Høy inntekt: Likevel økonomiske bekymringer?

[Zoë Castillo]

Dette er naturligvis individuelt, men jeg vil gjerne høre andres tanker omkring hvorvidt deres høye inntekt fjerner økonomiske bekymringer. Selv har vi det litt trangt nå, men jeg trøster meg med at når jeg er ferdig utdannet kommer vi til å få det godt. Og jeg ser for meg at utgiftene våre kommer til å være stabile, slik at vi kan bruke den ekstra inntekten på sparing og ferier.

Men vil utgiftene snike seg oppover i takt med inntekta?

Har dere klart å holde utgiftene i sjakk?

[AnonymBruker]

Nå har vi laangt under gjennomsnittslønn, men har hatt enda mindre også, og gledet meg til lønnforhøyelser/nye jobber med høyere lønn fordi vi har jo klart oss med det vi hadde så da kan vi spare de ekstra pengene. Men etterhvert som tiden går, så har de pengene gått inn i månedsbuskjettet alikevel...

Så jeg vi anta at de som har høy inntekt nok legger til seg en del kostbare vaner/uvaner og at de ikke nødvendigvis sitter igjen med masse penger i slutten av mnd...

De med høye inntekter har vel ofte store/pene hus som tar sin del av lønna også...

[Cumulus]

Hei.

Vi har ganske god inntekt tilsammen, og har ikke så mye lån. De tingene som stresset meg før er ikke lenger et problem. Som f.eks at vaskemaskinen streiker, bilen må på service, baksmell på skatten, nå er det snart jul osv. Nå går de økonomiske diskusjonene/vurderingene mer på hvor langt vi har råd til å reise på ferie, hvor mye skal vi bruke på å bygge på hytta som vi har overtatt, hvilken bil skal vi kjøpe når den vi har skal skiftes ut og sånne ting.

Vi har begge lang utdanning og har levd våre studentliv med hjemmelaget vin uten råd til busskort i perioder, så det er veldig deilig at enkelte ting endres. Selv om jeg savner studietiden på en måte.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok mange med høye inntekter har tilsvarende høyere forbruk, men det er jo lettere å få råd til å dekke faste utgifter uten for mye bekymringer når man tjener godt da. Onkelen og tanta mi har god inntekt, men har også brukt penger på dyre ferier, bolig i dyrt strøk, nye biler og ungene, og i hvert fall onkelen min (som har vokst opp med lite penger i en arbeiderklassefamilie) veier veldig for og i mot når han ønsker seg ting som koster litt, men som han fint kan ta seg råd til... i tillegg til full hektisk jobb, tar han av og til vakter andre steder i friperioder, motivasjonen er både penger og det faglige. Samtidig som de sier rett ut at de har dyre vaner osv, er de imidlertid også veldig klare på at det å ha nok penger er en "glede" og at det å ha råd til det man vil bidrar til at en kan slappe av og føle seg lykkelig.

Når det er sagt kjenner jeg også til par som tjener tilsvarende, men hvor de har bevisst valgt å leve som om de har lavere inntekt. Da kan de i hvert fall slappe av.

Penger er noe man tenker mye på når man har for lite, er min erfaring.

[Gjest Spinell]

Vi har ikke veldig høy inntekt, men noe over gjennomsnittet ligger vi. Vi har svært få økonomiske bekymringer. Jeg tror det kommer av flere ting:

1. Vi har ikke økt forbruket noe særlig selv om inntektene har økt.

2. Vi har kunnet spare opp en del penger som følge av pkt 1.

3. Da vi kjøpte bolig valgte vi ikke den dyreste boligen vi kunne hatt råd til.

4. Vi er prisbevisste.

5. Vi legger litt arbeid i godt vedlikehold av biler og andre dyre ting, slik at vi forlenger levetiden.

6. Vi har handlet en del møbler og utstyr brukt opp gjennom årene.

Som nyutdannet hadde jeg en jobb som var skammelig lavt lønnet. På den tiden var jeg singel, og hadde lite oppsparte penger. Da var det tungt å ha råd til å etablere seg samtidig. Jeg vet derfor litt om å leve med begrensede midler. Det går bra for en periode, og det er en herlig følelse når det "løsner", og man slipper å bekymre seg for om det er igjen penger på lønnskontoen på slutten av måneden. Samtidig får man automatisk noen gode "snu-på-krona-vaner", og de vanene er det kjekt å ta vare på når inntekten øker. Lykke til!

