virkelighetsoppfatning

[Gjest Anonymous]

Jeg har de siste årene slitt med en rar virkelighetsoppfatning eller hva jeg skal kalle det. Det føles som om jeg ikke er tilstede, som om kroppen min lever sitt eget liv, mens jeg står utenfor og ser på. Av og til (oftere og oftere) får jeg meg en støkk når jeg tenker på at det faktisk er JEG som lever nå, kroppen min og jeg er den samme. Hva som hender videre er avhengig av hva jeg gjør nå, og når jeg engang dør, vil verden forsette uten meg, jeg kan ikke engang sitte utenfor og se på. Når disse tankene plutselig slår ned i meg, blir jeg redd. Vet ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg er gal?

Hvordan har du det?

[~sikka~]

Sånn har jeg også hatt det noen ganger. Trodd at jeg holdt på å bli gal. Det er en helt syk følelse, og den blir verre jo mer du tror på at du er gal.

Har ikke noe godt råd egentlig - jeg bare bestemte meg for at jeg ikke er gal, og da ga det seg etter hvert.

En :klem2: til deg - skjønner godt hvordan du har det.

[Gjest Fighter]

Jeg har de siste årene slitt med en rar virkelighetsoppfatning eller hva jeg skal kalle det. Det føles som om jeg ikke er tilstede, som om kroppen min lever sitt eget liv, mens jeg står utenfor og ser på. Av og til (oftere og oftere) får jeg meg en støkk når jeg tenker på at det faktisk er JEG som lever nå, kroppen min og jeg er den samme. Hva som hender videre er avhengig av hva jeg gjør nå, og når jeg engang dør, vil verden forsette uten meg, jeg kan ikke engang sitte utenfor og se på. Når disse tankene plutselig slår ned i meg, blir jeg redd. Vet ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg er gal?

Hvordan har du det?

Hvis det pleger deg mye kan du jo ta kontakt med en psykolog kanskje? Du trenger ikke være gal for å trnge psykolog. Hvordan definerer du forresten gal?

[Gjest Anonymous]

Gal og gal... jeg tror ikke det er normalt å ha et slikt perspektiv på livet i hvertfall. Det er veldig sårt, og jeg tør ikke snakke med noen om det. Kunne tenke meg å prøve psykolog, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem. Må jeg bli henvist av fastlegen, eller kan jeg ta kontakt direkte? Jeg vet det er lang ventetid, men hva vil det si? Uker, måneder? Er dette noe man går til psykolog for??

[Gjest Fighter]

Ja, det er noe du kan gå til psykolog for. Snakk med fastlegen din, så hjelper han deg videre.

[Gjest Anonymous]

Synes absolutt dette er noe du kan gå til psykolog med. For å komme til psykolog kan du ganske riktig gå til fastlegen din og få en henvisning. Da kan du gå til psykologer som har refusjonsrett slik at du bare betaler egenandel (det pleier å stå i annonser etc. om de har en slik avtale med trygdeverket). Hvis du ikke har henvisning fra lege, kan du ringe andre privatpraktiserende psykologer, men da betaler du fullpris. Det kan bli dyrt, men på den andre side er det ikke sikkert du trenger så mange timer, så da kan det være verdt det iom at du da kommer inn ganske raskt. Ellers er ventetiden ganske lang (noen måneder skulle jeg tro).

[Krølltoppen]

Tror det er ganske vanlig å den følelsen. Ihvertfall så har jeg den nå og da. Men hvis den virkelig plager deg og du blir redd av det, så bør du prate med noen om det.

[Arwen]

Jeg også har den følelsen innimellom. Går over etter en liten stund. Ubehagelig er det ja, blir det verre og oftere vil jeg helt klart vurdere psykolog.