Noen som har vært fosterhjem for dyr?

[AnonymBruker]

Jeg har vært fostermor for en liten pus nå i to uker, og hun ble hentet/adoptert nå i dag. Dette er min første fosterpus, og jeg vurderer nå om jeg skal melde meg opp for å ta mot flere. Jeg synes det var så utrolig hjerteskjærende å sende henne fra meg, klarte nesten ikke å få fram et eneste ord til familien som tok imot henne. Tårene rant, og jeg fikk bare mumlet fram noen småord her og der, så jeg ikke skulle begynne å tute. Hulkegråt da jeg kjørte vekk, og har grått i hele ettermiddag!

Er det alltid like vanskelig å sende de fra seg igjen, eller blir man "vant" til det etterhvert? Man knytter seg vel kanskje til de uansett, men... Nesten så jeg kvier meg for å gjøre det igjen om det alltid skal ende slik! Men, man gjør uansett en god gjerning for andre, da... Noen som har erfaringer?

[HopelessFear]

Jeg er nå fosterhjem for 5 puser, dette er første gangen. Tror det kommer til å bli bedre for hver gang som går. Har i hvert fall hørt det fra andre som er i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg var fosterhjem for en skikkelig godgutt i et halvt år, og jeg savner ham fortsatt. Jeg har ikke mulighet til å være fosterhjem nå, men om jeg får mulighet til å være det igjen vil jeg gjerne ta meg av enda en pus.

Det er trist å skulle gi fra seg en pus man blir så inderlig glad i, det er sikkert og visst!

[AnonymBruker]

Jeg var det i et halvt år, og hadde nye dyr hele tiden. Jeg kom ikke over å måtte sende dem fra meg, og mange ganger ville heller ikke dyrene til nye folk. Hadde en hund i 2 måneder, da den fikk nye eiere måtte den nesten bæres fra meg for han ville bare ligge ved beina mine. Selv om dyrene får det bra hos nye folk, var det vanskelig for meg.....

[AnonymBruker]

Jaja... får vel bare venne meg til det, da. *snufs*

TS

[Leo]

Ja, en gang! Så nå har jeg tre katter ...

[AnonymBruker]

Jeg synes det kommer an på hvor lenge det er snakk om.

Jeg har vært fosterhjem for hund to ganger, og den første gangen gikk det bra. Da var det bare snakk om litt over en uke. Den andre gangen varte det i over en måned, og da syntes jeg det var grusomt å gi henne fra meg, selv om jeg var innstilt på det at hun skulle dra fra meg og at jeg ikke måtte knytte meg så veldig til henne.

Hadde nok forsøkt å bestrebe at jeg ikke hadde dem mer enn i to uker.

Samtidig har jeg selv vært fosterbarn og var i beredskapshjem. De hadde barn innimellom opptil over et halvt år. Snakket med dem senere, og de sa at det både har med innstilling og vane å gjøre.

Man vet at man gjør det for å hjelpe noen i en vanskelig situasjon der og da, men målet er at de skal få et trygt og varig hjem. Og det må jo bli litt det samme med dyr

[Aurora M.]

Jeg har vært fosterhjem og drevet med omplassering i mange år. Helt til for 4-5 år siden hadde jeg egen katt samtidig, og da var det ikke så ille, selv om jeg ofte gråt mine modige tårer da og.

Så mistet jeg gamlepus, og uten en "fastpus" ble det straks verre. De få gangene "sistemann" forlot huset og det ikke var noen fosterhjemskatter igjen her, var det grusomt tomt! Jeg er også en sånn som knytter meg veldig lett til dyr, og har vanskelig for å slippe de.

Så kom pusina mi som jeg har nå.. Hun skulle også bare være her en noen uker før hun skulle videre i et mer langvarig fosterhjemsopphold. Da den dagen kom, greide jeg det simpelten ikke. Vi lå og hvilte litt før vi skulle dra, og da la hun seg tett opptil ansiktet mitt og så meg dypt inn i øynene, leenge... Jeg bestemte meg for å beholde henne til hun fikk et varig hjem.

Etter noen måneder kom det en hyggelig dame og hentet henne. Da hun var vel plassert i buret, strakte hun potene ut gjennom sprinklene mot meg og virkelig gråt høyt. Det fulgte noen fæle dager for meg.. Helt til omlag 14 dager senere da den nye eieren ringte og sa at dette klarte hun ikke mer. Pusina spiste ikke, sov ikke, gikk ikke på do, ville ikke leke.. Hun satt bare i en krok med halen hengende rett ned og tomme øyne. Hun lurte på om hun var syk på noe vis, for maken til katt..