Endret 25. november 2011 av Spinell

[sauen87]

De som har høy inntekt har nok kanskje lagt seg til et forbruk som er høyere enn de med lav inntekt, men de har kanskje mer penger som ikke er bundet opp i faste kostnader som er irreversible på kort sikt...

Vi må alle betale strøm, husleie/huslån, transportkostnader og mat uansett om man har lav eller høy inntekt. Mens en med lav inntekt kan ha store deler av inntekten sin bundet opp i faste kostnader, har gjerne de med høyere inntekt et forbruk som lett kan kuttes på (restaurantbesøk, hobbyer, luksus...) og er nok bedre rustet til å takle plutselige, uforutsette hendelser. I tillegg er det jo i mange tilfeller enklere for de med høy inntekt å spare seg opp en buffer til slike tilfeller, enn det er for de som må snu på hver krone.

Selv har jeg en grei inntekt nå, men jeg er student (samboeren min jobber) og vi har to små barn og boliglån. Vi tenker oss om et par ganger før vi kjøper ting, men lider absolutt ingen nød. Men jeg må si jeg gleder meg til jeg er ferdig utdannet og bruttolønnen vår stiger med 10-12000. Da får vi muligheten til å ta oss råd til litt ekstra, og vi kan spare opp en større buffer slik at vi slipper å bekymre oss for plutselige, store utgifter.

[AnonymBruker]

Samboeren og jeg tjener under gjennomsnittet (jeg er student, med ca 130 000 inn i tillegg til lånekassa), men klarer oss veldig bra. Det har vi også gjort når vi har tjent ENDA mindre, men det finnes en nedre grense for trivsel, synes jeg. Det vi flyter på er:

Billig bolig

Lavt forbruk utover det nødvendige, men vi har råd til å kjøpe noe "når vi vil"

Billig bil (ikke lån på den)

Kort reisevei til jobb og studiested, bruker nesten ikke penger på kollektivtransport osv

Interesse for matlaging og prisbevisst - kan lage god ma av både billige og dyre ingredienser

Bruker utrolig lite penger på ferie, reising osv...

Jeg gleder meg til jeg får jobb, selv om jeg ikke kommer til å havne i noe høytlønnsyrke. Men med gode vaner tror jeg ikke man trenger så høy inntekt for å slippe å bekymre seg.

[Annikken]

Jeg tror nok mange med høye inntekter har tilsvarende høyere forbruk

Jepp. Det blir lett til at man ikke bare legger seg på dyrere "dette fortjener jeg"-vaner, men at det også blir en forventning fra de rundt deg. Du kan ikke lenger si "nei jeg har ikke råd" til å bli med ut og spise, som du gjorde f.eks. når du var student.

I tillegg kjøper man gjerne bolig som tilsvarer lønna, og da går det mer penger i bolig.

Bevares, jeg sparte 1/3 av utbetalt inntekt da jeg jobbet fast, men jeg startet helt på scratch da jeg var ferdig utdannet og måtte legge av penger for å betale tilbake det jeg lånte av familie til EK'en.

Men jeg tror dette med forbruket er en nøkkel. Plutselig kan man ta seg råd til flere frisørbesøk, mer take away, flere reiser, dyrere klær... så i en viss grad kan vinninga gå opp i spinninga.

Jeg tror det er viktig å gi seg selv lov til å være grådig. Så får man ignorere de som evt kritiserer mengden penger du bruker på gaver, spandering osv.

[Gjest Spinell]

Jeg tror det er viktig å gi seg selv lov til å være grådig. Så får man ignorere de som evt kritiserer mengden penger du bruker på gaver, spandering osv.

