Hverdagen etter bryllupet?

[Isiselin]

Så akkurat et Oprah Winfrey-program på TV (Du verden så mye annet jeg gjør enn å skrive eksamen slik jeg burde!) og hun tok opp et tema som jeg ble sittende og gruble på.

Des snakket om vordende bruder som går så opp i det å skape det perfekte bryllup at de glemmer hva det er de egentlig skal gjøre den dagen; nemlig å si Ja til noe...

Det ble hevdet at 90% av alle bruder går inn i en depresjon etter bryllupet fordi etter et år med planlegging, glede, lykke og forventning er de ikke lenger prinsesser, mannen er ikke lenger en prins og hverdagslivet kommer som en bombe i tilværelsen.

Mange av de nygifte som var der mente at det å gifte seg medførte en endring av sin egen rolle. De måtte gi avkall på seg selv og et medførte en sørgeprosess. Etter å ha levd som single ble de gift og var ikke lenger et individ, men en kone som måtte ta hensyn til en mann. Fra å ha måttet ta hånd om sine egne "ups and downs" måtte de nå ta hensyn til seg selv, sin mann og hans "ups and downs" i tillegg til sine egne.

Det ble hevdet at bruder og brudgommer, i sin streben etter å planlegge det perfekte bryllup, glemmer å planlegge tiden etter bryllupet, sine roller i hjemmet og sine verdier. Når de så kommer tilbake fra bryllupsreisen blir de sittende i et hull av mørke og tiltakslysthet og havner i en depresjon som kan ta livet av kjærligheten.

Tror dere det stemmer? Har dere planlagt livet etter bryllupet? Og tror dere dette mest er tenkt for par som ikke har bodd sammen før bryllupet og plutselig skal lære hverandre å kjenne etter å ha vært prins og prinsesse i noen måneder? Noen synspunkt?

[blåveis]

vi har da planlagt et liv sammen siden vi ble sammen.. for flere år siden..

og vi har da hatt flere års hverdag sammen..

vi gifter oss pga hvordan forholdet vårt er

ikke for å få forhodet vårt til å bli på et spesielt vis

[Arwen]

Vi har allerede bodd sammen i mange år før vi begynnte å planlegge bryllup så ser ikke det store problemet. De færreste går jo rett fra å være singel til å gifte seg. Vi har da akkurat de samme forpliktelsene ovenfor hverandre nå som vi har etter bryllupet.

[Redhead]

Vi har allerede bodd sammen i mange år før vi begynnte å planlegge bryllup så ser ikke det store problemet. De færreste går jo rett fra å være singel til å gifte seg. Vi har da akkurat de samme forpliktelsene ovenfor hverandre nå som vi har etter bryllupet.

[Isiselin]

Akkurat! det er slik jeg også tenker. Vi har bodd sammen i over 3 år, har vært sammen i snart 7 år og jeg føler jeg kjenner ham nokså godt. Det ble litt rart for meg da de sa at en mister sin identitet når en gifter seg. Og det skurret enda mer når en sa at en gikk fra å være singel til gift!! De fleste har da ikke vært single på en god stund når de gifter seg??

Men det er klart at det kan være at noen får en nedtur etter å ha planlagt i nærmere ett år og så er alt over og man har ikke lenger et stort høydepunkt å se frem mot...

[Arwen]

Min første tanke var typisk amerikanere :oops: får sikker kjeft nå men...

(her kan vi snakke om kjønnsroller )

[Chiquita]

Jeg satt og så på det samme programmet, og jeg tenkte "stakkar"!

Jeg har liten tro på at det blir slik hos oss, nettopp fordi vi virker så forskjellige i forhold til hva de parene der gjorde.

Vi har jo bodd sammen på forhånd, og lever allerede med begges "ups and downs". så det kommer jo ikke som noen overraskelse på oss.

Så spesielt han som fortsatte "singel-livet" selv om de hadde giftet seg, og jeg ble paff.

Jeg skjønner ikke hvordan de KAN gifte seg etter så kort tid.

