Hvordan forholde seg til en alvorlig syk far som man ikke

[AnonymBruker]

Jeg har kommet opp i en lei situasjon.

For å gjøre en lang historie litt kortere ble min far fradømt all foreldrerett for sine 3 barn, meg inkludert, ved dom når jeg var rundt 10 år. Dette pga av seksuelt misbruk ovenfor meg og vold/trusler mot min mor. Han fikk en fengselsstraff som han sonet.

Etter at dommen var ferdig sonet har det bare vært masse tull. Min far og farmor mener jeg er verdens dårligste menneske som ikke kan tilgi og glemme. De synes jeg har ødelagt livet hans fordi overgrepene kom "ut". Livskvaliteten hans ble ødelagt og det er min og min mors skyld. Dette har pågått i mange år, og jeg har aldri ønsket å ha noe med hverken min far eller farmor å gjøre. Jeg har forsøkt å ha noe kontakt med min farmor, men det resulterer alltid i at jeg blir knust av dårlig samvittighet osv. For noen år siden (etter at jeg selv ble mor) valgte jeg å bryte helt med henne også. Jeg hadde ikke nok energi og var ikke sterk nok rent psykisk til å tåle det.

Min far ringer med jevne mellomrom og terroriserer, truer og maser om kontakt med meg og mine barn. Han ringer om natten når han er full. Jeg har ikke svart på telefonene hans på mange mange år. Jeg leser tekstmeldingene han sender og får mannen min til å høre på beskjedene han legger igjen på svareren min- jeg makter ikke å høre stemmen hans. Jeg gir han aldri noe svar. Han truer med at jeg skal få merke hvordan det er å "miste" ungene sine, han sier jeg er kald, kynisk og et dårlig menneske for at jeg ikke kan tilgi og å ha et normalt far/datter forhold. Mine søsken har heller ingen kontakt, men de slipper unna denne terroriseringen som jeg vil kalde det- det var tross alt min skyld at hans verden brast- ikke dems.

I perioder hvor han ringer mye blir jeg utrygg og redd for barna mine, og jeg kan faktisk merke på kroppen når han vil ringe.. Det er sjelden jeg våkner når han ringer ved 01 eller 02 tiden om natta. Da er jeg allerede våken og vet han vil ringe. Jeg blir urolig og uvel.

Nå er altså denne mannen blitt alvorlig syk. Har for første gang på lenge snakket med farmor og øvrig familie på hans side. De ber meg instendig om å ta med søskene mine for å besøke han, for å skvære opp og for å tilgi.

Jeg må innrømme at det byr meg ordentlig i mot å stå ved hans sykeseng og tilgi- jeg kommer aldri til å mene deg med sjela mi. Ja, jeg kan si ordene, men fy faen så falskt og kleint det vil være. Jeg blir kvalm av å tenke på å holde han i hånda eller gi bestemor en klem. samtig føler jeg meg så smålig som har disse følelsene. Ja, jeg kan makte å gjennomføre det. Det vil sikkert også gi meg "fred" å tenke at jeg har gjort det de ønsker. Men hva om han skulle kvikne til og ta det som en "ny start" og at alt er bra? Jeg ønsker han ikke i livet mitt!!

Noen som har noen synspunkter på dette? Er jeg egoistisk?

[Schadenfreude]

Du skal ikke la deg presse til å "tilgi" ham, det er i hvert fall sikkert. Han mistet retten til å være far for deg og søsknene dine da han forgrep seg på deg. Og selv om dette er flere år siden, er det ingenting som har endret seg i etterkant.

Om ikke annet, virker det som om han prøver å bagatellisere hele hendelsen, og gi DEG dårlig samvittighet.

Du har INGEN skyld i dette, verken i overgrepene da du var barn eller fordi du i etterkant ikke vil ha kontakt med denne personen. Han har selv valgt å gjøre det han gjorde, og hvis det er noe som ikke bør tilgis, er det overgrep mot barn.

Han virker ikke til å ta inn over seg hva han har gjort i det hele tatt, og da fortjener han virkelig ikke NOEN ting fra deg.

