Kjæresten min har barn fra før av.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle poste dette og om det passer inn her, men velger å poste det her så får det eventuelt flyttes.

Håper jeg ikke blir dømt på noen som helst måte nå.. Jeg er en jente på 16 år, som er sammen med en mann på 22. Eller, jeg omtaler oss som sammen, ettersom vi har holdt på i lang tid og har et veldig sterkt forhold. Han har en liten, nydelig datter på snart 2 år. Selv har jeg småsøsken, men jeg har aldri lært meg hvordan jeg skal behandle små barn. Hvordan jeg skal kommunisere med dem, hvordan jeg skal leke med dem og lignende. Det har seg slik at småbarn/babyer har vært redd meg tidligere, så jeg har liksom aldri knyttet meg til små barn, selv om jeg så inderlig skulle ønske at de likte meg og jeg fikk til å leke med dem. Det er viktig for meg at kjemien mellom meg og barnet hans er bra. Hun er heldigvis ikke redd meg, hver gang hun ser meg så smiler hun og hun er ikke redd når jeg for eksempel løfter henne, snakker litt til henne og lignende. Husker engang at jeg ikke hadde på meg sokker, så fant hun sokkene mine og prøvde å ta dem på meg! Haha, bedårende jente.

Men jeg er fortsatt så usikker på hvordan jeg skal oppføre meg sammen med henne.. :/ Jeg er alltid redd for å gjøre barnet vondt, skremme barnet og lignende. Slik var det med lillebrørdrene mine også. Husker når jeg var 6 år gammel, så satt jeg med lillebroren min i fanget og han falt ned på gulvet (ikke langt, jeg satt selv på gulvet, men han slo seg litt), og jeg husker det 100% klart selv om jeg bare var 6 år. Derfor er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal behandle små barn.. Dette irriterer meg ganske mye.

Og siden jeg vet at det er mange med barn her inne, så setter jeg ENORMT pris på svar! Det høres kanskje ut som en liten filleting, men dette er litt nytt for meg. Jeg har jo aldri vært i et forhold med en mann som har et barn fra før av. Hva er forresten deres synspunkt rundt dette? Ikke at det bryr meg, men jeg spør av ren nysgjerrighet. Tusen hjertelig takk for svar!! Hadde også vært veldig hyggelig om det er noen der ute som har vært i min situasjon/er i min situasjon. Det er ikke svære greiene, men som sagt, det er veldig nytt for meg og litt annerledes. Misforstå meg rett, det plager meg ikke på noen som helst måte at han har barn, men det plager meg at jeg selv ikke er så flink med barn! Er det noe man rett og slett bare er, eller er det noe man kan bli...? Huff, føler meg helt teit her jeg sitter.

[eva-80]

hei

så heldig den jenta er som har en så snill stemor som deg som bryr seg om henne )

at du er litt bekymret er jo naturlig, jeg hadde det på samma måte før jeg fikk barn selv. ALDRI et barn smilte til meg :DD

jeg synes det beste du kan gjør for å få ei god kontakt med henne er faktisk å være der for henne.

å høre på ka hun har å si, ikke avfeie om hun har bekymringer senere, og rett og slett ta seg tid til henne.

hun er vel lita enda. men å komme ned på hennes nivå for en stund setter de veldig pris på. å leke sammen med dukkene og lignende ...

evt om du leser henne eventyr om kvelden også med på å styrke kontakten mellom dere.

også er det en del jenteting som ikke pappaer fikser så godt, der er det godt å ha en snill stemor

[Gjest Gjest]

16 år - litt ung til å være stemor?

[Gjest imli]

Du har vore saman med denne mannen på 22 år i lang tid? Eller "holdt på i lang tid", som du skriv. Kva er "lang tid"? Du er veldig ung, altfor ung for å vera i eit forhold til ein vaksen mann med barn. Kva seier foreldra dine til dette?

[Audry76]

Jeg er selv stemor og tenker at 16 år er altfor ungt.. mange problemstillinger, irritasjoner osv som jeg ikke synes at en på 16 skal måtte forholde seg til!!