Ikke for å spore av og lage en språktråd av dette, men jeg håper du mener gjerrig og ikke grådig. Jeg mener det er en forskjell på disse to ordene. Når man er grådig grafser man til seg alt man kan, og ufortjent mye. Er man gjerrig, er man forsiktig med pengeforbruket.

Litt gjerrig synes jeg ikke det gjør noe om man er, så lenge det ikke går ut over andre enn en selv, eller at man sparer seg til fant.

[Annikken]

Ja, var vel heller gjerrig jeg mente

[Gjest Tirkes]

Jeg og mannen er eksempler på at penger ikke betyr så mye bare man har nok. Våre utgifter stiger i takt med inntekten, til mer vi tjener, til flinkere er vi til å kose oss litt ekstra med det vi har tjent. To år etter at årslønnen hadde steget med 130 000 samlet, så var begge bilene byttet ut med nyere modeller, i stedet for å kjempe dem gjennom nye runder på verksted. Så.. litt øker det jo.

Har man råd til et stort hus, koster det mer å holde enn leiligheten man leide osv, så boutgifter øker gjerne litt.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg er forsåvidt enig med at forbruket mitt har økt ettersom jeg har hatt mer penger, samtidig så stoppet det på et punkt hos meg. Da hadde jeg penger til god mat, tur på byen, klær jeg trengte (og kanskje ikke trengte), trening, bolig og reising. Imidlertid hadde jeg fortsatt penger igjen, og jeg kunne virkelig ikke se hva mer jeg skulle bruke penger på, så da ble det sparing da

Så det vil nok være svært forskjellig for forskjellige mennesker hvor mye penger man faktisk klarer å bruke. Vi får bare håpe jeg får det på samme måte nå som jeg er tilbake i jobb etter en lengre tur og bunnskrapt sparekonto da

[Zoë Castillo]

Tusen takk for interessante svar! Jeg må presisere at jeg utdanner meg til et typisk høgskole-yrke, så direkte fett blir det nok ikke i framtida heller. Men 80 000 ekstra brutto monner jo litt, og vi skal beholde samme bolig og bil. Jeg gleder meg iallefall VELDIG til å kunne knyte sløyfe med endene når de møtes!

[Cata]

Jeg har "alltid" økonomiske bekymringer, selv om de ikke lenger er reelle. En periode av livet hadde jeg nemlig svært dårlig inntekt ettersom jeg ble rasjonalisert bort fra jobben min, tok videreutdanning og mistet dermed retten på ledighetstrygd. Dessverre var det også trange tider da jeg var ferdigutdannet.

Altså ble det noen år med økonomiske bekymringer.

Det sitter i enda, selv om jeg nå har hatt fast jobb, med OK lønn i mange år.

Jeg har faktisk vært nødt til å "lære meg" å bruke penger. Jeg kom til det punktet at det rett og slett virket dumt å ikke unne meg noe av det jeg hadde lyst til fordi det var "for dyrt", når jeg faktisk visste at jeg lå bra på forskudd med nedbetaling av boliglån, hadde betalt ned studielånet og enda hadde en del på sparekonto.

Så nå bruker jeg penger av hjertens lyst - etter at lån og faste utgifter og sparekonto har fått sitt, men fremdeles spør jeg meg "er dette noe jeg virkelig har lyst til å bruke penger på" før jeg handler. (Og hver gang jeg har kjøpt noe dyrt så merker jeg et snev av dårlig samvittighet... )

[Athene]

Vi gikk fra å være studenter, til to veldig godt betalte jobber, og deretter ekskalerte karrieren med forfremmelser og lønn. Så vi har opplevd en enorm vekst rent økonomisk de siste åtte årene.

Vi er så heldige at vi ikke har økonomiske bekymringer. Kontoen er aldrig tom, og vi trenger aldri å droppe kjøp eller opplevelser som følge av at vi ikke har råd.

Selvfølgelig har vi lagt oss til et høyt forbruk. Men vi har tatt en del valg for å sikre at vi ikke bruker mer enn vi har "råd" til.

