Sårene etter utroskap, løgn og svik...Vil de noen gang leges?

[Gjest Vellykket_mann]

Jeg har vært meget avventende med å poste dette. Vil ikke være en sutrekopp, man er da mann.

Innser sakte men sikkert at hele teamet er en kjempebelastning selv den dag i dag. Trenger litt innspill i fra dere.

Det er enkelte ting som ikke er tatt med, ting som gjør denne saken enda mer ydmykende og jævlig. Dette er ikke tatt med av diverse grunner.

Motivet for å skrive dette innlegget er ikke for å få sympati, empati, ei eller andre sterke følelser, men for å vise hvilken dimensjon utroskap kan ha. Og, kanskje kan andre relatere seg selv i det jeg skriver. Nettopp det siste er viktig.

Viktig fordi det har faktisk hjulpet meg de sist mnd å lese om andre som har opplevd utroskap og hvordan deres tanker og opphevelser er. Man føler seg ofte ganske alene om egne følelser, og kanskje spesielt om man er mann.

Det som er meget viktig å forstå når man leser om utroskap er at ingen utroskap er like. Likeså, ingen liv er like. Utroskap er ofte svært svært kompleks, og av den grunn blir jeg lettere frustrert når jeg leser uttalelser som f.eks. "dump h*n", "ingenting å ha på osv.", når de som skriver ikke har opplevd utroskap selv. Utroskap i et forhold som består av dyp kjærlighet og et forhold som har vart i årevis kaster man ikke på båten uten videre mener jeg.

Forfatteren av denne artikkelen er mann og befinner seg i midten av 30årene.

Jeg har valgt å skrive kronologisk i fra vi møttes og frem til i dag.

Vårt første møte

Av forskjellige grunner visste jeg meget tidlig hvilken jente jeg måtte ha. Faktisk allerede i fra 13-14 års alderen. Hun måtte være sterk, stabil og ha glimt i øyet.

En tidlig høst for mange år siden møttes blikket vårt for første gang. Blikket varte ikke mer en 3-4 sekund. Det var sikkert ingenting, men nok til at jeg fikk motet til å ringe henne dagen etter.

Lite visste jeg at dette var starten på det vakreste og mest dyrebare man kan oppleve som menneske. Men, lite visste jeg at dette var starten på noe av det verste også.

Vi ble sammen

Vi begynte å date litt, og jeg var selvsagt meget ivrig. Hun hadde ALT. Smart og vakker, nydelig på alle måter. Vi hadde det så bra det går an å ha det. Litt som en klisjé kan vi slå fast at vi var soulmates.

...5år etter at vi traff hverandre

Militæret

Så kommer tiden der gutter skal bli til menn. Jeg måtte dra i militæret, en tid jeg så frem til. Det var etter hvert blitt såpass jævlig å bo hjemme (alvorlige ting som jeg ikke vil nevne her, men som har vært med på å forme meg for å si det slikt) at jeg ville bare bort.

Nå skulle jeg for første gang stå på egne ben, og jeg skulle vise verden at jeg fikset det glans.

Dette var også en tid som var svært utfordrende for vårt forhold. Jeg hadde lovet å holde meg på matta, hele tjenestetiden, hvilket jeg holdt til de grader. Ingen andre fikk så mye som en dans engang under hele tjenestetiden.

Jeg gav alt jeg hadde for at hun skulle være trygg på meg.

Hvordan gikk det hjemme da? Skjønte etter hvert at noe var på gang på slutten av tjenestetiden. Så en dag fikk jeg en telefon fra kjæresten der hun sa at hun datet en annen.

Utroskap #1

Etter at jeg var ferdig med militæret var vi fortsatt sammen og hadde det helt topp. Men, jeg fikk ikke helt ut av hodet det der med "litt dateing". Hva var der som egentlig hadde skjedd? Jeg pusha og pusha, og tilslutt tilsto hun (delvis, kommer tilbake til dette litt senere). Det hadde bare vært samleie EN gang og han var ikke noe å "samle på" - ifølge hun selv. Verden raste for meg - totalt.

En liten digresjon, men som er svært viktig når man snakker om utroskap. Det å ha følelsen av at alt ikke kommer frem i lyset, all masingen på den som har vært utro om at h*n må fortelle alt, alle beskyldningene i fra den som er utro om at den som er blitt bedradd er gal i hue, må skjerpe seg osv. er en EKSTREM ekstra belastning.

Hun angret til de grader. Tiden gikk, og jeg klarte å stable meg selv på bena.

