Svigerfamilien i vranghalsen!

[Gjest Hemmelig i dag]

Noen flere som har det slik?

Jeg kan jo begynne med å fortelle litt. Er samboer med verdens flotteste mann, har vært sammen 1 år, og er nå forlovet. MEN........... Saken er den at han har en familie som går meg temmelig på nervene til tider. Det er slik at jeg har lyst å slite meg i håret og hyle. Om man går litt tilbake, så døde moren til samboeren min og søstrene hans for noen år tilbake. Det har gjort at forholdet mellom de som nå er igjen er veldig godt. Og det er jo vel og bra. Men til tider syns jeg det blir litt VEL godt. De er hele tiden overstadig hyggelig mot hverandre (heller ingenting i veien med det - det er ikke mine søsken), nesten redd for å si noe til hverandre som kan såre den andre. Jeg mener nå det at i en familie så må man kunne si meninger, uten at det skal bli krig av det. Jeg er vant med i fra min egen familie at det er enkelte diskusjoner, og siden vi er mange hissige sjeler, så blir det mange av dem Forstår på min kjære at han syns miljøert hjemme hos oss enklete ganger er litt vel røfft etter hannes smak. Han synes vi behandler hverandre for ufint, og at kjeftbruken er for stor. Noe jeg har forklart for han, og sagt at det er bare vår måte å prate på til tider. Det betyr ikke at vi er uvenner eller noe. Med et hus full av tenåringer, og småsøsken ellers, så kan det til tider bli noen stormer. I hans familie er alle godt voksne, og alt foregår på en helt annen måte.

Han er ikke vant til min familie, og jeg er ikke vant med hannes. Det var nå en ting. En annen ting er at han har et par søstre. Den ene er verdens største hønemor, noe så til de grader enkelte ganger, og den andre en ganske krass person som aldri pakker inn noe som helst når det kommer ut av henne. Denne hønemoren er grei nok, om man ser bort fra den overstadige nervøsiteten ovenfor resten av familien. Mens den andre føler jeg at jeg ikke heeelt kommer på nett med. Hun er snill og grei når vi møtes, men jeg føler likevel at det er noe med henne som ikke er så begeistret for meg. Hun er litt eldre enn meg, og fullstendig en helt annen type. Føler enklete ganger at hun går rundt og irriteterer seg over ting jeg gjør og sier. Hun sier aldri noe, men jeg bare har den der "feelingen"... Blir gal.

Føler vel egentlig at jeg kommer i "skyggen" av disse to. Tror ikke de mener å få meg til å føle slik, men de er begge eldre enn meg, og vante til å få meninger og viljen. Spesielt hun "krasse", siden hun er minst av dem. Det ser ut som at hun liker å få viljen sin i det meste, og gjør hun det ikke så blir hun sur. Har opplevd det, og det var ikke gøy.

Nei, huff, dette er ikke bra. Har gått rundt med disse tankene ganske lenge, prøver å få dem bort, men de kommer tilbake gang på gang, avhengig av hendelser med tiden. Har enda ikke sagt noe til min kjære, for jeg har på følelsen at ikke liker at noen har noe negativt å si om dem. Selvfølgelig, ingen er feilfrie, og det vet han. Tok det opp en gang da denne krasse søsteren ble sur og bet fra seg da det var en vilje hun ikke fikk presset igjennom. Hun sa enkelte ting som gikk litt på meg, og som såret meg. Da jeg tok det opp med min kjære lo han det bort og sa at jeg måtte bare bli bedre kjent med henne. De tingene hadde hun ikke ment noe med - han kjente da vel henne såpass. Men jeg ble jo lei meg likevel. Jeg går da ikke og sier "småslemme" eller "halvmorsomme" ting til folk jeg ennå ikke er så godt kjent med.

Vet ikke, siden vi skal gifte oss, så er det vel det rette at jeg lufter mitt lille hjerte til han om dette. Kan ikke skje det at jeg venter noen år, og tilslutt klikker og det renner over og lager skilsmissegrunn. Har jo rett til å si noe, siden det får meg til å føle meg litt dårlig og lei.