Jeg dro dit for å se til henne, og når hun hørte stemmen min i gangen kom hun styrtende i 200 med halen rett til vers og hoppet opp i armene mine! Der la hun seg til med hodet trykket inn i armhulen min og malte av full hals. Og for å gjøre en lang historie kort så har hun nå ligget her i 3 år. Det kan se litt vanskelig ut for oss framover nå med tanke på bolig, helse o.s.v (for min del) i og med at hun er utekatt, men vi tar en dag av gangen. Var det hardt dengang (tenker først og fremst for henne), blir det ikke lettere nå etter 3 år..

Så slik gikk det altså til at jeg fikk "fastpus" igjen.

Etter det har jeg hatt utallige fosterhjemskatter. Det er alltid sårt når noen drar, men med noen er det tyngre enn med andre. Det kommer an på hvor lenge de har vært her, hvor mye jeg har jobbet for å få de friske og trygge (en kommer så nært et dyr når det skal pleies og stelles "døgnet rundt"). Det kommer også mye an på hvor god kjemi jeg får med de nye eierne (hvis de skal direkte herfra og i faste hjem). Noen er veldig flinke til å sende bilder og oppdateringer, og da er det straks lettere. Andre gjør ikke det (og det må en bare respektere), og da tenker jeg litt mer og undrer på hvordan det går. Uansett føler jeg at jeg har noen hundre "pusebarn" rundt om, for jeg glemmer ikke en eneste en av dem!

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg var fosterhjem for katten til Green Lady og for meg var det bare en ren og skjær glede å kunne gi katten videre til et hjem hvor jeg visste den ville få det beste stellet og masse kjærlighet.

Det er en glede å kunne gi et dyr videre til en annen person og vite at denne personen vil få masse gleder sammen med dette dyret.

[Perelandra]

Så kom pusina mi som jeg har nå.. Hun skulle også bare være her en noen uker før hun skulle videre i et mer langvarig fosterhjemsopphold. Da den dagen kom, greide jeg det simpelten ikke. Vi lå og hvilte litt før vi skulle dra, og da la hun seg tett opptil ansiktet mitt og så meg dypt inn i øynene, leenge... Jeg bestemte meg for å beholde henne til hun fikk et varig hjem.

Etter noen måneder kom det en hyggelig dame og hentet henne. Da hun var vel plassert i buret, strakte hun potene ut gjennom sprinklene mot meg og virkelig gråt høyt. Det fulgte noen fæle dager for meg.. Helt til omlag 14 dager senere da den nye eieren ringte og sa at dette klarte hun ikke mer. Pusina spiste ikke, sov ikke, gikk ikke på do, ville ikke leke.. Hun satt bare i en krok med halen hengende rett ned og tomme øyne. Hun lurte på om hun var syk på noe vis, for maken til katt..

Jeg dro dit for å se til henne, og når hun hørte stemmen min i gangen kom hun styrtende i 200 med halen rett til vers og hoppet opp i armene mine! Der la hun seg til med hodet trykket inn i armhulen min og malte av full hals. Og for å gjøre en lang historie kort så har hun nå ligget her i 3 år. Det kan se litt vanskelig ut for oss framover nå med tanke på bolig, helse o.s.v (for min del) i og med at hun er utekatt, men vi tar en dag av gangen. Var det hardt dengang (tenker først og fremst for henne), blir det ikke lettere nå etter 3 år..

Så slik gikk det altså til at jeg fikk "fastpus" igjen.

Nå ble jeg virkelig rørt!

Håper det ordner seg for dere videre.

[Gjest Lille-pus]

Nå ble jeg virkelig rørt!

Håper det ordner seg for dere videre.

Du er ikke den eneste som ble rørt....

Vi håper på det beste

- og dette er vel en av grunnene (sammen med mye inntektsbringende arbeid) til at jeg ikke fungerer som fosterhjem....

Det kunne veldig fort blitt veldig fullt av "fastpuser" i heimen...

Saken stiller seg annerledes den dag jeg blir pensjonist

[AnonymBruker]

Etter å ha vært trist i 2 døgn så har jeg nå takket ja til å ta mot en ny fosterpus... Så får vi se om han flytter inn for godt eller ikke, tiden får vise! *Manner seg opp og henter frem katteburet*

TS