- Vi kjøpte litt rimeligere hus enn det banken ville gi oss lån til, vi lot ikke banken styre vårt forbruk i årevis fremover, men satt opp ett budsjett for hvor mye vi kunne tenke oss å bruke på å bo.

- Vi tenker alltid over om kjøp er verdt å betale for. Jeg kjører ikke til meny og slenger det jeg vil opp i handlekurven, men plukker med meg tilbud, og velger rimeligere butikker for hverdagsprodukter. Jeg tenker også over om jeg synes klær/sko er verdt summen. Selvfølgelig blir det en del dyre kjøp, men de er alltid gjennomtenkt.

- Vi har fleksilån og sparer i lånet. Da vi kjøpte hytte og to biler la vi dette på huslånet. Hver måned har vi et betydelig trekk fra konto til lånet, utover det vi må, slik at vi sparer ekstra.

[SmallTalk]

Jeg og samboeren har økt lønna betrakelig de to siste årene ettersom både jeg og han nå er ferdige som studenter og tjener relativt greit. Og vi har mulighet til å øke lønningene enda mer iløpet av et års tid.

Jeg kan ikke si at jeg har økonomiske bekymringer, men jeg skal ikke nekte for at jeg godt kunne ønske at vi begge hadde fått økt lønna en del til iløpet av 2012 slik at vi får enda mer å rutte med og dermed enda større økonomisk handlefrihet. Når inntektene går opp, så går gjerne forbruket opp også og plutselig så er ikke det som så ut til å være mye penger så innmari mye penger lenger...

På den andre siden så har vi gjort noen smarte økonomiske valg som f.eks å nedbetale ekstra kraftig på huslånet nå som renta er så lav, og det har f.eks gjort at vi nå er nede på en total løpetid på 13 år på et normalt stort huslån.

Endret 25. november 2011 av SmallTalk

[Gjest Tirkes]

Vi har nøyaktig samme erfaring her i huset, SmallTalk.

Sitter iblant og lurer på hvordan vi klarte oss på 12-14000 i mnd som studenter i Oslo.. med husleie på 7500kr, månedskort for 500kr (meg) og en bil (han). Det var nok. Men jeg handlet klær en gang i året og ønsket meg gavekort til jul og bursdager for å shoppe. Han fikk fastjobb siste året mitt på blindern... Han fikk 17000 utbetalt til og begynne med. Sammen med mine 6200 fra lånekassen så var vi i himmelen. Nesten doblet inntekten fra tidligere.. samme bil, samme leilighet.. og etter ett års tid, så var det ikke så mye til overs ved månedsslutt lengre.. men vi sluttet å handle bare på tilbud og i bulk, vi dro oftere på kino, kjøpte oss klær i stedet for å vente til en høytid og tigge av mor...

Så fikk JEG jobb. Da ville vi ha hus. Så kjøpte vi hus. Og har nå mindre "til overs" etter bo og bilutgifter enn da jeg var student siste året.. for vi måtte ha en bil nr 2 om vi skulle bo her vi bor..

Jeg er rimelig sikker på at en dag så "Hey, nå har vi faktisk råd til å pusse opp loftet, og kanskje bygge en carport ved garasjen. Vi kan heve huslånet litt, vi har jo råd til det nå?"

Back to square one.

[AnonymBruker]

Jeg har "alltid" økonomiske bekymringer, selv om de ikke lenger er reelle. En periode av livet hadde jeg nemlig svært dårlig inntekt ettersom jeg ble rasjonalisert bort fra jobben min, tok videreutdanning og mistet dermed retten på ledighetstrygd. Dessverre var det også trange tider da jeg var ferdigutdannet.

Altså ble det noen år med økonomiske bekymringer.

Det sitter i enda, selv om jeg nå har hatt fast jobb, med OK lønn i mange år.

