Møtte datteren hans for første gang

[AnonymBruker]

Hei, jeg huker av for denne tråden.

Jeg har nå "datet" en fyr en stund og ting begynner og bli seriøst. Og i helgen møtte jeg datteren hannes på 8 år for første gang, og jeg er så innmari redd for å gjøre noe "galt" eller at hun skal misslike meg på noen måter.

Dette er første gang jeg er sammen med en mann med barn, så derfor tenkte jeg å spørre dere her inne om noen kanskje kan komme med noen gode råd og tips?

Det gikk egentlig veldig bra i helgen da, jeg og hun fikk god kontakt og hun ville være mye med meg. Snakket mye med meg og ville finne på ting sammen. Så vi bakte, tegnet og lekte mye i bassenget. Hun kom plutselig og ga meg en tegning som hun hadde tegnet på skolen også. Og jeg fikk inntrykk av at hun likte meg. Vi hadde en veldig koselig helg alle sammen

Hun er virkelig en herlig og god jente og jeg er overrasket men også veldig glad for at vi fikk så god kontakt. Det er jo uansett umulig å vite hva de egentlig tenker da :S

Jeg er redd for at hun skal tenke at jeg kommer i mellom hun og faren, og redd for at hun skal bli sjalu. Og vil heller ikke at hun skal føle seg truet på noen måter.

Hun surnet på søndagen og nektet å komme ut av badet, og jeg tenker at det kanskje ble for mye for hun eller noe. Om det var derfor hun surnet, det vet vi jo ikke for hun ville ikke si det. Men jeg tror det kanskje ble for mye å ta inn. Hun ble forresten like blid igjen etter en liten stund.

uansett, noen innspill?

[Gjest Gjest]

Synes det virker som om dere fikk god kontakt jeg.

Har ikke erfaring med menn med barn selv, men vil tro det er viktig å gi henne oppmerksomhet, sånn som du gjorde med å tegne, leke og bake med henne.

Så ikke du og kjæresten blir sittende som det nyforelskede paret og kose. Da skjønner jeg om hun blir sjalu og føler hun blir "fratatt" papapen sin.

Så, jeg tror du tenker veldig riktig når det gjelder datteren til kjæresten din jeg.

Lykke til med forholdet og som stemor

[Gjest Gjest]

Dette høres ut som en god start. Jeg har et godt råd som jeg fikk av en god venn da jeg skulle møte min kjærestes barn. Hun sa; ikke gjør det hvis du ikke mener alvor og ønsker å bli en viktig person i barnas liv. Det var et godt råd.

Jeg er nå stemor til to og klarer ikke tenke meg en verden uten dem, de er inkludert i tankene mine alltid. Snart får de et lite søsken!

Ikke vær redd for sinne, gråt og slike ting. Barn er barn, husk hva som er naturlig. Ta det med ro og la de krype opp i armkroken din når de vil det, ikke press på med følelser.

Å gjøre ting alene er fint, hvis barnet vil, gå på kino fks. Det er viktig at dere får deres egne lille verden sammen. På samme måte som barnet trenger tid med pappa alene. Sørg for å ikke være der hver gang barnet er hos pappa. Ta det forsiktig, så får du oppleve hvor fantastisk det er med bonusbarn!

Lyyyykke til!

[Gjest regine]

Ta det med ro. Selv om dere er kjempeforelska og bare vil være sammen hele tiden og helst skulle flytta sammen i går - så ta hensyn til at jenta ikke har valgt deg (ikke personlig, men sånn generelt). For henne er det ikke nødvendigvis en fantastisk ting at faren har fått seg dame.....

Ikke være med mannen hele tiden bestandig når han har ungen sin. Det er han hun skal ha samvær med, ikke deg, ikke dere. At det kan bli mer dere etterhvert er så sin sak - men det bør gå sakte.

Ikke "ta over" når du er sammen med mannen når han har samvær. Det er han som har ansvaret - og det er viktig for dere alle at han fortsetter å ha det, selv om du er der. Ungen trenger nemlig ingen ny "mamma", det har hun allerede. Dessuten er det fars anvsvar - du finner nok tråder her inne av frustrerte damer som åpenbart har "tatt over" hele samværet i forelskelsens rus, og så går de lei, når det viser seg at far bare lener seg tilbake og ikke "gidder" å ta sitt ansvar. Det er hyggelig å gjøre ting sammen med jenta, for all del, men pass deg så du ikke går i "ansvars fella".

Lykke til!

[Gjest Ruccola]

La henne komme til deg i sitt tempo. Hun syns du er ny og spennende nå, dette kan forandre seg veldig, spesiellt fremover mot tenårene.

Husk alltid at du er ikke moren hennes, men at du fortsatt kan vere der for henne og trøste/prate når hun trenger det. La far ta alle avgjørelser i forhold til barnet, du kan komme med innspill da

Pass på å la henne få mye pappatid uten deg, spesiellt det første året!

Hilsen ei som var bonusmamma i 5 år

[AnonymBruker]

Takk for gode svar og råd, jeg tar de til meg

Skal være obs på den "ansvarsfella" og andre ting som blir nevnt her.

Dette er jo veldig nytt for meg også, og man hører om og leser jo stadig inne på KG blandt annet hvor fælt det er for barnet eller for stemoren osv...Og jeg vil virkelig ikke at det skal gå skeis for jenta sin del. Jeg vil ikke være en årsak for at jenta skal ha det vanskelig eller vondt. Det hadde virkelig knust meg om jeg var årsaken til at hun hadde det fælt :/

Dette høres ut som en god start. Jeg har et godt råd som jeg fikk av en god venn da jeg skulle møte min kjærestes barn. Hun sa; ikke gjør det hvis du ikke mener alvor og ønsker å bli en viktig person i barnas liv. Det var et godt råd.

Det var godt sagt

TS