Dog etter dette ble forholdet aldri helt det samme, selv om vi har hatt mange mange fine stunder...

Etter en stund forlovet vi oss. Det hadde jo KUN skjedd EN gang. Ingen er feilfrie!

...2år etter den første utroskapen

Utroskap #2

Vårt bryllupet var nært forestående. Vi er nå omlag 2år i tidslinje etter Utroskap #1. Vi var kjempelykkelige.

Så, omlag 3-4 dager før bryllupet kommer hun hjem etter en "treningsleir" utenbys. Hun var matt og trøtt etter laange dager med hard trening, og la seg ned på sofaen. Jeg tenkte ikke noe særlig mer over det. Ca 30min etter hun kom inn dørene hørte jeg "ring-ring" i fra mobilen hennes.

Jeg tenkte, oi nå våkner hun sikkert så jeg bør nok slå den av... Før jeg hadde rukket å stå opp av stolen så spratt hun opp av den "dype søvnen" i fra sofaen og styrtet til mobilen. Mumlet noe om dårlig dekning til personen i den andre enden av røret, og at hun måtte gå ut for å snakke. Hmm, tenkte jeg dette var da merkelig.

Sjekket min mobil, neida fin fin dekning her. Da hun kom inn igjen spurte jeg hva dette var for noe. Først sa hun at det var en venninne, men da jeg ba om å få se nummeret brøt hun sammen. I den forstand at hun sa hun hadde spist middag med en annen. Thats it, promise!

På denne tiden hadde jeg ingen anelse om hvor hadde vært når hun kom hjem. Eller det vil si, jeg trodde hun hadde vært på treningsleir (kommer tilbake til dette litt senere.)

Ok, da står jeg med følgende i hue, Utroskap #1 men som KUN var EN gang for 2år siden, bryllup om 3-4 dager, og så dette. Hun sverget på at det kun var en middag mellom dem.

Alle kan tenke seg for en uholdelig situasjon dette var...Men jeg reiste meg opp, dette var kvinnen i mitt liv...Jeg elsket henne over alt på denne jord

Det ble bryllup 3 dager etter.

Sannheten...

En kveld et halvår etter vi giftet oss traff jeg utroskap type #1 Jeg var ikke sint eller sur på han, spurte han rett ut hva var det som egentlig skjedde. Han sa, vil du vite det? Ja, svarte jeg. Det viste seg at de to hadde hatt en forhold på omlag 6mnd mens jeg var i militæret.

Husk, til meg hadde hun kun innrømmet sex 1 gang, neida her var det "full pupp" så han sa over mange mange mnd.

Jeg var totalt i sjokk da jeg kom hjem etter den byturen. Hun innrømmet det etter hvert og var selvfølgelig helt knust.

Selv etter denne hendelsen gikk livet videre... Jeg er ganske robust og har opplevd en hel del til tross relativ beskjeden alder, men etter dette begynte jeg å kjenne at jeg hadde opplevd nok.

Livet har en tendens til å glatte over ting som har skjedd for lenge siden, selv om sannheten kommer frem lenge etterpå, eller gjør det egentlig det?

Livet forsetter som før...

Ett par år sener blir hun gravid og vi er kjempelykkelige. Vi kjøper hus og livet vårt ser ut til å normalisere seg...

Men, jeg fikk aldri helt han andre ut av hodet mitt. Hva skjedde egentlig? Må legge til at jeg har spurt i årevis etter det kom frem at hun hadde KUN spist middag. Hver gang har hun blånektet og kommet med uttalelser som at jeg er syk i huet mitt, og at jeg trenger hjelp, "jeg er ikke så dum som går på samme smellen 2 ganger" osv. I ettertid ser jeg at det dette var en forsvarsmekanisme fra hennes side.

...8år etter bryllupet

Så, 8år etter og etter 2 barn sier hun at det er noe hun må fortelle! Først blir jeg stiv av skrekk...Så skjønner jeg tegningen. Hun står frem og sier at det var mer enn bare EN middag. Hun forteller alt (i følge henne selv). Og, den treningsturen utenbys 3-4 dager før bryllupet var ikke det. Det var et "siste farvel" til utroskap type #2.

Etter dette har livet mitt vært litt i berg og dalbane. Med det så mener jeg at tankene om dette temaet har kommet og gått med jevne mellomrom med tilhørende mørke tanker.