Meen -- hvis du ikke er som "alle" andre 16-åringer er mitt første råd at du skal gi det hele tid.

Ikke hopp inn i masse ansvar, oppgaver osv som du ikke skal være endel av. Være kjærester når han ikke har datteren, og først blli kjent med han. Om det så skal være dere to - så skal du bli kjent med datteren.

Ta det rolig, ikke flytt sammen med det samme. Lykke til med hele!

[Gjest Gjest]

16 år!! du er altfor ung -lev livet nå lille jente. du er jo ett barn selv. men livet og kjerligheten har man ingen garanti for.

[AnonymBruker]

16 år - litt ung til å være stemor?

Fler som får egne barn når man er 16,17,18 år eller??

[AnonymBruker]

Fler som får egne barn når man er 16,17,18 år eller??

Du må vel skjønne at det er noe helt annet å få egne barn. Her har man et barn som ikke er sitt og en eks å forholde seg til. Kan ikke sammenliknes.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Og til dere som sier at det er for tidlig, at jeg bør leve livet osv, det er jo det jeg gjør. Jeg er sammen med han jeg er forelsket i, og selv om han har et barn så har ikke jeg tenkt til å skyve han bort av den grunn! Det blir nok litt tidlig å kalle meg for stemor, hehe.

Audry76: Jeg er ikke som alle andre 16 åringer, det er en grunn til at jeg er sammen med en som er eldre enn meg. Jeg virker liksom en del eldre enn jeg er, i følge mange andre.. Så jeg er nok ikke en typisk 16 åring nei..

Men iallefall, tak for tips og råd.

[Raven Emerald]

Jeg er ikke som alle andre 16 åringer, det er en grunn til at jeg er sammen med en som er eldre enn meg. Jeg virker liksom en del eldre enn jeg er, i følge mange andre.. Så jeg er nok ikke en typisk 16 åring nei..

Det får alle 16-åringer som ikke faller innunder kategorien "barnslig og ansvarsløs" høre... Svært mange er nemlig av den oppfatning at tenåringer er slik og sånn, og alle som havner utenfor beskrivelsen, blir stemplet "moden for alderen". Det er ikke dermed sagt at de er mer modne enn alderen skulle tilsi.

Ellers tror jeg bare du skal fortsette som du har, det virker jo som om det går bra? Ikke vær redd for å f.eks. miste henne, du har sannsynligvis (og forhåpentligvis) mer styrke og koordinasjon nå, enn som seks-åring, så sannsynligheten for at du mister henne, har sunket betraktelig på disse ti årene...

[Gjest imli]

Det får alle 16-åringer som ikke faller innunder kategorien "barnslig og ansvarsløs" høre... Svært mange er nemlig av den oppfatning at tenåringer er slik og sånn, og alle som havner utenfor beskrivelsen, blir stemplet "moden for alderen". Det er ikke dermed sagt at de er mer modne enn alderen skulle tilsi.

Ellers tror jeg bare du skal fortsette som du har, det virker jo som om det går bra? Ikke vær redd for å f.eks. miste henne, du har sannsynligvis (og forhåpentligvis) mer styrke og koordinasjon nå, enn som seks-åring, så sannsynligheten for at du mister henne, har sunket betraktelig på disse ti årene...

Det er eg heilt einig i. Eg var heller ikkje som "alle andre tenåringar" då eg var på den alderen, men trur ikkje eg var noko særleg meir moden for alderen, eg hadde berre andre interesser. Du trur ikkje det er tilfellet med deg, TS? Og eg er framleis interessert i å veta kva foreldra dine meiner om dette...

[kaprifolen]

Jeg synes for det første ikke TS er stemor, hun er pappas kjæreste! Fra en toårings perspektiv er hn sansynligvis bare "en snill dame som gir meg positiv oppmerksomhet"!

Ts: din jobb er å være kjærlig og stabil. Så kommer resren av seg selv!