Du skylder deg selv å holde deg unna denne fyren og moren hans.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke at du skal stå og si ting du ikke mener, men det kan være en idé å få bearbeidet det som har skjedd - for din egen del.

[AnonymBruker]

Er jeg egoistisk?

NEI!

Han har valgt å ødelegge forholdet deres. Du må ikke tilgi noe som helst hvis du ikke vil det. Om du ikke ønsker han i livet ditt, så tenk hva du ville gjort om han ikke var syk. Kunne du tilgitt han om han var frisk? (Jeg syns familien hans er smålig).

[Norbertine]

Ønsker du å gjøre dette? Du sier det sikkert vil gi deg "fred" å gjøre det de ønsker, hva mener du med det? Får du det bedre med deg selv fordi du møter han? Vil du virkelig tilgi han, eller vil du bare stå der og si at du tilgir, for hans/deres skyld?

Denne mannen fortjener absolutt ingenting fra deg. Du har helt klart godt av å få bearbeidet det som har skjedd (hvis du føler at du ikke er ferdig med det nå) men er dette måten du ønsker å gjøre det på? Om du skal treffe denne mannen igjen må det være fordi du ønsker det, fordi du får det bedre av å gjøre det. Du skylder ikke mannen som har ødelagt din familie og ødelagt store deler av ditt, dine søsken og din mors liv noe som helst, og dette forandres ikke av at han nå har blitt syk.

Selvfølgelig er du ikke egoistisk! Den eneste som er egoistisk her er han!

Du har rett til å stå opp for deg selv, gjøre det du trenger for å få et så godt liv som mulig, sette dine grenser, og være så ærlig du bare vil. Si til din farmor og andre som presser deg at han har gjort deg/dere så vondt at du ikke vil ha noe med han å gjøre, uansett hva som skulle skje med han. Om de vil ha deg i livet sitt må de akseptere dette, hvis ikke er det deres problem.

Forøvrig ville jeg også anmeldt din far til politiet for trakassering og trusler.

[AnonymBruker]

La deg ikke presse til dette. Han har påført deg nok skade ved å gjøre det han har gjort, at han oppfører seg sånn i ettertid er helt sykt! Han prøver å gi deg skylda for alt som har skjedd, fy faen. Drit i han, han blir ikke noe bedre person, eller fortjener noe bedre bare fordi han er syk. Din farmor høres også umenneskelig ut. Tenk på deg selv i denne situasjonen. Kanskje hadde det vært greit å snakke med en psykolog hvis du føler det kan ha noe for seg. Men la ikke din syke far ha mer innvirkning på livet ditt. Håper du kan klare å fraskrive deg alt ansvar for denne situasjonen, og ha det godt med det. Stor klem.

[Bachata]

Nei, du skal ikke behøve å stå ved hans sengeleie, holde ham i hånda og si du tilgir!!

Det du KAN si til din farmor, er at du ikke ønsker ham i livet ditt, du har aldri ønsket ham som endel av livet ditt etter at han ødela det ved å seksuellt forgripe seg på deg, og all hans og hennes dritt i etterkant, bare har forsterket den vissheten om at de ikke FORTJENER noen plass i ditt liv!

At han er syk er synd for ham, det gjør ikke at han fortjener noen tilgivelse fra din side.

Du kan jo si at du alltids kan ta en tur på sykehuset, men vær klar på at det IKKE er for å tilgi, men for å se ham og ta farvel med en mann som helt tydelig har prøvd å ødelegge livet ditt uten at du har hatt noen skyld i noe av det.

Vær klar på at du ikke ønsker noen av dem i livet ditt, og at du etter ditt besøk på sykehuset, ikke ønsker å se eller høre noen av dem noen gang igjen!

DU er egoistisk??

Du er ikke mer egoistisk en hva som trengs for å stå i en situasjon slik de har plassert deg i den! DE derimot, har vært både egoistiske og ødeleggende, og fortsetter å tydeligvis å være det til det bitter end.

Vær ærlig, sett ned foten!