Jeg har faktisk vært nødt til å "lære meg" å bruke penger. Jeg kom til det punktet at det rett og slett virket dumt å ikke unne meg noe av det jeg hadde lyst til fordi det var "for dyrt", når jeg faktisk visste at jeg lå bra på forskudd med nedbetaling av boliglån, hadde betalt ned studielånet og enda hadde en del på sparekonto.

Så nå bruker jeg penger av hjertens lyst - etter at lån og faste utgifter og sparekonto har fått sitt, men fremdeles spør jeg meg "er dette noe jeg virkelig har lyst til å bruke penger på" før jeg handler. (Og hver gang jeg har kjøpt noe dyrt så merker jeg et snev av dårlig samvittighet... )

Jeg har det på ganske samme måten! Selv om jeg har mer enn nok penger nå enn da jeg gikk på skole feks, så kommer den gnagende følelsen tilbake, har man råd, burde man, skulle man kjøpt det og det? Noe som endte med at jeg etter det første året med god lønning hadde plutselig 100 000kr til overs, just like that. Har slappa litt mer av nå, men har likevel den lille stemmen bak i hodet. Luksusfellen tilfelle blir jeg nok aldri..

[Mrs. Morgan]

Blir spennende å se hvordan det blir for samboeren min og meg! Flytter inn i den nye leiligheten om en uke, og da blir det jo nye hverdager etc. Har laget budsjett og diskutert fram og tilbake om hvordan vi skal bruke pengene smartest mulig osv.

For øyeblikket, er det bare han som jobber. Men om litt over en måned, jobber jeg også. Han tjener under gjennomsnittet, ca. 250 000 i året. Siden jeg ikke kommer til å jobbe mer enn 50%, blir det ikke særlig høy inntekt på meg heller. Men vi har ikke lån i det hele tatt. Nesten ikke regninger heller. (Bredbånd, strøm, evt. bilutgifter og tlf blir det da) Så vi får veldig mye til overs når jeg også får inntekt. Gleder meg til den tid... Planen er å spare og selvfølgelig nyte pengene litt også.

Men selv om jeg ikke hadde fått jobb om en måned, ville vi likevel klart oss, utifra hva budsjettet viser/sier oss. Men det kan kjapt skje endringer når vi først HAR flyttet inn og ser hva slags og hvor mye utgifter vi har.

[Gjest Lille-pus]

Jeg har "alltid" økonomiske bekymringer, selv om de ikke lenger er reelle. En periode av livet hadde jeg nemlig svært dårlig inntekt ettersom jeg ble rasjonalisert bort fra jobben min, tok videreutdanning og mistet dermed retten på ledighetstrygd. Dessverre var det også trange tider da jeg var ferdigutdannet.

Altså ble det noen år med økonomiske bekymringer.

Det sitter i enda, selv om jeg nå har hatt fast jobb, med OK lønn i mange år.

Jeg har faktisk vært nødt til å "lære meg" å bruke penger. Jeg kom til det punktet at det rett og slett virket dumt å ikke unne meg noe av det jeg hadde lyst til fordi det var "for dyrt", når jeg faktisk visste at jeg lå bra på forskudd med nedbetaling av boliglån, hadde betalt ned studielånet og enda hadde en del på sparekonto.

Så nå bruker jeg penger av hjertens lyst - etter at lån og faste utgifter og sparekonto har fått sitt, men fremdeles spør jeg meg "er dette noe jeg virkelig har lyst til å bruke penger på" før jeg handler. (Og hver gang jeg har kjøpt noe dyrt så merker jeg et snev av dårlig samvittighet... )

Dette hørs i essens kjent ut ja....

Kjenner stort sett alltid på det lille "gnaget" av dårlig samvittighet når jeg har kjøpt noe "for dyrt" til meg selv.

- fordi; det kan jo skje noe som gjør at jeg skulle hatt de pengene også på konto.

Først huslån og alle (absolutt alle) faste utgifter, så alt som kattene trenger, så diesel (har aldri under 1/2 tank).

Se alltid for meg at det kommer en uforberedt "smell" av noe slag, og da må jeg ha en ok reserve til å takle sikt.