Kikket på et tilsvarende program hos Dr.Phil en dag her, og han sa at skilsmisse-prosenten i USA er over 50%.... Og han mente det var fordi at en ikke kjente partneren sin godt nok...

Jeg vet ikke - klarer bare ikke å se for meg at vi kommer til å få de store overraskelsene etter at vi gifter oss... (I disse dager har vi vært samboere i nøyaktig 5 år)

*klem*

[Isiselin]

Min første tanke var typisk amerikanere

*kremt* Ja, da får vi være to som får kjeft i så fall...

Har på en måte fått følelsen av at de er veldig konservative når det gjelder ekteskap i USA. At de absolutt ikke skal bo sammen før de gifter seg og at det kanskje er en medvirkende årsak til at skilsmissestatistikken er så himla høy der borte (ikke det at den ikke er skrekkelig høy her også...). At en ikke bor sammen og ikke lærer hverandre å kjenne på et annet plan enn "være kjærester-planet", mener jeg...

[blåveis]

apropos amerikaner og det å bo sammen først;

se på disse sidene her, da;

http://www.ivillage.com/relationships/deba..._527212,00.html

har de i det hele tatt peiling på statistikk de folka her? dette er jo ren propaganda.. (etter min mening..)

[Gjest Lea]

Her kommer en liten meldig fra en ikke-brud

Jeg tror nok at dette problemet KAN komme om man er litt for opphengt i selve bryllupet. På samme måte som min gamle tante som får nedtur når julen er overstått (fordi hun har styret på siden sommeren).

Selv om man har bodd sammen i mange år, så KAN det skje at det blir en liten nedtur etter bryllupet. Man har gledet seg og herjet med forberedelser i flere måneder og plutselig er det over. Kanskje har man sett for seg livet som kone eller mann som rosenrødt? Kanskje har man trodd at små problemer i samlivet vil forsvinne etter bryllupet (f.eks sjalusi)?

Jeg sier ikke at dette er "vanlig", men jeg er sikker på at det skjer.

Så lenge man har beina plantet på jorda og har et liv utenom bryllupsforbredelsene, så går det ganske sikkert bra.

[Holly Hobbie]

Jeg tilhører vel den utsatte gruppen av konservative, naive bruder (ironisk ment) som det snakkes om her. Ikke skal vi bo sammen før bryllupet, men vi kjenner hverandre godt likevel. Jeg har jo tilbragt uker sammen med min tilkommende, både på ferie og hjemme hos ham, og det har gått helt greit! Og jeg er forberedt på at ting tar tid - man skal tilpasse seg hverandre og vi har avtalt å prøve å være forståelsesfulle mht dette. La hverandre få spillerom til å være selvstendige individer og fortsatt ha egne venner og hobbyer.

Men jeg tror mange henger seg altfor mye opp i selve bryllupsdagen og kanskje ikke fokuserer nok på hvordan man vil ha det sammen. Hva er det vi gjør her inne på kg?! Jo, vi drømmer oss bort, styrer og steller og gjør alt vi kan fr å få til en perfekt dag. Og hvis man savner planleggingen, går det jo an å planlegge andre begivenheter hvis man er så hekta på bryllupsforberedelser - er jo alltids ett eller annet å feire... Men tror de fleste snakker sammen om ekteskapet, ikke bare bryllupet. Det er jo ingen som vil gå inn i noe de ikke er sikre på.

Seriøst: Tror ikke dette er skilsmissegrunn nummer en - at man blir deprimert over å være gift. Hvertfall ikke i Norge. Men jeg tror ikke det er udelt negativt å ikke bo sammen før man gifter seg. Jeg er glad vi gjør det på den måten, fordi når jeg først flytter sammen med noen og knytter meg så nært til et menneske så vil jeg ha faste, trygge rammer rundt det.

For meg ville det vært uromantisk å gifte meg med en jeg har bodd sammen med i flere år på forhånd - men for all del, bedre sent enn aldri! Det er jo mange flere samboerskap som går i oppløsning enn ekteskap, selv om det ike finnes noen nøyaktig statistikk(?). Hurra for ekteskapet enten man er samboer først eller ikke!

