1-åringen er så vanvittig mammadalt!

[AnonymBruker]

jentungen er blitt helt utrolig mammadalt!

før var hun ikke sånn, da hun var mindre brydde hun seg ikke om det var meg eller pappaen som holdt på med henne. nå derimot er det total krise hvis pappaen i deg hele tatt måtte nærme seg å ta henne fra armene mine.

det er hyl og skrik lenge etterpå, til hun glemmer meg tilslutt.

det gjelder hvis han skal mate henne, skifte bleie, bade henne, uansett hva det gjelder så vil hun at jeg skal gjøre det.

er så utrolig slitsomt

ingenting som hjelper mot dette, eller må jeg bare ta tiden til hjelp og vente til det går over?

[Blod]

Det er ikke sikkert det går over. Når jeg var baby var det bare mamma jeg ville ha, og sånn var det, i alle år etterpå.

[Gjest Gjest]

Det går normalt over, men det krever at dere ikke gir dere og lar pappan overta for deg flere ganger hver eneste dag.

[Caramba]

Det høres vanlig ut og går sikkert over. Det var en periode her da jeg hadde 1- åring at jeg ikke kunne gå på do engang, uten at noen sto utenfor døra og vræææælte. Mine var skikkelige mammadalter i den alderen, det var også da ungene var på det mest slitsomme ellers. Jeg synes 12- 20 mnd er den "verste" alderen.... Sånn har det vært her, hvertfal.

Snart er nok pappa tipp topp igjen, men så små barn klarer ikke uttrykke følelser og trenger mye oppmerksomhet. Du får bare la henne være mammadalt når du er hjemme, det beste for meg var å gå ut en tur alene i butikken eller noe og la pappaen være alene med barnet. Da var pappa fin igjen.

Endret 21. november 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

ja, pappaen fungerer gull når jeg ikke er tilstede.

Det er bare når begge to er hjemme, så skal hun bare henge i føttene på meg. Spesielt hvis hun er i litt dårlig humør, da henger hun og slenger rundt føttene mine og sutrer dagen lang, og jeg får ikke gjort noen ting. Ikka lagd mat engang, så alt må vente til hun har lagt seg om kvelden.

Vi har prøvd å la han ta henne vekk fra meg men det er jo katastrofe, ender mer hyl og skrik fra ende til annen, spesieilt hvis jeg er i samme rom og hun ser at jeg fortstt er der. Da gir hun seg ikke før jeg har tatt over og hun kan henge på meg igjen.

Å levere i barnehagen er derimot null problem. Da ser hun ikke på meg engang, smiler og er sååå blid:)

Er litt ekkelt også da, pappaen syns ikke det er noe moro når han føler at jentungen hans ikke vil være med ham.

Skal jeg bare la henne hyle? La han mate henne mens jeg sitter i andre enden av rommet, selv om hun hyler og skriker fordi hun ser at jeg er der?

ts

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg har skrevet selv, er helt likt som her i huset!!

Aner ikke hva man skal gjøre, har hatt det slik i 10 mmnd, og er helt utslitt av suttring.

Jeg har nå fått hjelp av "tverfaglig team" fra bydelen. Noe som helsestasjonen henviste oss til.

Håper vi kan få litt veiledning om hvordan vi kan løse dette problemet.

Kansje det kan være noe for dere også?

Lykke til:)

[Caramba]

Her har sånne ting gått i faser og gått over av seg selv. Nå gråter de plutselig etter pappa når noen slår seg.... Hvis jeg har vært mye borte noen dager så er det plutselig bare pappa som gjelder. Min erfaring er at ungene er mammadalter når de er veldig små, men at det endrer seg, forutsatt at også pappa er mye til stede og gjør like mye stell og lek som mor.

[sebastianen]

Dersom du har vært lenge hjemme med henne og nettopp begynt på jobb igjen kan det jo være en reaksjon på det. Du sier ikke noe om det, men siden barnet er 1år tenkte jeg på det.