Du skylder ingen av dem noe, verken noe holde i hånden eller noen tilgivelse.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg må bare si at jeg har klart meg veldig bra i livet. Jeg hadde et supert hjelpeapparat rundt meg som barn. Jeg er en sterk person og graver meg ikke ned i det som har skjedd. Jeg har en god utdannelse, jobb og en fantastisk familie. Mamma har hatt det tyngst og har måttet tåle mest. Livet har gått henne vel de siste 15 årene. Hun har giftet seg på nytt med en nydelig mann, men hun har sår som aldri vil gro.

Overgrepene mot meg er en ting- disse er vel bearbeidet og ikke noe som plager meg i hverdagen-Så lenge jeg får være i fred. I perioder hvor han ringer blir jeg dratt noe tilbake, men siden jeg ikke svarer klarer jeg å holde følelsene i sjakk. Om jeg skal ha noe med dem å gjøre føler jeg at jeg mister noe av meg selv. Men samtidig vet jeg at jeg klarer å møte dem- jeg kan oppfylle farmors høyeste ønske om å si til han at jeg tilgir. Hun vet jeg ikke vil mene det med hjertet mitt, men ønsker det så inderlig for hennes sønns skyld.

Om han dør er jeg redd for å få dårlig samvittighet for at han aldri fikk høre de ordene.

Dere har rett; disse menneskene er ikke helt rett skrudd sammen- alt som går dem ille er andres feil. Som farmor sier: Ja men det kan da ikke ha vært så ille for deg ***, det har jo gått bra med deg. Tenk på faren din, han har ingen osv..

Jeg vet det ikke er min skyld!! men alikevel- jeg makter å si ordene om jeg bør/må.

[Schadenfreude]

Om han dør er jeg redd for å få dårlig samvittighet for at han aldri fikk høre de ordene.

Dere har rett; disse menneskene er ikke helt rett skrudd sammen- alt som går dem ille er andres feil. Som farmor sier: Ja men det kan da ikke ha vært så ille for deg ***, det har jo gått bra med deg. Tenk på faren din, han har ingen osv..

Jeg vet det ikke er min skyld!! men alikevel- jeg makter å si ordene om jeg bør/må.

Det er fint å høre at du har klart deg bra. Men du sier selv at det er fordi du har holdt avstand, og det tror jeg du har gjort godt i.

Jeg syns uttalelsen fra farmora di er helt hårreisende. Du har klart deg bra TIL TROSS for hva faren din har gjort, og det står det all respekt av. Det gir henne ingen rett til å hevde at det "ikke kan ha vært så ille" fordi du har fått god oppfølging og har kjempet deg gjennom det.

Du verken bør eller må stille opp for disse menneskene.

Jeg tror faren er større for at du angrer på at du ikke sto på ditt og ga etter for den følelsesmessige utpressingen, enn at du angrer på at du ikke fikk sagt noe til faren din.

At han ikke vil ta innover seg hva han har gjort, er ikke ditt problem.

Jeg støtter forresten forslaget om å anmelde ham for trakassering.

[Bachata]

Du må gjøre det som er rett for deg selvfølgelig.

Dersom du VET at det å ha med dem å gjøre, gjør det vanskeligere for deg å holde det som har skjedd borte og fortsette det livet DU har klart å bygge deg, til TROSS FOR at han både i barndommen OG i voksen alder har forsøkt å ødelegge deg, så ville jeg ikke ytret ordene om tilgivelse så lenge du faktisk ikke trenger det for din egen del.

HVORFOR skal du ytre dem?

Hva har din farmor gjort for at du skal glede henne, når gledet hun deg sist?

Hva har din far gjort for å glede deg, og når tenkte han på DEG sist?

Dette er to mennesker som kun tenker på seg selv, og sin sønn. Ingen av dem har gjort noe for at du skal kunne leve og ha det best mulig, så jeg skjønner ikke hvorfor du skal gjøre noe du ikke mener, for å gi noe til en mann som verken fortjener det eller hans mor som heller aldri har vært der for DEG.