...5år etter siste tilståelse

Det er nå 5 år siden hun "kom" ut av skapet og fortalte om affære #2, og da hadde hun tiet i 8år om dette, fått 2 barn og giftet oss!

Jeg tenker, hadde hun i det minste sagt alt selv, hadde det kun vært ONS (One Night Stand), vært i fylla etc., ja alt annet hadde vært bedre, føler jeg fortjener så mye bedre, men nå med barn, hus etc. er det ikke lett å bryte ut.

Kanskje burde jeg ha gjort brutt for leeenge siden, men jeg elsker henne over alt på jord, og jeg vet hun elsker meg av hele sitt hjerte. Hun angrer svært svært mye på alt hun har gjort. Ja hun var ung og dum og alt det der, men husk, det var jeg også uten at det gikk utover henne - tvert om!

Leser at mange sier at det er en psykologisk hvilepute; "man prøver i det lengste for barnas skyld". Kanskje stemmer det, kanskje ikke. For min del er det en grad av sannhet. Jeg vil ikke at en annen mann skal oppdra mine unger. Mer det enn å ikke se dem hver dag.

I det siste har et relativt ekkelt spørsmålet dukket opp i hodet mitt; Hvor høyt elsker du deg selv?

Jeg fremstår som en vinner i samfunnet; intelligent, attraktiv, pågangsmot, høy, godt trent, høy lønn osv, men når alt kommer til alt føler jeg meg helt jævlig. Jævlig at jeg fremdeles elsker henne, jævlig at jeg ikke har bare pakket sakene og gått, jævlig at jeg ikke har stått opp mer for meg selv, jævlig at jeg tenker mye på mine barn og hvilken konsekvens det ville fått for dem hvis jeg gikk.

Jeg føler et uendelig svik, alle løgnene i igjennom så mange år, helt grusomt å tenke på at noen andre har sett henne naken, stønnet med henne, tatt på henne og at følelsene har vært gjengjeldt. Helt jævlig å tenke på at noen andre har vært inne i henne, og at hun har "villet" det, føler meg brukt, ekkel, dum. Slikt kunne jeg ha fortsatt helt til databasen til KG var full;)

En tanke plager meg. Sikkert ganske irrelevant for dere som leser, men viktig nok for meg.

Jeg har kun hatt sex (samleie) med denne jenta, og hun bare meg (utenom affærene). Jeg føler at jeg har mistet mye av ungdommen. Hun "kjørte" på, mens jeg ikke. Føler meg "låst" i og med at hele sannheten er kommet for en dag etter at vi har giftet oss og fått barn. Jeg føler at på toppen av utroskap, løgn og svik, så har jeg "ofret" så altfor mye i altfor mange år.

Les teksten under nøye! Den er meget viktig av to grunner.

En ting jeg har erfart er når løgnene blir spredd utover mange år i form av "små" drypp blir det straks mye vanskeligere å ta avgjørelser. Tenk mange bekker små... Mye har forandret seg, i tillegg så er jo sakene blitt foreldet.

Grunn 1) Det er lenge siden, hun er ikke slik nå. Det er derfor jeg er sammen med henne enda.

Grunn 2) Jeg spinner fortsatt med dette nettopp fordi jeg har blitt porsjonert ut løgner over ett tiår!

Jeg har en liten misstanke om at det har vært litt av strategien i hennes tilfelle. Hun angret seg i hjel i ettertid, ja. Men for mye har stått på spill. Hun håpet hun skulle klare å svelge samvittigheten med tiden, men det gjorde hun altså ikke.

Jeg sitter med en følelse om at hun "kom seg unna" med alt, dette på tross av at jeg ser hun også lider. Jeg har tanker som at hun fikk det hun ville ha da, og har fremdeles meg. Litt som i pose og sekk.

Kan legge til at jeg/vi har ikke fått hjelp. Vi er heller ikke det paret dere hadde trodde dette om;)

PS!

Det er verdt å legge til for ordenskyld at vi har hatt mange mange fantastiske år. Det er ikke slik at de siste 15årene er kun elendighet. På samme tide er det nettopp dette som gjør hele saken så utrolig utfordrende. Smaken av håpløshet. I dag er hun perfekt. Hun er alt for meg, og jeg er alt for henne. Det vet jeg, men fortiden henter meg/oss inn hele tiden føler jeg.

Hva tenker dere?

