Valget om å ikke få barn

[AnonymBruker]

Har lest om flere som sier de får kraftige reaksjoner om de sier at de ikke ønsker seg barn. Venner og familie går som regel av hengslene. Det må liksom være noe galt med en person om han/hun velger å forbli barnløs. Jeg har selv gått flere runder med meg selv,er i 30-årene,har samboer og 3 stebarn,men har funnet ut at jeg ikke vil ha egne barn. Det er mange grunner til dette,helse,livssituasjon,økonomi osv. Men den viktigste grunnen er jo at jeg ikke er spesiellt glad i barn. For all del,jeg er glad i stebarna mine og vil det beste for dem,men de gir meg ingen glede. Det viser jeg selvfølgelig ikke ovenfor dem,nei jeg later som jeg er inntresert når de kommer for å vise meg en leke eller fortelle om skoledagen. Stebarna er vel kansje en av grunnene til at jeg er blitt sikker på at jeg ikke ønsker egne barn. Jeg ser jo hvor mye jobb det er med barn. Også alle bekymringene da. Og jeg ser også foreldre som aldri skulle hatt barn,dem er det mange av,desverre. Deriblant mødrene til stebarna mine. Det ene stebarnet mitt bor hos oss fulltid,moren er uskikket som mor. Så er det så egoistisk av meg å velge bort barn? Er det ikke mer egoistisk om jeg hadde fått et barn bare fordi "det er det som er meningen med livet"? Har alltid elsket babyer,de er så små,vakre og uskyldige. Men jeg kan jo ikke bare få et barn fordi babyer er søte. Desverre blir jeg sett på som unormal og kald fordi jeg velger bort barn. Jeg godtar at andre FÅR barn,hvorfor kan ikke de da godta at jeg ikke vil ha?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd at noen går av hengslene, men at de ikke tar mitt valg på alvor. Det faller på en måte litt for døve ører. Selv om man forteller at man har valgt å ikke få barn, så snakker fortsatt folk om når du får barn, ikke hvis.

[Gjest fr21_5ffdsa]

Det samme gjelder når man har fått et barn. Før eller siden kommer det nok et spørsmål om når nestemann kommer. Jeg er glad økonomien vår er slik at folk forstår at et barn går greit nå, men ikke to. Vi vil ikke har flere uavhengig av hvordan det går med økonomien. Ikke meningen å kuppe tråden din, jeg forstår hvordan du har det. Svigermor maste en del om barnebarn før det kom. Etter at hun har fått det bryr hun seg lite om det, så jeg vil bare anbefale deg om å lytte til din egen magefølelse angående det. Så må jeg bare legge til at vi ikke fikk barn pga svigermor altså.. Det var jo en avgjørelse vi tok fordi vi ønsket det selv. Sånn, da var alt sagt fra min side..

[Lille Rosa]

Det er virkelig en privat sak om man ønsker barn eller ikke, men dessverre er det ikke sånn det fungerer i virkeligheten.. Folk skal ha en mening om alt, og det forventes at alle skal få barn.

For min del er det opp til enhver, og jeg ville ikke reagert om noen sa de ikke hadde lyst på barn.

Jeg har noen bekjente som ikke vil ha barn, og de har møtt på mye reaksjoner når de har fortalt dette. Standarden er vel ala "Hæh, hvorfor ikke?! Barn er jo det mest fantastiske i verden! Stakkars dere"...

Ærlig talt, jeg blir helt matt av å høre sånt!

Personlig har min mann og jeg ønske og planer om barn, men jeg kjenner likevel at jeg kan irritere meg over at ymse kolleger maser om at det er på tide.

(Jeg vet såvidt hva de heter, men likevel kommenterer de sånt?!)

Jeg får lyst til å svare at jeg ikke kan få barn, bare for å gjøre de ille til mote, og kanskje ikke blande seg inn i alt.

(Dette gjelder vel og merke ikke når jeg skravler med jobb-venninner som jeg har et annet forhold til).

Konklusjonen min er vel at når det kommer til barn/ikke barn, så er man allemannseie, og i dette samfunnet må man selvfølgelig gjøre som ALLE andre. Hvis ikke er man helt merkelig og det er nesten så folk synes synd på deg.