Vil DU føle deg bedre, dersom du sier du tilgir? når du VET du ikke mener det? og i tilfelle; hvorfor får det deg til å føle deg bedre?

dersom du faktisk VIL tilgi ham derimot, så er det noe helt annet. Ærlig tilgi, for din egen del.

Men å dra å tilgi kun fordi han er syk? Jeg forstår ikke hvorfor du vil det. Men så har jeg aldri vært der du er heller.

At du makter å si ordene uten å mene dem er så, men hvorfor skal han få dem? Hvorfor skal du glede din farmor?

[Gjest gurimalla]

Du må ikke tilgi han. Det virker ikke som om han har tatt fullt ansvar for det han har gjort. Det er en ting å sone straffen, men det virker ikke som om han i sin oppførsel overfor deg har tatt inn over seg det han gjorde og at han har fortsatt å plage deg i etterkant understreker dette.

Samtidig forstår jeg ønsket om å avslutte dette på en "verdig" måte for din egen del. Hadde det vært meg ville jeg ikke sagt at jeg tilgir han, for det har han vel egentlig aldri bedt om, han bare truer. Hvis jeg skulle møtt denne personen på dødssengen hadde jeg kunnet strekke meg til å si noe som: "Jeg er lei meg for at livet ditt ble slik", eller noe slikt, aldri noe som antyder at jeg tilgir handlinger eller at jeg tar på meg noe som helst skyld for hans miserable situasjon.

Lykke til, det må være utrolig vanskelig.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg skulle møtt denne personen på dødssengen hadde jeg kunnet strekke meg til å si noe som: "Jeg er lei meg for at livet ditt ble slik", eller noe slikt, aldri noe som antyder at jeg tilgir handlinger eller at jeg tar på meg noe som helst skyld for hans miserable situasjon.

Godt forslag.

Vanskelig situasjon, absolutt, samtidig synes jeg synd på denne mislykkede faren og begynner å undres på hvorfor han er blitt slik? Er det alkohol, manglende intelligens, ulykkelig barndom.... ?

Synes synd på deg også, for selv om man bryter kontakten så blir man jo på en måte aldri fri fra sine foreldre, man kan jo ikke springe fra sitt eget liv og sin egen oppvekst. Samtidig er det et ærlig valg å bryte all kontakt, og det er ikke sikkert at du skal presse deg til et "siste farvel" - forholdet deres er jo likevel ødelagt og dødt, det at han dør er bare et nødvendig punktum, livet ditt går videre og lite endres.

Du er den sterke nå, og har vært den sterke i mange år allerede. Det blir ikke feil, uansett hva du velger, du har din egen integritet i behold uansett.

[AnonymBruker]

Det er ingen lov som sier at man skal støtte og tilgi nær familie etter at de har mishandlet eller misbrukt en.

Om du velger å ikke ha kontakt eller møte din far, skal du ikke ha dårlig samvittighet for det. Du skal tenke på deg og på hva som er best for din del - ikke for alle andre.

At din egen mor mener at du skal tilgi din fars seksuelle overgrep, kan hun umulig ha noen formening om hvis hun ikke har vært utsatt for det samme selv.

Var nylig borti et tilfelle der en far døde etter sykdom. Denne mannen døde uten nær familie eller venner hos seg - kun pleiepersonell.

Her hadde det ikke vært kontakt mellom far og barn på nesten 30 år. Etter dødsfallet sørget barna for å tømme fars bolig. Rubbel og bit ble kastet eller gitt bort. Barna ville ikke ha noe igjen etter far.

Det ble ingen begravelse, men en kremasjon uten seremoni. Vet ikke om det var noe helsepersonell tilstede, men barna var ikke der.

Trist at det ender sånn for noen, men en person som blir liggende terminal og dør uten en eneste fra familien eller venner tilstede, har selv sørget for å skyve unna sine relasjoner. Det gjelder vel også for din far desverre

[AnonymBruker]

Jeg er i en litt lignende situasjon, men det gjelder mishandling, og misbruk er enda verre etter mitt syn.