[Lumpelure]

jeg har opplevd mye løgn over de siste ti årene - posjonert ut til alt raknet. Ekteskap og to barn. Jeg har ikke svar på dine spørsmål - har ikke engang svar på mine. Min mann har hatt avhengighetsproblematikk av flere slag og det har ført til løgn, løgn og atter løgn. Kan jeg noengang stole på ham? Jeg vet ikke. Men jeg kommer til å prøve. Han er tross alt svik min beste venn og vi har hatt mange gode år. Hvorfor jeg tror han mener dette? Alle skjeletter ramler ut av skapene. Han gjør en innsats. Om han er i stand til over tid er et annet spørsmål.

[Gjest Illiya]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si!

Dere har hatt mange gode år, men samtidig har jo dette vært år med svik fra hennes side. Hun var utro i to lange perioder, den siste rett før hun skulle gifte seg med deg. Og nektet i 10 år!

Jeg tror jeg hadde hatt problemer med både å respektere en slik person, og det å noensinne ha tillit til vedkommende igjen. Jeg skjønner at hun ikke bare er "ei utro dame som har løyet i flere år". Hun er nok langt mer enn det, og har nok sikkert også mange gode sider. Men slike ting er så dyptgående at det er vanskelig å overse eller glemme. Det sier mye om henne som person, hva hun har vært i stand til å gjøre. Og fortsatt er, kanskje.

Hadde hun innrømt alt med det samme, istedet for mange år etter, hadde dere kunne lagt det bak dere. Men det blir vanskelig når det har kommet som drypp over flere år, og hele sannheten 10 år etter.

Vet ikke om jeg hadde klart å leve videre med en person som dette, selv om hun sikkert også har mange gode kvaliteter.

[Gjest Gjest_Vellykket_]

Trådstarter her

hmm... ja det var nettopp det da. Å leve med en slik person mener jeg. På den ene siden er hun alt hva en mann kan ønske seg. Fantastisk mor, omtenksom, pen, fantastisk elsker, ja sexen vi har er som å komme til himmelen og tilbake;)

På samme tid får jeg en innbakt aggresjon, skuffelse, sårhet, følelsen av å bli lurt trill rundt osv... En følelese av å ikke strekke til, uansett hva jeg gjør, uansett hvor god jeg er...

Vet ikke om det er alderen heller. Begynner jo å se at livet er jo ikke evig, vil ha det bra! Bra NÅ!

På mange måter føler jeg at det jeg som drar oss ned nå, og det er en sinnsyk ekkel følelse. Hun vil jo absolutt ikke snakke om det, og de gangene vi har har jeg måttet bruke "SS-gestapo" metoder og dratt alt ut av henne.

[Gjest Vellykket_mann]

Det sier mye om henne som person, hva hun har vært i stand til å gjøre. Og fortsatt er, kanskje.

Hadde hun innrømt alt med det samme, istedet for mange år etter, hadde dere kunne lagt det bak dere. Men det blir vanskelig når det har kommet som drypp over flere år, og hele sannheten 10 år etter.

Her nevner du mye av det jeg går og tenker på.

At hun kunne være utro 3 dager før bryllupet for så å gå opp alteret med meg, høre meg tale til henne osv...Jeg får gåsehud den dag i dag. At det er mulig... For meg er dette så virkelighetsfjernt at jeg klarer ikke å forestille meg det en gang...

Jeg har ikke vært utro enda jeg har hatt mange sjanser. Det er ikke meg. Jeg vil ikke, og jeg kan ikke.

Kona mener kanskje det er til det beste, men da er vi i samme dansen de neste åra. I tillegg, vil jeg ikke påføre et annet menneske som jeg elsker så mye smerte .

[AnonymBruker]

Jeg vil først og fremst si at du er en utrolig reflektert og tolerant mann. Og at det de sier om at "det som ikke dreper deg gjør deg sterkere" gjelder her, for du virker ufattelig sterk, jeg er imponert.

Jeg er slik som deg, jeg føler ofte at folk som ikke har bedratt/blitt bedratt har noen rett til å uttale seg om utroskap. De aner ikke hva det handler om, så det de sier er ugyldig på en måte. Jeg skjønner godt hva du mener. Selv om man blir fysisk kvalm av å se for seg hva sin kjære har gjort med andre mennesker, så er det minst like ille å møte den muren av selvforsvar, der de snur situasjonen og pekefingeren over på deg. Det er ufattelig slitsomt.

Det er forresten et tips til andre som mistenker utroskap, om du spør h*n rett ut, og ser at din kjæres lunte er noen meter kortere, og h*n begynner å beskylde deg istedet, vel da er det et faretegn. Spesielt hvis du befinner deg i denne situasjonen ofte, uten at din kjære klarer å diskutere dette på en rolig måte.