[AnonymBruker]

imli: Foreldrene mine støtter meg, ettersom jeg tidligere har vært i et forhold med en narkoman. De syns det er fantastisk at jeg endelig har funnet noen andre enn han, siden det forholdet var utrolig dårlig for meg. Trenger jeg bemerke at jeg fortsatt ikke er en normal 16-åring...? Og bare for å ha det klart så har jeg selv ikke prøvd dop osv. Jeg ville bare få han narkomanen ut av miljøet han var i fordi jeg var glad i han.

Foreldrene mine syns også det er helt greit at kjæresten min har barn ifra før av, de ser ikke på det som et problem. Til og med pappa som er utrolig streng, sier at det går helt fint, for han vet at det der er noe jeg takler.

kaprifolen: Der har vi det! :D Hihi, hun har allerede blitt vandt til meg og blir nå en smule skuffet hver gang jeg ikke kommer hjem sammen med pappaen hennes. Tusen takk for svar!

[AnonymBruker]

imli: Foreldrene mine støtter meg, ettersom jeg tidligere har vært i et forhold med en narkoman. De syns det er fantastisk at jeg endelig har funnet noen andre enn han, siden det forholdet var utrolig dårlig for meg. Trenger jeg bemerke at jeg fortsatt ikke er en normal 16-åring...?

Beklager, men jeg synes du høres ut som en typisk umoden 16-åring, som gjentatte ganger går inn i forhold som ligger langt over deg i modenhet. Først skal du redde en narkis, som er noe selv kvinner som har levd dobbelt så lenge som deg ikke får til, og så skal du bli stemor i en alder av 16? Når dette er problemstillinger som burde ligge minst ti år frem i tid.

At foreldrene dine støtter deg viser at de enten har en del sosiale problemer selv, dersom de tror at dette er normalt og bra, eller så er de bare så fortvilet etter din forrige kjæreste at de ikke ser helt klart. Hadde dette vært min datter hadde jeg vært rimelig fortvilet, og forsøkt å gjøre det som sto i min makt, til å hjelpe henne på veien til å bygge sunne og likeverdige relasjoner til menn.

Og jeg synes ikke det er noen formildende omstendighet å trekke frem at det hender at 16-åringer får barn. Når det skjer er det også ganske tragisk, men da har man ikke noe valg, 16-åringen må ta seg av sitt eget barn. Men at en 16-åring går inn i en situasjon som stemor er attpåtil helt unødvendig, siden det er fullt mulig å finne barnløse gutter på sin egen alder +/-, og det å være stemor er såpass krevende at man bør ha noen flere år på baken. Bare se på forumet her, godt voksne kvinner sliter med denne rollen, og ber om råd hele tiden, og så tror man at en 16-åring skal ta dette på strak arm?

[AnonymBruker]

Flott at du tror at du kjenner meg, typen min, foreldrene mine og alle i min omkrets. Men jeg velger heller å ignorere de tre avsnittene du har skrevet og ta fatt i "problemet" mitt selv. Når jeg tenker meg om er det egentlig ikke et problem, siden jeg tydelig vet hva jeg vil. Det at kjæresten min som jeg er forelsket i, har barn fra før av, setter ikke en stopper for meg uansett.

Både jeg og han har diskutert dette, og han sier selv at aldersforskjellen kan irritere en smule, men når vi begge tenker oss om er den ikke så stor som vi skal ha den til. Om to måneder har jeg fylt 17, og et år etter der igjen er jeg 18. Da har jeg mest sannsynlig lappen og jeg har allerede bil, jeg studerer og skal ha utdanning. Han har utdannelse, jobb og fyller år rett etter meg.

Men, selvfølgelig, jeg har ikke tenkt å ta alt dette helt seriøst før til sommeren eventuelt om forholdet fortsatt holder. For alt jeg vet kan det være over om en måned eller to, men igjen, for alt jeg vet, så holder vi sammen mye lengre enn forventet. Jeg velger å satse på den siste.