Jeg valgte å kutte all kontakt, fordi jeg ble psykisk syk av det.

Jeg har det mye bedre uten den kontakten.

Nå har den personen blitt syk, men jeg har valgt å ikke ha noe mer kontakt fortsatt.

Hvorfor skulle jeg det? Jeg skylder ikke den personen noe. Det gjør ikke du heller. Ikke tilgivelse engang. Jeg kommer aldri til å glemme. Om jeg velger å tilgi, skal det være fordi jeg er klar for det! Det virker som personen kommer til å dø før det, men det må ta den tiden som må til. Så om din far dør i morgen eller om ti år, vil ikke det ha noe med når tiden er inne for tilgivelse. Det kan hende det aldri skjer.

Og hvorfor skal man møte en person på dødsleiet om man ikke har noe til overs for ham? For min del ville jeg følt at den andre personen så det som en seier at jeg kom. Den tilfredsstillelsen vil jeg ikke gi.

Den eneste grunnen til å se din far, måtte være for å se at han er syk og svak og aldri kan skade deg lenger. At du ikke trenger å være redd mer. Men det må være opp til deg om du orker.

Gode tanker sendes deg

[AnonymBruker]

Her kunnet jeg trykket på mange plusser.

Først og fremst så skylder du ham ingenting. Ei heller din farmor.

Du kan si ordene, men ikke mene de.

Er du i tvil om du vil angre så ta en runde hos en psykolog dersom du har mulighet til å få en kjapp time. En privatpraktiserende har som oftest dette tilbudet.

Det viktige her er om du kan leve et godt liv videre ved å ikke si de her ordene? Kanskje skal du si noen andre ord? Kanskje skal du ikke si noe som helst?

Uansett. Dette er ditt valg og jeg ønsker at du gjør et valg som er riktig for deg her og nå. Og som du kan støtte deg til i framtiden med visshet om hvorfor du valge som du gjorde. Her kan kan som sagt en psykolog hjelpe deg til å sortere sånn at det blir mest riktig for deg.

Det er deg det gjelder og ikke overgriperen.

Hilsen en som kjenner litt til problematikken.

[Gjest]

Jeg kan ikke få sagt dette sterkt nok; NEI, du er IKKE egoistisk!

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar- det setter jeg uendelig stor pris på!

Jeg har nå snakket med en prest. Gitt hele historien, alle tanker og følelser. Denne personen var suveren å snakke med. Hun hadde en løsning som jeg ikke har tenkt på, men som passer meg perfekt sånn det kjennes nå.

Jeg vil skrive et brev til han! Jeg kjente i går kveld at jeg faktisk kan tilgi, men jeg ønsker han på ingen måte i livet mitt.

Om jeg reiser på sykehuset med brevet, eller om jeg får noen til å levere det vet jeg ikke ennå. Men dette vil være en løsning jeg kan leve med.

Takk for at dere delte deres tanker med meg:)

[Gjest Tone]

Kjære deg!

Godt å høre at du har funnet en løsning. Og jeg håper, når du nå skal skrive brev til han for å fortelle at du tilgir, at du virkelig kjenner med hele deg at det er riktig for DEG. I motsatt fall svikter du deg selv. Han fortjener ikke tilgivelse, etter min mening. Overgrepene er en ting, noe annet er det at han har utsatt deg for psykisk terror i mange år etterpå, ved å ta kontakt på en skremmende måte og forsøkt å presse deg til noe som ligger langt utenfor hva man kan forvente av et annet menneske. Jeg beundrer deg for måten du har reist deg på, etter det du opplevde. Din far fortjener ingenting fra deg - ingenting. Din farmor er et egoistisk naut av et kvinnfolk, som kommer med uttalelser slik hun gjør. Jeg har erfaring med problematikken. Om du vil, kan vi holde kontakt. Si ifra, så kan jeg registrere meg på Kvinneguiden og vi får sendt pm til hverandre... Ønsker deg alt godt i den situasjonen du er i, mitt hjerte blør for det du har opplevd.