[AnonymBruker]

Dersom du har vært lenge hjemme med henne og nettopp begynt på jobb igjen kan det jo være en reaksjon på det. Du sier ikke noe om det, men siden barnet er 1år tenkte jeg på det.

ja det startet nå for noen måneder siden, da hun begynte i b.hagen (hun begynte da hun var 11 mnd, og dette startet så og si dagen etter)

det er kanskje en reaksjon på dette ja.

men hva kan man gjøre for å hjelpe henne?

er jo ikke moro for noen av oss at hun er så avhengig av meg. pappaen er jo like mye tilstede som meg men likevel er det kun jeg som gjelder.

så lenge jeg er hjemme, så jeg ar nevnt tidligere. er han alene med henne er det null problem og hun er blid som dagen er lang.

vil det hjelpe å la pappaen ta mer ansvar enn meg når det gjelder legging, mating osv?

at jeg kun er der imellom, og at han kanskje er mer med henne enn meg.

det kan jo være litt vanskelig, siden vi bor under samme tak. men kanskje hun lærer til slutt at pappa er like bra selv om mamma sitter i samme rom.....? vil det fungere på en så liten unge, tror dere hun vil forstå det til slutt?

ble mange spørsmål på en gan dette, men håper noen kan svare, trenger noen tips og råd nå

ts

[tingeling]

Vi har hatt det slik fra jenta vår var tre med ... Nå er hun tre år. Skikkelig slitsomt, men pappaen takler det heldigvis veldig bra her i huset (mye bedre enn jeg ville ha gjort ). Vi har aldri latt henne bestemme hvem som skal legge etc, og deler på det meste ( også permisjon) , men det har ikke hjulpet.

Litt godt å høre at også andre har det slik.

[sebastianen]

ja det startet nå for noen måneder siden, da hun begynte i b.hagen (hun begynte da hun var 11 mnd, og dette startet så og si dagen etter)

det er kanskje en reaksjon på dette ja.

men hva kan man gjøre for å hjelpe henne?

er jo ikke moro for noen av oss at hun er så avhengig av meg. pappaen er jo like mye tilstede som meg men likevel er det kun jeg som gjelder.

så lenge jeg er hjemme, så jeg ar nevnt tidligere. er han alene med henne er det null problem og hun er blid som dagen er lang.

vil det hjelpe å la pappaen ta mer ansvar enn meg når det gjelder legging, mating osv?

at jeg kun er der imellom, og at han kanskje er mer med henne enn meg.

det kan jo være litt vanskelig, siden vi bor under samme tak. men kanskje hun lærer til slutt at pappa er like bra selv om mamma sitter i samme rom.....? vil det fungere på en så liten unge, tror dere hun vil forstå det til slutt?

ble mange spørsmål på en gan dette, men håper noen kan svare, trenger noen tips og råd nå

ts

Jeg personlig tror ikke veien å gå er å trekke deg mer ut, kanskje du og mannen må gjøre tingene sammen ? Jeg forstår at det er et slit, for litt avslapping mens den andre gjør oppgaver er verdifullt etter en lang dag.

Det høres jo ut som om hun trives i barnehagen.

Kanskje du kan høre med pedagogene der ?

De jobber jo med akkurat denne aldersgruppen og har sikkert vært borti det samme før.

[Gjest happy_me]

Når ettåringen her i huset er klengete, har jeg funnet den perfekte løsning (den funker ofte, men ikke hver gang).

Jeg gjør det sånn at hver gang ungen kommer survende imot meg og klenger seg mot foten min, og hindrer meg i å gjøre noen ting, så kommer jeg barnet i møte, løfter ham opp, og koser og klemmer og nusser MASSE på ham. Da virker det som at han blir litt lei av all denne kosinga, og da er det liksom greit igjen.. han vil ned, og da rusler han rundt litt, og av og til bli han bare stående og se på at jeg lager mat/henger opp klesvask/rydder.

Jeg mener selv at grunnen til at han slutter med klenginga da, er att han blir "mettet" på oppmerksomhet fra meg for en liten stund. Men her er det også et stort problem om jeg skal på do og sånn ja, da står han utenfor døra og hyler helt til jeg kommer ut igjen, uavhengig av om pappaen prøver å få oppmerksomheten hans over på noe annet. Men jeg antar det er normalt, og er en fase alle små barn må gjennom før eller senere.

[Gjest Til]

Det er helt naturlig og starter i 1 års alderen. Barnet forstår at dere ikke er i symbiose, men to ulike individer. Det er et sjokk for barnet å oppleve at det ikke er ett med sin mor og det reagerer med separasjonsangst, klenging og sutring. Barnet trenger mye nærhet og varme i denne alderen for å føle seg trygg senere i livet.

Det går over