Selv opplevde jeg å bli bedratt 7 ganger i løpet av 5 år når jeg var tenåring. Det var helt forferdelig. Tankene jeg sitter igjen med etterpå er at det verste var å ikke kunne stole på vedkommende. De siste 3 årene klarte jeg ikke stole på han et sekund. Og han var ikke interessert i å gjøre noe for at jeg skulle stole på han igjen, selv om han gråt og gråt og angret like mye hver gang. Jeg ville ikke være alene, og jeg var forelsket hvert sekund av de årene, så jeg "tilga" hver eneste gang. Men det å aldri vite hva han holdt på med, aldri stole på at han holdt seg unna andre jenter, og kryssforhøre han hver gang han hadde vært ute var veldig slitsomt. Jeg ble rett og slett gal til slutt, jeg visste at spekulasjonene kom til å ødelegge, men jeg følte at det var det eneste jeg kunne gjøre for å klare å fortsette forholdet. Til slutt satte pappa foten ned og nektet meg å snakke med han igjen. Så jeg gjorde ikke det, var sjeleglad for at noen andre hadde tatt den avgjørelsen for meg slik at jeg ikke trengte å være den skyldige i bruddet..

Vel, det var iallefall min historie. Jeg vet ikke hva slags tips jeg skal komme med til deg, men så lenge du klarer å leve med det og elsker kona di så skjønner jeg godt om du vil fortsette å leve med henne.

[Gjest Vellykket_mann]

Takk for at du delte din historie.

Det triste er at hun er så god som det er mulig å bli, og vi har det så bra som vi kan ha det. Det som sliter meg ut er fortiden. Den som skulle vært tilbakelagt, glemt og gjemt...

Men, fortiden peser meg i øra nå, mer enn aldri før.

Jeg mener at en person som kan gjøre noe slikt som i dette tilfellet må være laget av et annet materiale enn "oss" andre. Fatter det bare ikke.

Som sagt så er det ikke bare utroskapen, men alle de forsterkende elementene, som f.eks. løgnene, at jeg har gitt alt av meg selv og enda litt til, og fått så sinnsykt med dritt igjen over mange mange år...

Helt ærlig så hadde jeg trodd at tiden vil lege alle sår, men jeg er ikke så sikker lenger.

Uten å trekke noen paralleller, men enkelte svik i et gitt liv er faktisk i overkant av hva som fortjener tilgivelse.

[Gjest Vellykket_mann]

Noen andre som har tanker og meninger om denne saken så for all del fyr løs...

[Mrs. Morgan]

Først vil jeg bare si at jeg beundrer deg som person. En sterk og tillitsfull mann. Respekterer deg hardt! Kona di vet bare ikke hvor heldig hun er... Eller, hun gjør sikkert det å, men likevel har hun klart å være utro 2 ganger.

Men til spørsmålet ditt, om sårene noengang vil leges. Det tror jeg kommer heelt an på personen. Kjæresten min var delvis utro mot meg en gang, ikke helt utro. Litt komplisert, men uansett, dette såret meg dypt. Så dypt at det har ødelagt litt av tilliten min til folk. Mest kjæresten min, men også alle andre.

Jeg tror jeg er en av de som aldri vil komme helt over sviket. Altså, jeg glemmer det aldri og jeg prøver og prøver, men klarer ikke å stole 110% på kjæresten min. Jeg stoler på han på mange måter ja, men èn ting er når han skal ut og drikke på byen o.l. da får jeg så vondt inni magen osv. Selv om jeg også samtidig føler en liten tillit til han... han er jo egentlig ikke den typen. Han er jo verdens snilleste!

Og han har aldri gjort noe lignende siden da. (tror da jeg hehe) Jeg mener det er greit å gi folk en sjanse, men når det er gjort 2 ganger, da mener jeg man burde gå sin vei. Selv om det er lettere sagt enn gjort noen ganger...

Vet egentlig ikke hva mer jeg skal si jeg. Men hvis du er lykkelig med kona di og barna og trives med livet (bortsett ifra de sårene du har) så syns jeg du skal bli.. når du allerede har blitt hos henne i så mange år. Men jeg har jo ikke opplevd noe lignende selv, så jeg vet jo ikke hva som er best.

