Forventninger til familie/karriere

[victorindia]

For tiden tenker jeg så mye på dette...

I tre generasjoner på begge sider av familien min (med ett eneste unntak) har alle vært nærmere 30 når de får barn. Utdanning og karriere er viktig, noen er selvstendig næringsdrivende, ingeniører, lærere++ og man skal reise og gjerne gjøre veldedig/frivillig arbeid. Barn er noe som kommer senere, og det er faktisk få eller ingen jeg kommer på i hele familien min som har mer enn 2 barn.

På mange måter har jeg, ift hva jeg kommer fra, gjort noen utradisjonelle valg - jeg gjorde det bra på skolen, men valgte heller å ta fagbrev i noe jeg syntes var spennende og begynne å jobbe, fremfor å ta høyere utdanning og i tillegg giftet jeg meg ung. Jeg føler ofte jeg har måttet forsvare valgene mine, selv om man skulle tro de ønsket for meg å gjøre det som gjør meg glad.

Nå er jeg snart 22, og jeg og gubben har så vidt begynt å prøve å bli gravide, men dette har jeg ikke delt med familie eller omgangskrets. Jeg føler det blir sett på som å mislykkes å få barn så ung og uten høyere utdanning, og jeg opplever stadig å bli fortalt i familiesammenkomster om hvor viktig det er at vi venter med barn.

De siste årene har jeg vært mye i utlandet, og jeg kjenner faktisk at jeg blir litt misunnelig på mange av kvinnene jeg møter som vokser opp med at det å være mor er noe man kan være stolt av. Og som kan gifte seg og bli gravide unge om de ønsker, uten at noen skal betvile deres modenhet til å selv bestemme og faktisk ønske seg en familie. Og så sitter jeg med tanken; er det bare meg som vokser opp i dette samfunnet i denne generasjonen som tenker på denne måten? Eller er det andre der ute som faktisk synes det er tilfredstillende å kunne ha en morsom jobb med grei lønn, slik at man har råd til å starte sin egen familie? Og som faktisk har lyst på mer enn 2 barn?

Jeg føler det er en slik boks man skal passe inn i, eller forventninger man skal leve opp til. Eller er det så fritt i dag at man kan leve det livet man vil uten å føle press om noe annet?

Når vi nå har vært gift i to år, så har jeg fått spørsmål fra en person her som lurer på om vi ikke skal ha baby snart, og jeg kjenner jeg blir så varm om hjerte når hun spør

Vet ikke helt hva jeg spør om her, men er det noen som kjenner seg igjen kanskje? Eller noen som er totalt uenige?

Endret 19. november 2011 av victorindia

[Kara W]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Følte det utrolig tungt da jeg valgte å slutte på universitetet for å ta fagbrev og grudde meg lenge til å fortelle foreldrene mine det. Videre giftet jeg meg da jeg var 24, og fikk barn da jeg var 25 (litt eldre enn deg men fortsatt ung i følge mange).

Og alt dette gikk helt bra. Noen familiemedlemmer kan kanskje få litt sjokk og virke litt sure til å begynne med, men det er glad i alikevell, og med en gang tanken har fått satt seg litt, så vil de bli glade på din vegne. Og er de det ikke, så er de ikke vært å bry seg om!

Dersom dere ønsker dere barn, og forholdene ligger til rette for det, så ser jeg ingen grunn til at dere burde vente med det. La gjerne vær å fortelle familie, dersom dere ikke føler for det. Det er lettere å komme med moralprekenen mens dere prøver enn etter at du faktisk har blitt gravid.

[Gjest Gjest]

Alle må følge sitt eget hjerte. Det er en klisje, men likevel...

Jeg vokste opp i en stor søskenflokk. I slekta mi har folk giftet seg unge, fått mange barn, ikke tatt særlig utdannelse, hatt lavtlønte jobber. Så kom jeg, pliktoppfyllende, jobbet og sleit på skolen, leste masse, fikk stadig spydige kommentarer fra mine næmeste om at kunnskap og filosofi ikke gir smør på brødet osv. Da jeg passerte 30 uten ennå å ha fått mann og barn, fikk jeg høre at nå var sikkert fruktbarheten borte, og hva skulle jeg da med den lange utdannelsen og den feite lønna når jeg ikke hadde arvinger?

I en alder av 37 har jeg nå to barn og en spennende og fleksibel jobb, eget hus, hytte ved sjøen, god lønn, i det hele tatt: jeg har fått det livet jeg drømte om, rikt, selvstendig, økonomisk uavhengig.

Men følelsesmessig er jeg fortsatt knyttet til foreldre, søsken, slekt forøvrig, og de er minst like spydig mot meg som de alltid har vært. Hadde jeg ikke fulgt min egen nese i livet, hadde jeg sikkert vært lykkeligere på en måte, men hva er nå den verdt den lykken som er basert på at du lever etter andres målestokk?

Lukk ører og øyne for andres krav og innta sjefsstolen i livet ditt.

[Gjest Jente29]

Jeg har det omvendt.. jeg kommer fra en familie der ingen har universitetsutdannelse (fagbrev/høyskole og jobbet seg opp fra grunnen av). Mine foreldre er begge i "yrkesfag"-yrker, og ikke akademiske.. De fikk barn tidlig, mine tanter og onkler fikk tidlig. Familien er i fokus og lønn er noe man trenger for å fø familien. Min samboer's familie er likeså.

Sambo og jeg rundt 30 om ett år, har hus, bil, kanari og studielån og relevante jobber. Uansett hvilken familiesammensetning vi er i, så er det noen som spøker med "alle disse gradene, master, bachelor, kulegrader og varmegrader. Når skal dere få opp gradene på soverommet da? Blir det ikke barn snart?".

Så STOR klem til deg!

Skulle ønske familier lot folk få være induviduelle og glede seg over andres lykke - selv om den ikke måtte passe i familieboksen.

[victorindia]

Wow, så spennende svar Takk for at dere tok dere tid!

Godt å høre at noen opplever ting litt likt som meg, og også veldig interessant å høre om folk som opplever det samme motsatt vei.

Konklusjonen blir at man må følge sitt eget hjerte, og man velger ikke sin egen familie, men man kan velge sitt eget liv! Også bør man vel anstrenge seg for å prøve å akseptere folk som velger annerledes enn en selv!