Å ikke klare å snakke om sorgen

[AnonymBruker]

I dag er det fire måneder siden terroren på Utøya, som jeg som AUFer ble veldig berørt av. For en uke siden hadde min avdøde venninne bursdag, hun skulle blitt atten år. Dette kombinert med en del stress på skolen gjør at jeg har hatt det ganske tungt i det siste. Jeg tenker mye på det som skjedde den dagen og er mye trist.

Greia er at jeg studerer i England nå, og ingen av mine venner her vet om at jeg sliter på grunn av dette. Jeg vet ikke hvor mye kjennskap de har til saken i det hele tatt. Og jeg har et behov for å snakke om det. Men når de spør hvorfor jeg er trist (for de legger jo merke til det) så klarer jeg rett og slett ikke å snakke om det.

Jeg vet ikke hvorfor dette er så vanskelig for meg. Etter 22 juli tenkte jeg at jeg aldri ville ha problem med å skjule følelsene mine igjen, siden jeg sørget så mye offentlig. Men nå er det så annerledes. Det er rart å skulle formulere følelsene mine på Engelsk, og jeg er redd for at de ikke skal forstå. At de ikke skal skjønne hvor tøff denne dagen faktisk var for meg. Og hvordan skal jeg begynne liksom? "Vennene mine ble skutt på av en gal massemorder mens jeg satt trygt hjemme i sofaen, derfor er jeg trist"?

Uff, jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden. Men jeg trenger å fortelle dem det snart. Noen som har råd til meg? Bare hoppe i det og fortelle dem det?

[AnonymBruker]

Du har ikke så stor problem med å utrykke sorgen din som du gir deg ut for. Du har faktisk skrevet på et nasjonalt forum med flere tusen lesere at du sliter med å snakke om sorgen din. men du skriver alikevel hvorfor og hva. så tror nok at problemet ditt sitter mest i egen vilje.

[Sweet77]

Du har ikke så stor problem med å utrykke sorgen din som du gir deg ut for. Du har faktisk skrevet på et nasjonalt forum med flere tusen lesere at du sliter med å snakke om sorgen din. men du skriver alikevel hvorfor og hva. så tror nok at problemet ditt sitter mest i egen vilje.

Det er stor forskjell på å skrive når du sitter for deg selv, og å snakke ansikt til ansikt med noen man må forholde seg til og få reaksjoner fra.

Reaksjonene du får på et forum er fra vilt fremmede mennesker som ikke aner hvem du er og motsatt, deres reaksjoner vil ha mye mindre å si. Mye enklere å skrive for mange enn å snakke. Skjønner det godt, jeg. Prøv å forstå istedenfor å kritisere, dårlig gjort av deg.

TS, jeg ville bare hoppet i det og fortalt. Ikke sikkert du blir "klar" til det om du skal vente til "rette" øyeblikk. De ser jo at det er noe, kanskje de føler seg utilstrekkelige når de ikke skjønner og kan hjelpe - det ville kanskje jeg følt i en liknende situasjon.

[AnonymBruker]

Du har ikke så stor problem med å utrykke sorgen din som du gir deg ut for. Du har faktisk skrevet på et nasjonalt forum med flere tusen lesere at du sliter med å snakke om sorgen din. men du skriver alikevel hvorfor og hva. så tror nok at problemet ditt sitter mest i egen vilje.

Jeg har skrevet at jeg sørger, men ikke snakket om sorgen. Du har ikke sett meg gråte, du har ikke fått høre mine innerste tanker, hva jeg tenker på når jeg lukker øynene om kvelden, hvordan jeg føler meg i ulike situasjoner. Det er en forskjell der.

Og som Flair sier er det forskjell på å skrive noe anonymt på nettet og å fortelle dette til faktiske mennesker jeg skal omgås senere.

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på å skrive når du sitter for deg selv, og å snakke ansikt til ansikt med noen man må forholde seg til og få reaksjoner fra.

Reaksjonene du får på et forum er fra vilt fremmede mennesker som ikke aner hvem du er og motsatt, deres reaksjoner vil ha mye mindre å si. Mye enklere å skrive for mange enn å snakke. Skjønner det godt, jeg. Prøv å forstå istedenfor å kritisere, dårlig gjort av deg.

TS, jeg ville bare hoppet i det og fortalt. Ikke sikkert du blir "klar" til det om du skal vente til "rette" øyeblikk. De ser jo at det er noe, kanskje de føler seg utilstrekkelige når de ikke skjønner og kan hjelpe - det ville kanskje jeg følt i en liknende situasjon.

Takk for svar. Jeg skal prøve i kveld. Det er faktisk ganske ubehagelig, begynner å skjelve med tanken. Rart at det er sånn.