Hva synes dere? Overeagerer jeg, eller er det noe i dette? Jeg vet ikke min arme rd lenger....

[Gjest Nefertiti]

Du sier at din og hans familie er veldig ulike. Det har vel ikke slått deg at din forlovede kanskje har din familie i vranghalsen og? Du må nesten prøve å se det fra begge sider.

Jeg snakker av erfaring når jeg sier at familier blir ikke helt det samme etter et dødsfall i nær familie. Det blir et utrolig samhold og en nærhet som er sterkere enn den var før. Kan det hende at du savner denne nærheten i din familie?

Hvorfor bryr du deg om disse søstrene? Bor du hos dem? Du trenge jo ikke tilbringe så mye tid sammen med dem hvis dere er så ulike. Det er jo tross alt ikke dem du skal gifte deg med.

De fleste kommer vel ikke så godt overens med svigerfamilien sin at de tilbringer fritid med dem, men et middagsbesøk i ny og ne er vel det som skal til. Det blir det du gjør det til!

Er du litt irritert fordi du ikke får den oppmerksomheten du har behov for i svigerfamilien?

Familier er ofte et ømt tema, så vær forsiktig hvis du tar det opp. Personlig ville jeg svelgt de kamelene og bare latt vær å brydd meg om det.

Hvis jeg virker kvass så var ikke det meningen! Lykke til!

[Sarah_Michelle]

Jeg er veldig enig med det Nefertiti sier!!

Jeg merker jo også at min svigerfamilie er annerledes enn min egen, at de er oppdratt annerledes, at de har en annen måte å omgås hverandre på, vise kjærlighet på, hjelpe hverandre på.

Det beste jeg kan gjøre, er jo å forstå måten de gjør ting på, selv om jeg er vant til å ha det litt annerledes. Skulle jeg som svigerdatter stikke hodet inn døra og si at de burde gjøre det på min måte, kanskje?

Nei, det er nok en grunn til at alle familier er forskjellige. De har funnet en levemåte som passer dem, og de synes det bør være slik og at det fungerer bra på den måten. Ingen andre utenforstående bør komme og si at de ikke synes de er familie på den riktige måten.

[la Flaca]

Det høres ut som du føler deg veldig utenfor, og er litt småsjalu på fellesskapet de har seg i mellom. Det at de tar vare på, og hensyn til hverandre er utelukkende positivt(!), syns ikke du skal kritisere det! Men de burde anstrenge seg like mye for at du skal føle deg komfortabel med dem! Når du sier at din egen familie er veldig annerledes, vil det si at du har en måte å være på som er litt "tøffere" og rett frem?

Jeg syns uansett du skal ta det opp med mannen din jeg. På en måte som gjør at han tar det på alvor, og forstår at du er usikker og blir lei deg enkelte ganger. Jeg ser det som hans 'ansvar' å ta vare på deg og dine følelser mht. hans familie.

Kan jo nevne at det du sier om den "skarpe" søstra minner meg litt om meg og min svigermor. Hun pakker ikke akkurat inn utsagnene sine, og ofte har hun såret meg. Men jeg har blitt flink til å si fra. Ofte kan det være "fleip", som du beskriver. Absolutt ikke morsomt, særlig når man ikke kjenner vedkommende så godt at man vet hva man skal legge i det. Enkelte mennesker har ikke særlig utviklet sosial intelligens, og mangler "følere" i samspill med andre...

[Saeria]

Jøss. :o

Skulle nesten tro at jeg var den eneste som er veldig fornøyd med svigerfamilien min.

Min familie er veldig knyttet, siden vi mistet vår far (mann for mammas del)f or snart 18 år siden. Vi har en kjempefin stefar, som ikke nølte med å fri til en enke med 4 barn, og han har blitt som en far for oss.

