jeg har valgt feil studie igjen..

[AnonymBruker]

Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå..

Begynte på nytt studie denne høsten, er 21 år. Har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 15år og jeg er redd for at jeg aldri blir kvitt det, ingen vet hvor ille det er. Gruer meg til framtiden. Grunnen til at jeg ennå ikke har droppet ut er at jeg orker ikke å skuffe mamma og pappa mer, jeg klarer ikke å oppnå noen ting. Hva skal jeg gjøre hvis jeg dropper ut? Bor fortsatt hjemme og har ingen penger, alt går til sp. Jeg er virkelig min verste fiende, jeg har ødelagt så mange muligheter, alle ungdomsårene og nå studentlivet..

Jeg føler ingen glede mer, alt er slitsomt. Foreldrene mine sier at jeg må ta meg sammen, men jeg har prøvd så mange ganger og faller alltid tilbake i mitt eget helvete. Har aldri hatt et forhold for vil ikke at noen skal se meg sånn her, hvordan jeg virkelig er. Jeg er ikke flink i noe og tenker hele tiden på at det er jeg som hadde fortjent å dø, ikke lillesøsteren min...jeg klarer ingen ting. Er så fryktelig lei, skulle ønske at man kunne begynne livet på nytt..

[Gjest Elfrida]

Sjekk om studiestedet ditt har et tilbud om psykiatrisk støtte til studenter, eller gå til fastlegen og be om hjelp. Ellers finnes det også tilbud for folk med spiseforstyrrelser rundt om i landet, søk på nettet.

Du trenger hjelp, og du fortjener hjelp. Det er ikke lett å ta det første skrittet for å skaffe seg hjelp, men det er verdt det.

[Miki]

Jeg har det på samme måte, bare litt annen sykdom. På skolen jeg har gått på før har de vært helt dritt, og rådgiver har ikke sagt hvilke muligheter jeg har. Nå er det sånn at det går an å gå opp som privatist i nesten alt. Ellers har jeg planer om å ta påbygg sånn at jeg kan begynne på høyskole. Du er ikke den eneste som føler at alt håp er ute.

[Chiffon]

Det du bør gjøre er å bestille en time hos fastlegen din og fortelle om problemene dine. Hvis det er sånn at du føler du ikke klarer å fullføre studiene du har begynt på kan du få legen din til å bekrefte overfor lånekassen at du er for syk til å kunne studere nå. Dersom man pga sykdom ikke er i stand til å fullføre studier mener jeg å ha lest/hørt at lånet blir omgjort til stipend samt at du ikke regnes som forsinket i utdanningen på lik linje med andre som dropper ut av mer og mindre gode grunner.

Kanskje er det bedre å ta tak i problemene og kun konsentrere seg om det en periode? Så kan du heller studere når du føler deg mer ovenpå og i stand til å vurdere hvilken utdannelse du faktisk vil passe til og har lyst til å ta? Og da er det greit å ikke ha rotet det til med lånekassen slik at du ikke får støtte derfra. Hvis du har studielån da:)

Det jeg mener er altså, er man syk -fysisk eller psykisk - så kan det av og til være lurt å bli frisk/ere før man konsentrerer seg om studier.

[AnonymBruker]

takk for svar:)

har heldigvis ikke studielån, pappa som la ut for skolen så føler at jeg er forpliktet til å fortsette..

Hadde 2 friår etter vidergående og trodde da at jeg skulle klare å bli kvitt bulimien, men nei. Gikk til legen men jeg klarer ikke å være ærlig, folk må tro jeg er gal. Hvem er det som holder på sånn? Skammer meg så sykt mye. Foreldrene min har vært veldig ops på at dette må ingen få vite om, så den holdningen har smittet veldig over på meg. Det er helt sykt hvordan jeg har rotet til livet, har hatt alle muligheter! Føler nå at toget har gått, at alt er forsent å rette på...føler meg fanget, vil bare forsvinne av og til. Hva er vitsen når man bare påfører sine nærmeste faenskap, de blir så sure når de finner ut at jeg har kastet opp. Aner ikke hvordan dette skal ende, rart bulimien ikke har tatt livet av meg..

merker på kroppen at jeg forfaller.

Sorry dette ble rotete..

[AnonymBruker]

Det er MANGE som holder på sånn. Bulimi er langt vanligere enn anoreksi, for eksempel. Jeg skjønner skamfølelsen, særlig siden foreldrene dine har den holdningen de har, men det er ingenting å skamme seg over! Du trenger hjelp. Det går ikke over av seg selv.

[AnonymBruker]

takk for svar:)

har heldigvis ikke studielån, pappa som la ut for skolen så føler at jeg er forpliktet til å fortsette..

Hadde 2 friår etter vidergående og trodde da at jeg skulle klare å bli kvitt bulimien, men nei. Gikk til legen men jeg klarer ikke å være ærlig, folk må tro jeg er gal. Hvem er det som holder på sånn? Skammer meg så sykt mye. Foreldrene min har vært veldig ops på at dette må ingen få vite om, så den holdningen har smittet veldig over på meg. Det er helt sykt hvordan jeg har rotet til livet, har hatt alle muligheter! Føler nå at toget har gått, at alt er forsent å rette på...føler meg fanget, vil bare forsvinne av og til. Hva er vitsen når man bare påfører sine nærmeste faenskap, de blir så sure når de finner ut at jeg har kastet opp. Aner ikke hvordan dette skal ende, rart bulimien ikke har tatt livet av meg..

merker på kroppen at jeg forfaller.

Sorry dette ble rotete..

Skjønner følelsen, men ingenting er for sent! Du er bare 21 år, rene barnet nesten Du har et laangt liv foran deg, og muligheten til å forandre livet ditt til akkurat som du vil!

Skaff deg hjelp til å ta tak i livet ditt NÅ, så du kommer fortere tilbake tilbake til et godt liv, i stedet for å ha det vondt enda lengre. Det er viktig at du forstår at det er mulig å forandre livet sitt, selv om man etter hvert er blitt ganske "flink" til å ha det vondt med seg selv. Jeg har slitt med angst i omtrent 6-7 år (i varierende grad), og følte at det ble verre og verre å komme seg ut av det. Men jeg traff på rett terapeut, og på under et år, har jeg fått et fantastisk liv tilbake :D

[Ut på tur!]

Hei TS!

Jeg vet VELDIG GODT hvordan du har det.. Slitt (sliter) med det samme, har startet på flere studier uten hell, sluttet, begynt på nytt, flyttet hit og dit, osv..

Jeg er litt eldre enn deg, og føler nå at jeg ENDELIG er på vei ut av den vonde spiralen. Og nå tar jeg opp fag for å komme inn på drømmestudiet! Det er ikke for sent

Sett helsa di først en periode, det er så verdt det!

Send meg gjerne en pm

Klem!

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon som deg.

Jeg begynte på universitet rett etter videregående, sluttet og hadde to friår. Begynte på universitet igjen nå, og sluttet igjen.

ikke så kult når man får et fint lån man må betale ned. Mine foreldre er så skuffet over meg :/