett/hovedrett på barna er noe en må legge fra oss.

bitter stemor igjen??? det er grunner til at det er over mellom 2 foreldre og dette er oftest hoved årsaken til samver blir vanskelig. fedre som får ny partner endrer ofte sine verdier som var grunnlaget for barna til sin nye kjøreste sine verdier..og det blir det ofte bråk av.en far velger ofte bort barna FØR foholdet tar slutt til fordel for jobb,venner og fridtid.

[Gjest TS]

bitter stemor igjen??? det er grunner til at det er over mellom 2 foreldre og dette er oftest hoved årsaken til samver blir vanskelig. fedre som får ny partner endrer ofte sine verdier som var grunnlaget for barna til sin nye kjøreste sine verdier..og det blir det ofte bråk av.en far velger ofte bort barna FØR foholdet tar slutt til fordel for jobb,venner og fridtid.

Bitter mor igjen??

Guri for et argument. Hadde det vært så enkelt..

Uansett, for å forsøke å ta innlegget ditt seriøst likevell, klart det er mange uduglige fedre - på samme måte som mødre. Det var ikke helt poenget her. Ang dine to eksempler så tror jeg nok også at mor kan føle det som om far 'har fått nye verdier' etter forholdets slutt - med eller uten ny kjæreste. Og omvendt. Dette kan det være mange grunner til, blandt annet at man sannsynligvis har vært i forholdet en stund og dermed 'glemt' seg selv litt, og mange kompromisser inngått. Selvstendig/uavhengig tenkning. Men, dette er et helt annet tema man kunne skrevet en hel del om. Videre har jeg inntrykk av at far til en viss grad også kan være 'nedgradert' iht. barnet i også i en situasjon der foreldrene er sammen - enten bevisst eller ubevisst. Men igjen - et helt annet tema.

[Kontormus]

Vil bare påpeke at mor kun får overgangsstønad dersom hun er arbeidsløs.

Feil Far får også det hvis han har omsorgen.