[Nabokona]

Har ikke noe godt råd, men ville bare si at det var en utrolig sterk historie å høre. Du høres ut som drømmemannen - både for din egen del og hennes. Skjønner du er usikker på hva du skal gjøre. Det hun burde gjøre, er imidlertid å tørre og snakke med deg. Du burde kunne kreve at hun diskuterer disse tingene med deg slik at du kan kjenne på om det dere har sammen nå er sterkere enn alt det som har vært. Hun var ekstremt stygg med deg, og tydeligvis livredd for å miste deg på samme tid. Jeg vet ikke hva som er best å gjøre i en slik situasjon. Kanskje bare la dagene gå. Gi deg selv et år. Hvis dette sliter deg fremdeles så er det kanskje en løsning å si at dette fortjener du ikke å leve med? Hvis hun virkelig elsker deg, og er så bra som du mener at hun er ellers, så tør hun å ta diskusjonen nå. Det er hennes oppgave å løse dette, ikke din. Kvinnfolk altså. Unnskyld meg.

[Havbris]

Jeg tenker at det fremdeles finnes så mye "grums" i forholdet deres at dere bør oppsøke hjelp for å komme igjennom dette. Mitt umiddelbare inntrykk er at du har så mye på hjertet fremdeles, og dette trenger du å dele i en setting der hun hører hva du har å si - med en terapeut til stede.

Slike traumer kan ikke feies under et teppe, de må opp i lyset så lenge den ene parten ikke blir ferdig med det. Jeg har inntrykk av at du ikke har fått anledning til å uttrykke hvor ille dette har vært for deg, og at du heller ikke har fått mulighet til å være i "den som blir sveket" sin rolle. Jeg tror ikke du blir ferdig med dette uten hjelp, og hun må ta sitt ansvar i den prosessen.

Jeg har opplevd utroskap selv og vet hvor vanskelig det er. Jeg er rimelig sikker på at proffesjonell hjelp er nødvendig hos dere! Man kan ikke legge lokk på så mange år sammen!

Endret 21. november 2011 av Havbris

[Aldrisur]

Jeg vet hva du snakker om - har vært der sjøl.

Du er en veldig bra mann! Det beste rådet jeg kan gi deg er at dere begge snakker med en tredje (objektiv) person. En god familierådgiver eller et annet klokt menneske dere begge stoler på.

[Gjest Anonym]

Kjenner meg veldig godt i den historien du forteller... Kunne nesten ha fortalt den selv med noen få endringer...

For oss er det slik som dere nå.. Alt er over og vi er kjempe lykkelig... Men jeg kjenner at innimellom fyker det forakt og sinne og frustrasjon igjennom meg... Men jeg valgte å bli, og som jeg ser det.... Nå er det min tur å "høste" de gode årene foran oss! Ikke at jeg skal gjøre noe galt, men nå som alt er over har jeg mulighet til å være lykkelig...

Lykke til...

Tankens kraft er sterk.... Husk det!!!

[AnonymBruker]

For en sterk historie. Du har fått mye mindre enn du fortjener.

Jeg må bare spørre, er du helt sikker på at barna er dine?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Selv om tidslinjen er av en helt annen karakter. Jeg gikk et år og var svært usikker på henne, samtidig som jeg hadde det helt fantastisk. Endte tilslutt med at magefølelsen hadde rett. Hun hadde valgt å holde på løgnen, så det var jeg som fersket henne. Jeg er ganske så sikker på mine beslutninger, og tok farvel med en gang. Det var det riktigste for meg å gjøre, men det trenger ikke å være slik for alle. Vi mennesker er ulike, og har ulike verdier. Jeg ser jo at noen kan leve videre etter et sånt svik, men det gjelder ikke meg. Jeg er ikke slik. Jeg må ha åpenhet, ærlighet og tillit for at mitt liv skal fungere med min partner.

Din "beslutning" er derimot ikke en innvending mot mine erfaringer. Det er kun du selv som kan finne ut av det. Det virker som at selvrespekten din har blitt tråkket på noen ganger, og som noen sa tidligere, at du må være en veldig tolerant person. Du må spørre deg selv hva du vil med livet ditt? Havbris, sier du må lette på trykket ved å få hjelp. Det kan kanskje være riktig, med tanke på barna og et fremtidig forhold som fungerer? Jeg vil nok rådføre deg i en slik retning, at du enten får tømt hodet for tanker i form av en evt samlivsterapaut. Eller så kan skrittet være skilsmisse? Det virker jo som at du er åpen for en fremtid med nye muligheter... Tror du har saker som må rettes opp i uansett.