Samboerens familie er også knyttet, selv om den er mindre. Diskusjoner mellom søstera hans og faren kan bli litt hete, men det er sånn det alltid har vært. Hun er den som har temperamentet, og den korte lunta. I tillegg hadde min samboer hjernehinnebetennelse som liten, og ingen visste om han ville overleve. Det var nok med på å føre familien sammen. Ikke søstera, da. Hun har sagt at hun hatet han intenst som barn. Hun var litt bortskjemt, sjalu og krevde mye oppmerksomhet. Etter vi ble sammen har forholdet mellom dem blitt mye bedre. Søstera ser at den rare lillebroren kan holde på et forhold, og at det er mye godt i ham. Han er ikke lenger den oppmersomhetsmagneten som han var som barn. Han hadde blå uskyldige øyne og lyst hår som lot han slippe unna med mye.

Både hans foreldre og mine trives godt i hverandres selskap, og alle er vi glade i hverandre og akseptert av motpartene. Heldig er jeg, ja. :D

[Gjest Vega]

Du trenger ikke like dem. Og de er ikke nødt til å like deg.

Oppfør deg som vanlig og høflig og hyggelig, og ikke forvent deg noe, verken at de inkluderer deg eller noen samhørighet. Er noen frekke, så ta det opp der og da, på en rolig måte (spør hva hun mener f.eks). Alt skal vel ikke gå via mannen din, slik at han blir midt i skytsilden - du er et selvstendig vesen selv. Men hold en høflig tone, det er ikke vits i å lage bråk, rett og slett av hensyn til din mann, som ikke kan velge bort familien.

Husk at finnes det en manipulerende søster (eller lignende), som ikke liker deg, så vil hun være kjempefornøyd dersom du eksploderer og driter deg ut. Derfor; ta det rolig.

[Gjest Meg igjen]

Neida er ikke misunnelig på samhørigheten deres. Synes det bare er fint at de har et godt forhold. Men har litt problemer enkelte ganger med å forstå at det ikke er "lov" å kunne komme med meninger om de andre uten at det skal bli baluba av det. Spesielt min samboer er slik at kritikk mot noen av de andre er fy-fy. De setter hverandre litt på pidestall, og det er derfor vanskelig for slike som meg, som kommer utenifra, og kunne si det jeg mener som jeg ofte gjør som person.

Har prøvd å svelge kamler lenge, men avogtil er det vanskelig siden det en og annen gang kan være ganske lett å såre meg.

Men det må jo jobbes for å komme bedre inn, bli bedre kjent. Synes bare ikke at selv om alle andre går på tåspissene ovenfor hverandre, så skal jeg og gjøre det. Jeg er meg selv, og må få lov til å være det.

Det er stort sett dette og det at disse to søstrene ofte på en måte "glemmer" meg og durer rett forbi meg når det er noe de skal med broren sin. Helt greit at de er gode venner, men noen ganger har jeg faktisk lyst å være den samboeren og forloveden for han som mange andre er for sine. Ikke sitte der "gjenglemt" fordi søstrene hans i alle år har vært vant med å ta seg av han, fordi det har vært mangel på en mor. De tar på seg endel ting som passer seg bedre for en samboer å gjøre. Og det plager meg. Tror ikke det er noe de reagerer på selv, for de gjør som de har gjort i alle år, men jeg merker det veldig godt, siden jeg kommer utenifra. Dette er kanskje ikke noe dere andre reagerer så mye på, men for meg er det viktig. Vet ikke, det burde kanskje ikke være så nøye om man går godt overens med svigerfamilien eller ikke, men for meg spiller det en rolle. Jeg føler at jeg på en måte har to svigermødre til tider, og det kan bli litt mye...... Sånn er det bare.

Men har bestemt meg for å glemme dette i denne omgang. Kanskje ta det opp senere om det ikke blir bedre. For jeg kan ikke gå å holde på det i evigheter om det bare blir verre...

[la Flaca]

Vil nå råde deg til å prate litt med kjæresten jeg da. Dere snakker da sikkert om alt mulig annet, hvorfor ikke dette?

Kommer til å ordne seg vet du... :D