Savner foreldrene mine..

[Gjest TS]

Jeg og mannen min har en datter sammen på snart 2 år. Mens jeg studerte bodde vi i studiebyen som var ca 3 timer med bil unna mine foreldre (og litt lengre unna hans). Jeg synes dette var hardt, og likte virkelig ikke det at vi traff hverandre så sjeldent (1-2 ganger annenhver mnd ca). Når vi var sammen så jeg hvor mye de likte å være sammen med barnebarnet sitt og hun med dem. Jeg og mannen kommer også veldig godt overens med foreldrene mine. Jeg er i tillegg enebarn, så mine foreldre har ingen andre barn eller barnebarn i nærheten.

I august flyttet vi til en by nærmere dem (9 mil unna mine foreldre og 7 mil unna hans). Dette var delvis fordi vi ville bo nærmere familien, men også fordi vi fikk oss jobber i denne byen. Jeg har valgt en "sær" utdannelse, som gjør at det ikke finnes så mange jobber. Vi har ikke fått noe særlig til venner her ennå, men har et par vennepar her som vi kjenner fra hvert vårt hjemsted. Nå treffes vi oftere, men jeg synes fortsatt vi bor for langt unna. Jeg ser på vennnene mine som bor i samme by som sine foreldre, og disse barna har et utrolig tett forhold til sine besteforeldre. Jeg har så lyst til at min datter (og fremtidige barn) skal få et like godt forhold til sine besteforeldre! Jeg er jo selv også oppvokst med besteforeldre på samme sted og har hatt et veldig bra forhold til dem, mye bedre enn de av mine søskenbarn som vokste opp på andre steder av landet.

Så den siste tiden har jeg tenkt veldig mye på å flytte tilbake til hjemstedet mitt. Problemet er bare at jeg har egentlig ikke så stor grunn til å flytte dit bortsett fra mine foreldre. Jeg kommer jo ikke til å finne en relevant jobb der, og det spørs det om mannen gjør også. Jeg har noen venner der, men de fleste har også flyttet derifra og er spredd utover landet. Jeg har to bestemødre, en kusine, tante og onkel der, men thats it mtp familie. Og jeg liker egentlig ikke stedet i seg selv..det er et stort tettsted, men har mye "bygdetendenser" over seg. Og jeg hater slik bygdesnakk osv som det er der. Det er en hjørnesteinsbedrift der, men det sies at den kommer til å være nedlagt om 10-20 år pga billigere arbeidskraft i utlandet. MEN det var et fantastisk sted å vokse opp! Veldig trygt og med nær avstand til det meste: skole, barnehage, "sentrum", skog og mark.. Selv om jeg var med på mange fritidsaktiviteter som barn slapp mine foreldre å kjøre meg hit og dit fordi det var gå eller sykkelavstand dit.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, for jeg vet jo at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å flytte dit igjen. Måtte bare lufte tankene mine litt. Kanskje noen der ute har erfaringer med å bo et stykke fra sine foreldre, men fortsatt har god kontakt og treffes ofte?

[AnonymBruker]

Så utrolig rart. Jeg har akkurat samme problemstillingen selv. Til og med det faktum at jeg ikke liker byen, men vil tilbake pga mine foreldre.

Men jeg har ikke samvittighet til å ta samboer lenger vekk fra hans foreldre. Slik vi bor nå bor vi i en stor by ca midt i mellom hans foreldre og mine foreldre. Han er enebarn. Skikkelig kjip situasjon

Men jeg syns du skal følge hjertet ditt, om det er greit for mannen din å flytte. Du kan jo begynne med å søke litt jobber og se hva som er der, og om du får napp. Evt får du etterutdanne deg og forsøke å peile utdannelsen inn på noe mer "vanlig".

[Nika_83]

Jeg er selv veldig hjemmekjær.. Selv om jeg har bodd fra foreldrene mine i 10 år, så ser jeg fortsatt på barndomshjemmet mitt som hjemme. Der jeg har bodd under studier har aldri vært hjemme på den måten.

Samtidig ser jeg ikke helt det at du synes 9 mil er et problem. Mine besteforeldre bodde henholdsvis 1 time og 2 timers kjøretur fra der jeg vokste opp. Var aldri til hinder for at vi fikk et godt forhold. Er jo bare en svipptur å kjøre. Men jeg er fra nord (vet ikke hvor du er fra), så er jo vant til litt avstander. En tur til nærmeste storby (2 timer) er jo noe vi tar som en dagstur hvis vi har lyst på bytur. Inga problem det

[Gjest TS]

Takk for svar Godt å høre at jeg ikke er alene i tankegangen min!