I tillegg må jeg bemerke det dere har skrevet om at jeg er for ung til å være i et slikt forhold... Det er snakk om en FAR her. Han har et barn. Han er voksen. Likevel går han inn i et forhold med en 16-åring. Han er akkurat som en normal 22-åring. Vil dere virkelig påstå at han mangler sosiale antenner eller har problemer fordi at han forelsker seg i en som er 6 år yngre enn han...? Er det virkelig så stor fokus på aldersforskjell? Og de aller fleste den dag i dag har jo barn, for å sitere min mor, "det er sjeldent du finner en ung mann eller kvinne den dag i dag som ikke har barn, akkurat på lik linje med skilsmisse. Alle har barn, alle skiller seg og slik har det bare blitt".

Når forholdet er kjempe fint, faktisk på lik linje med helt perfekt og når vi passer sammen som to dråper vann, så skal jeg rett og slett gå ifra han fordi han har barn...? Sånn fungerer det dessverre ikke i min verden.

[AnonymBruker]

det er sjeldent du finner en ung mann eller kvinne den dag i dag som ikke har barn

Det er da ikke sant. Såvidt meg bekjent sier statistikken at det aldri har vært så mange unge uten barn som det er i dag.

[AnonymBruker]

Stakkars trådstarter, hun er i ferd med å ødelegge livet sitt.

Kjære deg, livet går ikke ut på å løpe fra det ene dysfunksjonelle forholdet til det andre. Du har godt av å gå noen år singel og lære deg selv å kjenne, ta et par år på universitetet, få deg en jobb, FØRST DA KAN DU VURDERE LIVET SOM STEMOR.

[AnonymBruker]

Det varierer vell da, jeg kjenner iallefall veldig mange i 20-års alderen som har barn,. :gjeiper:

[AnonymBruker]

Flott at du tror at du kjenner meg, typen min, foreldrene mine og alle i min omkrets. Men jeg velger heller å ignorere de tre avsnittene du har skrevet og ta fatt i "problemet" mitt selv. Når jeg tenker meg om er det egentlig ikke et problem, siden jeg tydelig vet hva jeg vil. Det at kjæresten min som jeg er forelsket i, har barn fra før av, setter ikke en stopper for meg uansett.

Både jeg og han har diskutert dette, og han sier selv at aldersforskjellen kan irritere en smule, men når vi begge tenker oss om er den ikke så stor som vi skal ha den til. Om to måneder har jeg fylt 17, og et år etter der igjen er jeg 18. Da har jeg mest sannsynlig lappen og jeg har allerede bil, jeg studerer og skal ha utdanning. Han har utdannelse, jobb og fyller år rett etter meg.

Men, selvfølgelig, jeg har ikke tenkt å ta alt dette helt seriøst før til sommeren eventuelt om forholdet fortsatt holder. For alt jeg vet kan det være over om en måned eller to, men igjen, for alt jeg vet, så holder vi sammen mye lengre enn forventet. Jeg velger å satse på den siste.

I tillegg må jeg bemerke det dere har skrevet om at jeg er for ung til å være i et slikt forhold... Det er snakk om en FAR her. Han har et barn. Han er voksen. Likevel går han inn i et forhold med en 16-åring. Han er akkurat som en normal 22-åring. Vil dere virkelig påstå at han mangler sosiale antenner eller har problemer fordi at han forelsker seg i en som er 6 år yngre enn han...? Er det virkelig så stor fokus på aldersforskjell? Og de aller fleste den dag i dag har jo barn, for å sitere min mor, "det er sjeldent du finner en ung mann eller kvinne den dag i dag som ikke har barn, akkurat på lik linje med skilsmisse. Alle har barn, alle skiller seg og slik har det bare blitt".

Når forholdet er kjempe fint, faktisk på lik linje med helt perfekt og når vi passer sammen som to dråper vann, så skal jeg rett og slett gå ifra han fordi han har barn...? Sånn fungerer det dessverre ikke i min verden.

Hva legger du i begrepet ung? 35 år?

[AnonymBruker]

20 års alderen!