I tillegg er det barn i bildet. Men hvis disse tankene hjemsøker deg i all fremtid, så kan det godt være at barna vil få det bedre ved en skilsmisse? Men det blir litt utenfor mitt kompetansefelt.

Uansett et fint innlegg. Og lykke til videre. Du virker som et godt menneske.

[MiaMamma]

Man kan ikke legge lokk på så mange år sammen!

Vet du hva? Noen ganger ikke bare kan man, men MÅ man. For enkelte personer kan dette gjøre en så ulykkelig at det ikke er rett for den personen å skulle "måtte" være sammen fordi man ikke "kan" legge lokk på det.

Alle er ikke like, husk det.

[Gjest Vellykket_mann]

Takk for mange fin innspill. Setter utrolig pris på det. Har gått med denne saken helt alene siden den oppsto. Utrolig for en følelse det er å lette litt på skjorta her inne.

Jeg ser meg i speilet, og spør, er jeg sterk som har blitt, eller er jeg feig for ikke å ha satt foten ned. hmmm...funderer ofte på dette. Oftere i de senere årene.

Jeg ser for meg at en sterk person ikke ville ha slitt slik som jeg gjør, i laaang tid etterpå. På samme tid så hadde kanskje en "svak person" kanskje bukket under for mindre. Ikke vet jeg.

Jeg føler meg virkelig sterk nå, eller ihvertfall mye sterke enn jeg har gjort på lenge. Det er en komplisert og sammensatt følelse.

For å visualiser det litt for dere, tenk; En som vil noe, en som er viril, en som har drivkraft, en som har energi, men mest av alt en som bare vil ha det bra. En som vil ha det bra, men som blir dratt ned i dritten gang på gang.

Da kommer tanken opp. Tanken som har holdt meg gående i årevis. Det en grunn for alt. Jeg er oppvokst i hjem som har vært i totalt kaos, i tillegg til ekstrem fattigdom, en haug av nedverdigelse osv...

Ord som løvetannbarn og resiliens trykker jeg til mitt bryst.

Et barns/ungdoms evne til å motstå negative ytre påvirkninger. heter det så fint.

Jo, det er meg det. Ikke helt uten sår, men jeg fremstår som en vinner ihvertfall.

For de observante av dere så skrev jeg innledningsvis at jeg så meget tidlig hvilken kvinne/jente jeg måtte ha. Hvilke egenskaper hun måtte ha. Faktisk så tidlig som 13-14 års alderen. Grunnen leser dere i linjene over. Så i tillegg til å være en kjæreste så var hun kanskje "the significant other".

Hun kan ikke skylde på at jeg var for snill heller, for jeg var en liten badass når jeg var yngre;) Ikke mot henne, men sånn generelt. Nei, henne gikk jeg over ild for. Ville ikke såre det mest dyrebare jeg hadde. Nei aldri!

Faktisk så takker jeg henne litt også. Takker henne for utroskapene. Ja, det høres jo helt sykt ut, jeg vet. Grunnen til dette er at jeg har vokst som person, og i lys av mørket har jeg dratt fram krefter som jeg har brukt til å dra meg selv fremover i livet med.

All den negative energien jeg har hatt i forhold til utroskapene, følelsen av og ikke være god nok har jeg brukt fremover. Som igjen har resultert i at jeg i dag sitter godt i det økonomisk og materialistisk.

Er ikke noe storbonde, men med tanke på at jeg kommer i fra 0 så føler jeg har klart meg svært bra.

Som jeg også skrev så har saken enda et par sider som vi godt kan si er prikken over i`en, tenker da på utrokapene, men da vil denne saken bli lett sporbar for å si det slik, så det kan jeg ikke gå inn på.

På mange måter så føles det ut som dobbelsvik...

Ser at noen anbefaler terapeut. Med all respekt for det arbeidet de gjør så tenker jeg;

hva kan en liten sliten kommunal familieterapeut gjøre for meg?

Jeg har aldri fått hjelp til en dritt i livet, heller aldri spurt. Er ikke meg. Vil klare alt selv. Vil heller blø enn å spør om hjelp. Det er sikkert ikke rett holdning, men det er meg. I dette ligger også selve styrken tror jeg, ja hvis vi kan bruke slike ord eller termer i denne forbindelse.

