Min historie om spontanabort

[AnonymBruker]

Både fordi jeg har behov for å få dette ut av systemet en gang for alle og dele med andre, kanskje høre andres historier også, så vil jeg poste min historie om spontanabort her.

Jeg har spontanabortert 4 ganger, og er visst nok svært fruktbar.. Jeg har alltid vært påpasselig med p-pillene, helt siden jeg var 15 år og fikk de. Kan huske å ha glemt den ÉN gang, og nektet å ha sex helt til etter neste mens. Likevel har jeg blitt gravid hele tre ganger på p-pillen.

De to første gangene var jeg veldig ung(16 og 17), og visste ikke at jeg var gravid før jeg lå på legevakten med sinnsyke smerter og fikk høre det av legene. De gangene var det relativt enkelt å komme igjennom det, jeg hadde ingen følelser for barnet og var bare glad smerten var over.

Men i desember i 2009 skjedde det igjen. Jeg fant ut at jeg var gravid, og begynte å strigråt. Jeg hadde ikke tenkt noe over at jeg ønsket meg barn ennå, så jeg var både sjokkert og skremt over at min første tanke var "nå skal du bli mamma". Jeg var 22 år, så samboer og jeg diskutere naturligvis alle utveier. Hva ville vi, hvordan ble fremtiden, hva skulle vi gjøre. Men det riktige for begge to var beholde det. Ingen av oss var usikre. Vi skulle bli foreldre.

Jeg fant det ut 2 måneder inn i svangerskapet. Jeg visste godt at det var sjanser for at barnet ikke ville overleve, og at jeg ikke burde begynne å glede meg før iallefall etter 3 måneder. Men det var umulig. Jeg klarte ikke la være å tenke på barnet 24/7, jeg så for meg barnerommet, tenkte på navn, så etter bolig i mer barnevennlige strøk, så på barneklær, fortalte helt ukjente butikkansatte at "jeg er gravid, så det er bra denne toppen er stor og løs så jeg kan vokse i den!". Jeg gledet meg som en unge, og kan ikke huske å noen gang ha vært så lykkelig før. Jeg var verdens lykkeligste. I 3 uker..

Så kom dagen. Jeg begynte å få magesmerter, og ringte med en gang samboer som kjappet seg hjem. Jeg googlet og leste alt jeg kunne om underlivssmerter under graviditet, og overalt sto det samme: spontanabort, spontanabort og atter spontanabort. Jeg fikk panikk, jeg hadde så intenst lyst til å bringe det barnet til verden, og være en fantastisk mamma for det. Dele ubetinget bunnløs kjærlighet med det. Men ettersom smertene tiltok måtte jeg bare innse at legevakten var neste stopp. Jeg gråt og gråt, de fysiske smertene var ingenting mot de psykiske. Det er helt utrolig hvor knyttet man kan føle seg til et embryo i løpet av to-tre uker.

1 måned etterpå er jeg fortsatt knust, Jeg har begynt å jobbe igjen og få tankene over på andre ting. Det begynte å gå bedre, og jeg kjente meg innimellom lykkelig igjen.

En morgen føler jeg meg veldig kvalm. Jeg kjapper meg å spise noe da jeg regnet med at det bare var lenge siden jeg hadde spist. To sekunder etter at siste bit av brødskiva var nede kom den opp igjen. Jeg var kvalm hele morgenen på jobb.

Neste dag var likedan, kvalm om morgenen, fin om kvelden. Etter 4 dager var jeg kvalm konstant. Hele dagen, hele natten. Jeg kjøpte en graviditetstest bare for å være på den sikre siden. Jeg kunne jo ikke være gravid igjen, jeg hadde så vidt hatt sex etter spontanaborten, og med dobbelt kondom hver gang (ventet med p-pillene til menssyklusen var normal).

Jeg ble helt forskrekket når testen var positiv. Selv om jeg visste at en positiv test aldri lyver måtte jeg kjøpe to til fordi jeg nektet å tro på det, men de viste jo det samme. Denne gangen ble jeg derimot apatisk. Jeg ble hverken glad, redd, trist eller sint. Jeg følte ingenting.

Jeg ringte legevakten som ba meg komme ned da dette var en høyst uvanlig situasjon. Det viste seg til min store forskrekkelse at jeg hadde blitt gravid på nytt under den første graviditeten. Dette barnet var 2 måneder på vei, dvs en måned etter det andre. Jeg visste ikke at dette gikk an en gang. Jeg hadde under en måned å bestemme meg på om jeg ville beholde det eller ikke.

Det surret mange tanker gjennom hodet mitt. Dette potensielle barnet hadde ødelagt det første barnets mulighet til å komme til verden, hvordan kommer jeg til å forholde meg til denne graviditeten da? Hvorfor føler jeg meg ikke like knyttet til dette barnet? Er det forsvarlig å gjennomføre en graviditet når jeg er såppas deprimert? Øker det sjansen for fødselsdepresjon?

Jeg tenkte på dette hele tiden, og kom til slutt frem til at jeg ikke ønsket å beholde det. Mest sannsynlig hadde jeg ikke angret om jeg beholdte det, men jeg er i dag lettet for at jeg tok abort. Det viste seg at samboren som var så ivrig ved første graviditet ikke ønsket å beholde denne gangen heller.

Jeg fikk time i svangerskapsuke nr 10. Tok en tablett, ble sendt hjem og spøy og hadde vondt i flere dager. Når det var over var jeg rett og slett glad jeg var kvitt den vanvittige kvalmen jeg hadde hatt i nesten en måned. Var ikke trist for å ha mistet barnet i det hele tatt.

Jeg stengte meg inne etter dette. Forholdet mitt til samboer ble aldri det samme. Selv om vi jobbet med det hos profesjonelle både sammen og hver for oss, så var noe i forholdet ødelagt og jeg kunne ikke leve med det vi hadde igjen etterpå. Det ble slutt februar i år, etter et år der vi prøvde å finne tilbake til hva det var som førte oss sammen i utgangspunktet. Det jeg sitter igjen med er at det er skrevet "stor fare for spontanabort under svangerskap, trenger tett oppfølging" i journalen min på sykehuset, en skrekk for å bli gravid mtp den intense kvalmen jeg hadde, og følelsen av at jeg mistet samboeren min for ingen grunn..

Jeg kunne hatt barn og samboer, men mistet begge. Jeg kjenner et stikk av sjalusi når jeg ser foreldre med småbarn.

Men det går bedre nå. Jeg har møtt en veldig trivelig fyr, og har t.o.m snakket om når jeg ønsker meg barn. Jeg gleder meg til å få barn, men vet med meg selv at det blir lenge til.

Takk hvis du tok deg tid til å lese, og om du vil dele din historie

[Gjest TheBasics]

[AnonymBruker]

Tøffe tak du har hatt.

Vil bare si at noen er allergiske mot p-piller. De merker ingenting, men man er ikke beskyttet. Mange som ikke vet om dette. Var faktisk her på KG jeg ble først kjent med det.

[AnonymBruker]

TS her. Det har jeg aldri hørt om før, ikke en eneste lege foreslo det. Men jeg har uansett ikke brukt p-piller etterpå, har brukt p-ring. Nå vet jeg ikke helt om det er pillene som gjør det eller funksjonen disse prevensjonmidlene har, men jeg har iallefall ikke blitt gravid etterpå. Men takk, nå tar jeg iallefall ikke sjansen på p-piller igjen..

[mp84]

sterk historie. De beste ønsker i livet