[Jens]

Det er jo det jeg har prøvd på før idag, starte en tråd om deres forberedelse som koner. Vi har ihvertfall snakket om att vi skal kaste p-piller under bryllupsreisen, og att vi vil ha barn når vi har giftet oss. Gleder meg faktisk litt til å bli ferdige med selve bryllupsdagen, og starte vårt ekteskap med skaping av familie etc....Detaljer under selve bryllupsdagen er ikke så viktig for meg.

[hallingbrud]

Isiselin skrev:

Mange av de nygifte som var der mente at det å gifte seg medførte en endring av sin egen rolle. De måtte gi avkall på seg selv og et medførte en sørgeprosess. Etter å ha levd som single ble de gift og var ikke lenger et individ, men en kone som måtte ta hensyn til en mann.

Jeg sier som Arwen: Typisk amerikanere!

Jeg også har inntrykk av at de er så konservative at de ikke skal bo sammen uten å være gift. Jeg har i tillegg inntrykk av at de gifter seg nesten før de har blitt kjent. Derfor får de sånne problemer.

For min del vet jeg at ingen ting blir forandret. Verken jeg eller han har blitt mer huslige etter at vi startet bryllupsforberedelsene. Vi har alltid delt på husarbeidet og tatt godt vare på hverandre. Vi har vært samboere i fire år, og kjenner hverandre godt!

Dersom et forhold ryker her i Norge, så er det nok vanligvis av helt andre årsaker!

[VesleBråka]

Nå må jeg på banen vettu.

Det er ikke så vanlig å være samboere i USA som her. Man skal helst gifte seg før man flytter inn sammen. Man skal helst være gift før man får barn. Derfor er det Oprah-programmet relevant for mange amerikanere, men ikke særlig relevant for oss nordmenn. Hvis man aldri har bodd sammen annet enn på ferie og lykkehelger, så får man da wedding-blues og sambo-tilpasning i en stor kladd.. Litt antiklimaks fordi det store man har planlagt er over og tilbake til hverdagen, + man skal innordne seg etter hverandre, krangle om husarbeid og klesvask og rot og økonomi.. Det er mitt inntrykk at de fleste ikke engang samtaler om økonomi før de inngår ekteskap. Se på amerikanske bryllupssider, der har de viktige artikler om "ting å snakke om før den store dagen".. penger.. husarbeid.. forventninger til hverandre ved å bo sammen...

Jeg kjenner mange som er samboere, hvor man kunne tro foreldrene ville rynke på nesen (religiøse osv) men de ikke gjør det. Så jeg synes ikke de er så konservative. Men jeg tror nok ikke de ville flyttet sammen hvis ikke de så for seg ekteskap i bildet.

[Solstrålen]

Jeg giftet meg i juni i år, så jeg har jo ikke allverdens erfaring da , men:

Jeg planla bryllupet vårt veldig detaljert. Jeg hadde verken en mamma eller en forlover som bodde i nærheten så jeg var mye alene med forberedelsene.. Mannen var vel mild sagt ikke særlig interessert før 2 måneder før, da han så at "Dette går jo ALDRI på tiden".. Fikk mye telefonhjelp osv, men følte jeg nesten pustet bryllupsforberedelser en stund

Så jeg var litt "redd" for at når det hele var over, så skulle det komme en tomhet eller noe.. Men det gjorde ikke det! Jeg var så fokusert på livet etterpå mye,mye mer enn selve dagen. For meg/oss var bryllupsdagen bare en festdag, og ikke en.. Hva skal jeg si? Det var ikke det som var det store for oss!

Selvfølgelig planlegger man og tenker, man gjør jo dette bare en gang! Så det er jo klart at man ønsker at alt skal være i orden. Men, som sagt: Dagen teller ikke mer enn en vanlig hverdag! Det er alle dagene etterpå som teller, og som er vanskelige og som er verdt å kjempe for!