Muligens jeg er skadet sådann. Ja, at jeg ikke vil ha hjelp. Jeg tenker at hadde jeg ikke vært så jækla stolt, og skulle klare alt selv, hva hadde jeg da hatt egentlig? Kona har jeg jo ikke kunne ha stole på, og familien min, ja den er jo er eget kappitel i seg selv.

[AnonymBruker]

En terapeut har utdannelse og god trening i å hjelpe dere videre. Til å sortere ut tanker, og til å få i gang en kommunikasjon om dette mellom dere. Hjelpe henne til å snakke, og deg til å få svar på de vanskelige tingene.

Tror det er mye grums her som hun ikke vil/tør snakke om. Kanskje ligger det noe til grunn for det hun har gjort som muligens kan forklare endel av hennes handlingsmønster.

Er klar over at dere har kjent hverandre siden dere var unge, men likevel hadde hun jo skjulte sider.

Jeg tror egentlig ikke dere/du kommer lenger uten å få hjelp. Tror dere vil stå fast, og aldri bli ferdig, og at det kommer til å slite og tære på forholdet mellom dere.

Over til noe annet.

Har du klart å slå deg til ro med at hun har fortalt deg hele sannheten nå? Tror du hun har gjort det? Kan hun ha skjult flere affærer oppigjennom årene?

Jeg har også opplevd svik og løgn fra en person jeg hadde full tillit til. Og det som var tyngst var tanken og vissheten om at "jeg kan aldri mer stole på at det du sier er sant". For vedkommende hadde løyet over lang tid, og som med deg, så kom sannheten i drypp over lang tid.

Hvordan føler du det rundt slike ting nå?

[AnonymBruker]

Jeg mener også det verste er løgnen, det å ikke kunne stole på personen. Jeg vil anbefale terapi, både for dere som par og for deg alene. Ut i fra det du beskriver kan ditt grunnleggende selvbilde være skadet, samme hvor "vellykket" du er nå. Hva er grunnen til at du ønsker å fortsette forholdet? Har det noe med å fremstå vellykket å gjøre?

[Gjest Vellykket_mann]

En terapeut har utdannelse og god trening i å hjelpe dere videre. Til å sortere ut tanker, og til å få i gang en kommunikasjon om dette mellom dere. Hjelpe henne til å snakke, og deg til å få svar på de vanskelige tingene.

Tror det er mye grums her som hun ikke vil/tør snakke om. Kanskje ligger det noe til grunn for det hun har gjort som muligens kan forklare endel av hennes handlingsmønster.

Er klar over at dere har kjent hverandre siden dere var unge, men likevel hadde hun jo skjulte sider.

Jeg tror egentlig ikke dere/du kommer lenger uten å få hjelp. Tror dere vil stå fast, og aldri bli ferdig, og at det kommer til å slite og tære på forholdet mellom dere.

Over til noe annet.

Har du klart å slå deg til ro med at hun har fortalt deg hele sannheten nå? Tror du hun har gjort det? Kan hun ha skjult flere affærer oppigjennom årene?

Jeg har også opplevd svik og løgn fra en person jeg hadde full tillit til. Og det som var tyngst var tanken og vissheten om at "jeg kan aldri mer stole på at det du sier er sant". For vedkommende hadde løyet over lang tid, og som med deg, så kom sannheten i drypp over lang tid.

Hvordan føler du det rundt slike ting nå?

Takk for fint innspill.

Skal tygge litt på det der med terapeut. Vet at hun vil ikke. Hvorfor? Vet ikke.

Jeg kjenner en sterk angstfølelse når du spør meg om jeg er sikker på om jeg vet alt. Vil så gjerne si JA. Men det kan jeg jo ikke. Når hun har løyet i så mange år, og når jeg har funnet ut en haug selv, så er svaret nærmest gitt.

Faktisk så har jeg en liten misstanke om en til, men som sagt dette er bare spekulasjoner.

Når jeg konfronterer henne med dette svarer hun da; "Jeg har fortalt alt, nå må vi komme oss videre i liver". Ser hun er drit nervøs. Nervøs? For min pågåenhet, for min måte å stille spørsmål på, eller fordi at det faktisk er noe mer? Vet ikke.

Det jeg vet er at ved utroskap #1 og utroskap #2 så hadde jeg rimelig god indikasjon, mens med denne siste saken kun mistanken, kun er bygget på uttalelser, og endring i væremåte. Som sagt jeg vet ikke.

På en måte blir det jeg som er den store stygge ulven. For hvor lenge har jeg rett til å tygge på dette? Nå er det jo JEG som drar OSS ned. Helt grusom følelse.