Min svigermor vil veldig gjerne at vi skal flytte enda nærmere dem, men dette vil ikke mannen da han ikke vil tilbake til sin hjemby. Det hadde nok ikke vært så veldig populært hos svigers om vi flyttet til min hjemby istedet! Mannen har en bror, men han bor i Oslo, så de har jo heller ingen barn eller barnebarn i nærheten.

9 mil (eller 7) er jo ikke noe problem i den forstand, men det er ikke så lettvint som det kunne vært. Kan jo ikke bare stikke innom en dag, alt må planlegges litt mer på forhånd. Vi bor i midtnorge, og veiene er desverre ikke av den beste kvaliteten på strekningene rundt her, derfor misliker jeg litt på den kjøringa frem og tilbake, spesielt om vinteren.

Godt å høre at 1 og 2 timer ikke var noe hinder for dere, Nika_83! Jeg sammenligner litt med mine søskenbarn som vokste opp i den byen der vi bor nå og ikke fikk like godt forhold til sine besteforeldre. Men det kan jo forsåvidt ha noe med deres personlighet å gjøre også.

Er nok samvittigheten det tærer mest på hos meg. Hva skjer når de blir gamle og trenger noen til å ta seg av dem? Skulle ønske jeg hadde søsken..

[Gjest uAnonymBruker]

Men du trenger vel ikke bo på samme sted som dem, kan du ikke bare flytte litt nærmere istedet?

[Gjest TS]

uanonymbruker: Det er ingen aktuelle steder å bosette seg mellom her og der, da det kun er gårdsbruk og småsteder med noen hundre innbyggere og ikke noe spesielt bra arbeidsmarked.

aricept: Her er det motsatt, det ville vært billigere for oss å bosette oss på hjemstedet mitt Tenk, en relativt stor enebolig i god stand til samme pris som vi måtte gi for en oppbrukt blokkleilighet her i byen..

Men det er nok uaktuellt å flytte med det første siden vi nettopp har kjøpt leilighet og begynt i nye jobber her, men jeg tror nok jeg skal ta det opp med mannen og høre hva han har å si.

Kunne alltids startet egen bedrift

[HvittHus]

Hvis du flytter til din hjemby, får dine foreldre muligheten til et flott forhold med sitt barnebarn. Men hva med din manns foreldre?

De vil da ha sitt barnebarn 16 mil borte, og vil miste mye av nærheten til barnet.

[Gjest TS]

aricept: De er ikke ideelle, men lettere enn meg. Han har en generell it-utdannelse, men har videreutdannet seg i et litt mer spesielt felt (som han forsåvidt ikke jobber innen nå uanset..)

zellica: Nei, det blir ikke slik. Vår by, svigers by og stedet der mine foreldre bor ligger omtrent som en trekant fra hverandre med hhv ca 7, 9 og 10 mil på hver strekning. Men ja, det vil øke 2-3 mil om vi flytter til mitt hjemsted, og dette er selvsagt noe jeg tenker på som en faktor i det hele. Jeg er nok mer hjemmekjær enn min mann, men hans foreldre vil jo selvsagt treffe barnebarnet sitt like mye som mine.

[Gjest TS]

Den siste setningen skulle være:

"Jeg er nok mer hjemmekjær enn min mann, men hans foreldre vil jo selvsagt ha lyst til å treffe barnebarnet sitt like mye som mine."

[Nika_83]

Jeg tror det har mye å si hvilken innstilling dere som foreldre har. Er dere innstilt på å legge til rette for at barna skal få et godt forhold til alle besteforeldrene sine, så vil dere nok klare det på tross av hvor dere bor

Jeg ville ikke sett på 10 mil som et stort hinder. Det er gjort unna på et jafs

[Casall]

Jeg bor 15 min fra mamma og pappa, og tror 30 minutter er det jeg max kunne bodd unna dem. Nå er foholdsvis ung da, er ikke mer enn et år siden jeg flyttet hjemmefra, det kan jo ha noe med saken og gjøre. Men tror uansett aldri jeg kunne flyttet lenger unna, ligger og kunne svippe en tur innom når det passer sånn.

Mormor og morfar bodde 30 min unna og det var aldri noe problem, vi var ofte på besøk, mormor passet meg hver fredag og når vi ble eldre var vi alltid på "ferie" der i skoleferier. Bestemor og bestefar har alltid bodd 10 min unna, vil ikke påstå at vi har sett dem noe mer. Det er vel litt hva man gjør det til. Men jeg personlig synes 2 timer hørtes mye ut.