Endret 20. november 2011 av Lille Rosa

[Gjest gjesta]

Jeg har heller aldri oplevd at noen går av hengslene, men så har jeg heller ikke sagt noe til så mange. Det har bare ikke blitt sånn, sier jeg når noen måtte spørre. Men noen skjeve blikk får en da. Når skjer det lissom. Jeg er veldig glad i barn, men etter hvert som tiden har gått har ønsker og behov endret seg, og valget har vel like mye vært ubevisst som bevisst.

De som vet mener å vite at jeg vil angre på det. Vel, et valg den ene eller andre veien uansett hva det måtte gjelde innebærer alltid en risiko for anger.

Nå har jeg for lengst passert 40 og mannen nærmer seg 50, nå er det uansett ikke et tema. Likevel er det de som sier; det hadde jo vært koselig. . .

Må man forresten annonsere det....?

[Gjest fhk]

Du kan jo bare si at du er så heldig å allerede ha tre barn som du er glad i

[Gjest Consensio]

Nå har jeg sagt i mange år at jeg ikke skal ha barn, men opplevede alltid å få høre i en slik bedrevitende og nedlatende tone atdet kom til å endre seg. Jeg skulle visst bare vente å se.

Nå er godt oppi 30-årene og kommentarene begynner å avta merker jeg. Som om de nå nesten er redd for å si noe som helst og at det er synd på meg.

[Gjest Spinell]

Nå har jeg sagt i mange år at jeg ikke skal ha barn, men opplevede alltid å få høre i en slik bedrevitende og nedlatende tone atdet kom til å endre seg. Jeg skulle visst bare vente å se.

Nå er godt oppi 30-årene og kommentarene begynner å avta merker jeg. Som om de nå nesten er redd for å si noe som helst og at det er synd på meg.

Akkurat det samme har jeg opplevd.

Reaksjonene har endret seg etterhvert som jeg har blitt eldre. Nå er jeg i slutten av 30-årene.

1. Tidlig i 20-årene: "Neeeei, du har ikke lyst på barn nåååå, nei. Du kommer til å ønske deg det seeeenere."

2. Fra midten av 20-årene og litt opp i 30-årene: "Du kommer til å angre hvis du ikke får barn"

3. Fra midten av 30-årene: "Stakkars, hun kan sikkert ikke få barn."

Det verste er vel kanskje at folk ikke lenger snakker til meg, men om meg om dette.

[AnonymBruker]

Akkurat det samme har jeg opplevd.

Reaksjonene har endret seg etterhvert som jeg har blitt eldre. Nå er jeg i slutten av 30-årene.

1. Tidlig i 20-årene: "Neeeei, du har ikke lyst på barn nåååå, nei. Du kommer til å ønske deg det seeeenere."

2. Fra midten av 20-årene og litt opp i 30-årene: "Du kommer til å angre hvis du ikke får barn"

3. Fra midten av 30-årene: "Stakkars, hun kan sikkert ikke få barn."

Det verste er vel kanskje at folk ikke lenger snakker til meg, men om meg om dette.

Dette er min erfaring også, speisielt det siste! Nå i slutten av 30-årene fikk vi, ganske så uplanlagt, barn likevel, men det har jo resultert i et virr av rykter om at vi har vært ufrivillig barnløse (jeg er visstnok steril og har pcos, ante ikke noe om det nei..) og at barnet er resultat av prøverør... Kjempegøy å høre at det hviskes om (for INGEN sier noe til meg) og når jeg prøver å avkrefte ryktene går det da rykter om at jeg benekter ivf...

[Gjest gurimalla]

Det er helt greit å ikke ønske seg barn, det er ikka alle som passer til å ha barn, og du er nok en av dem.

Men den viktigste grunnen er jo at jeg ikke er spesiellt glad i barn. For all del,jeg er glad i stebarna mine og vil det beste for dem,men de gir meg ingen glede. Det viser jeg selvfølgelig ikke ovenfor dem,nei jeg later som jeg er inntresert når de kommer for å vise meg en leke eller fortelle om skoledagen.

Jeg ble litt trist da jeg leste dette og synes egentlig litt synd på stebarna dine. Du sier at barn ikke gir deg noen glede, stebarna dine kommer etter hvert til å fortså at du er helt uinteressert og det kan bli temmelig sårt.