At skillsmissestatiskikken viser 50% i USA er vel ikke så mye. Er nesten det samme i Norge!

Tror nok at mange går på en smell etter bryllupet, men ikke nødvendigvis pga den "depresjonen" som kommer etterpå. Det er nok heller det at man plutselig er 2 og ikke bare seg selv. Er en SVÆR forskjell på å være på ferie sammen eller besøke hverandre eller treffes osv enn å faktisk bo sammen og dele alt.. SVÆÆÆÆÆR!!!

Det å være to er jo en utfordring! Ta den imot med åpne sinn så går det nok bra! Fokuser på dagene etter bryllupsdagen, for det er de som betyr noe!

Lykke til alle sammen!!!

[Solstrålen]

OG, forresten: USA er jo litt spesielt da.. Bruker 100 000 dollar på bryllup og brudene har jo såvidt holdt brudgommens hånd før de ligger der på bryllupsnatten.. Og har såvidt enset den stakkars mannen de siste 10 månedene før bryllupet, for det er jo SÅÅÅ mye å gjøre...

Skjønner jo at det ikke går så bra...

[VesleBråka]

Prøv å tenk at Bridezillas ikke avspeiler den jevne amerikaner noe mer enn Hotel Cæsar avspeiler ditt liv..

[Holly Hobbie]

Prøv å tenk at Bridezillas ikke avspeiler den jevne amerikaner noe mer enn Hotel Cæsar avspeiler ditt liv..

Bra sagt, Veslebråka! Ikke alle amerikanere er like gale!

Og selv om noen synes jeg er litt gal som ikke bor sammen med min kjæreste, så har vi hvertfall vært sammen i fre år!

[Solstrålen]

Hm.. jeg har alltid sett på Hotel Cæsar som ganske realistisk jeg da

Neida, det jeg mener er at mange amerikanske par (og jeg kjenner ganske mange!) ikke helt vet hva det vil si å leve sammen! Og ofte så har de ikke kjent hverandre særlig lenge heller.. Og så tar de HELT av med planlegging av en dag de ikke har tenkt over hva betyr.. Det er jo ikke den dagen som trenger mest planlegging, det er jo de andre!

Vi bodde sammen i 2 år før vi giftet oss, men vi hadde bestemt oss for å gifte oss når vi flyttet sammen. Jeg tror ikke at samboerskap er en institusjon som er ok. Jeg skjønner ikke hvorfor folk som bor sammen ikke skal gifte seg?? (har endel av de i familien! Bodd sammen i 10 år, har barn og bil og hus.. Men gifte seg?? Nei, DET skal de iallefall ikke!)

Det å gifte seg før eller etter samboerskap er hver enkelt sin avgjørelse! Men det å gifte seg for fort når man ikke har bodd sammen, tror jeg ikke er lurt.. For det ER anderledes! Og hvis man ikke kjenner hverandre særlig godt, kan det bli endel problemer som ikke hadde trengt å være der!

og til Popelka, jeg sier ikke at mitt ekteskap har en større sjans til å lykkes enn ditt fordi vi bodde sammen før vi giftet oss!! Hadde vi bodd på samme kant av landet til å begynne med, og hatt råd til å bo hver for oss i samme by en stund, hadde nok vi gjort det samme... Men sånn i ettertid er jeg veldig glad for at vi gjorde det vi gjorde!

[ringblomst]

Så akkurat et Oprah Winfrey-program på TV (Du verden så mye annet jeg gjør enn å skrive eksamen slik jeg burde!) og hun tok opp et tema som jeg ble sittende og gruble på

Det programmet har de sendt i hvert fall en gang tidligere, og da startet jeg en liknende tråd som deg . Svarene fra den gangen var også at i USA er det ikke vanlig være samboere først og at man derfor bruker mer tid på å bli kjent med hverandres sider også etter bryllupet.

Selv synes jeg det programmet var en fin "reminder" til meg selv at jeg ikke skal bare fokusere på bryllupsplanlegging, men på selve ekteskapet og ha bevisste tanker rundt det.