trenger råd!

[AnonymBruker]

Samboer har et barn ifra tidligere på 3år. jeg har vært tilstede som fars kjæreste og samboer ifra dag 1 ( samboer og mor var ikke kjærester når barnet ble født).

Barnet har hele tiden vist stor tillit, kommet til meg i situasjoner som har vært nye for barnet for å føle seg trygg, noe jeg har satt stor pris på.

Men nå, i løpet av høsten ( vi har barnet annenhver langhelg og en natt i uken ellers) har barnet forandret seg helt i nærheten av meg, H*n henvender seg aldri til meg mer hvis jeg ikke spør om noe, barnet blir helt hysterisk hvis jeg skal hjelpe H*n med å kle av, pusse tenner, finne leker, ta av yttersko og hvis det er jeg som skal hjelpe til ved dusj og kropps vask.

Jeg har aldri slått barnet, tatt tak i h*n på noen måte, ikke skreket/kjeftet annet enn å sagt nei hvis h*n har gjort noe som ikke er lov.

Jeg kjenner at dette er noe som sårer meg siden jeg ikke vet hva jeg har gjort galt og at h*n går ifra å være veldig avhengi av meg til at det virker som h*n misliker meg så sterkt

Noen som har forslag til hva jeg kan gjøre for at det skal bli bedre? i bestefall sånn som det var...

[AnonymBruker]

Dette er nok klassisk trass, og går nok ikke deg på person. Min sønn på snart 3, har blitt på samme måten ovenfor meg og alle i vår nære omgangskrets. Frem til for en måneds tid siden så var alt bare fint og flott. Men en dag snudde det og alt ble en kamp. F.eks det å finne frem en leke, som i teorien burde gå smertefritt. Han peker på noe og vil at jeg skal ta det med til han, jeg kommer med den tingen og han blir hysterisk, neivel tenker jeg mens jeg legger den tilbake, da blir han enda mer hysterisk fordi han ville vist ha den allikevell. Sånn er han mot både mormor, farmor og tantene sine. Men ikke mot faren sin, kanskje det har noe med kjønnstilpassning eller noe. Det er nok bare sånn en treåring er. Oppfør deg som du alltid har gjort, for forhåpentligvis blir ting bedre. Håper jeg.

[AnonymBruker]

Dette er nok klassisk trass, og går nok ikke deg på person. Min sønn på snart 3, har blitt på samme måten ovenfor meg og alle i vår nære omgangskrets. Frem til for en måneds tid siden så var alt bare fint og flott. Men en dag snudde det og alt ble en kamp. F.eks det å finne frem en leke, som i teorien burde gå smertefritt. Han peker på noe og vil at jeg skal ta det med til han, jeg kommer med den tingen og han blir hysterisk, neivel tenker jeg mens jeg legger den tilbake, da blir han enda mer hysterisk fordi han ville vist ha den allikevell. Sånn er han mot både mormor, farmor og tantene sine. Men ikke mot faren sin, kanskje det har noe med kjønnstilpassning eller noe. Det er nok bare sånn en treåring er. Oppfør deg som du alltid har gjort, for forhåpentligvis blir ting bedre. Håper jeg.

Takk for svar ! Håper og tror egentlig at det bare er trass selv, men når jeg tar det opp med far sier han bare at det er tydelig reaksjon på at barnet ikke er trygg på meg

Synes det er rart at et barn kan gå fra å være så trygg til å bli så utrygg som far mener uten at jeg har skremt barnet på noe vis..

[Gjest frøken am]

De er alltid ordentlig trassen mot de de er trygge på!

I min verden er dette en tillitserklæring - han tar det ut på deg fordihan er trygg på at du tåler det

Har bodd med min sambo, kjent han i halvannet, sønnen er tre.

Og nå har vi det som dere! Han er ikke KJEMPEtrassen av seg, men vi får høre det!

Det er godt tegn at han tar det ut på seg og, betyr at han er veldig trygg på deg