22/07/2011

[Gjest hmrk]

Er det ingen, som jeg som sørger over hva vi som nasjon har mistet? Ikke nødvendigvis en person vi kjente, men som noe vi hadde som nasjonen Norge?

Jeg prøver ikke å forminske sorgen hos andre som har mistet noen/noe her på forum. Bare å prøve å få folk til å innse hva vi har mistet her til lands. At vi, som nasjon, har mistet noe dyrebart. Uskylden på en måte og for en stor del tilliten til hverandre. Spørsmålet er om det finnes en måte å få det tilbake på overhodet?

[Jolene]

Nei, jeg sørger ikke. Har heller ikke gjort det tidligere, sørger kun når jeg kjenner noen som har gått bort, eller at jeg savner feks mine døde besteforeldre.

[AnonymBruker]

Er det ingen, som jeg som sørger over hva vi som nasjon har mistet? Ikke nødvendigvis en person vi kjente, men som noe vi hadde som nasjonen Norge?

Jo, jeg gjør det.

Synes bare det er vanskelig å beholde det fokuset når jeg synes det virker som det har blitt mer fremmedfrykt og egoisme i ettertid...

Vi beveger oss i en retning med mer og mer navlebeskuelse og egoisme i min mening.

[Gjest hmrk]

Hm, en slik egosentrert følelse kunne vi andre sikkert lære av...

[Inx]

Jeg var i det roseoppbudet/toget i Oslo. Det var en flott markering og fin måte å vise medfølelse og respekt for ofrene. Men jeg synes ikke vi skal fortsette å dvele for mye ved de som døde og det tragiske tapet av liv, det blir bare tristesse.

[Gjest Adriane]

Er det ingen, som jeg som sørger over hva vi som nasjon har mistet? Ikke nødvendigvis en person vi kjente, men som noe vi hadde som nasjonen Norge?

Jeg prøver ikke å forminske sorgen hos andre som har mistet noen/noe her på forum. Bare å prøve å få folk til å innse hva vi har mistet her til lands. At vi, som nasjon, har mistet noe dyrebart. Uskylden på en måte og for en stor del tilliten til hverandre. Spørsmålet er om det finnes en måte å få det tilbake på overhodet?

Jeg kan fremdeles kjenne stor sorg når jeg tenker tilbake på det som skjedde, alle følelsene som flommet, sjokket da man våknet dagen etter bombingen etc. Men jeg har liksom tatt hverdagen tilbake.

Dessuten har jeg opplevd en stor personlig tragedie for svært kort tid siden, som nok for min del - sånn rent personlig - overskygger 22.juli. Kall det gjerne egosentrisk, men akkurat nå har jeg egentlig mer enn nok med å holde hodet over vannet og å hjelpe de rundt meg som har det vondt.

Jeg var forøvrig også i roseopptoget i Oslo, som var en følelsesladet og flott markering.

[Gjest Cosette]

Nei, jeg sørger ikke, og jeg gjorde aldri det heller. Jeg synes veldig synd på de etterlatte, og tar sterk avstand fra en slik handling, men for meg personlig, så berører det ikke meg så sterkt. Det var en svær nyhetssak som fascinerte og sjokkerte i de første dagene, men jeg mistet aldri nattesøvnen. Jeg kjente jo ingen av de som døde, og angrepene fant sted på en annen kant av landet. Jeg forventer heller ikke at vilt fremmede mennesker skal sørge personlig hvis jeg blir drept.

Jeg kan ikke si at min tillit til andre er redusert, jeg føler ikke at Norges "uskyld" er tapt. Men det er min subjektive opplevelse.

[Xaphan]

Jeg gjør det. Jeg sørger over hele greia. Det er også personlige ting (som savn) som kommer inn, men det er ikke alltid det som er hovedsaken når jeg er trist pga 22 juli.

[AnonymBruker]

Nei, jeg har aldri sørget over 22/7. Jeg føler med de som mistet noen der, men det er alt. Jeg har aldri kunnet forholde meg til kollektiv sorg på noen som helst måte. Det er noe litt konstruert over det, synes jeg. Jeg har selv opplevd å brått miste to personer som sto meg nær, så jeg vet hva sorg er. Likevel sørger jeg ikke over 22/7. Man kan ikke forlange at andre skal sørge over folk man aldri har kjent. Jeg forstår omfanget av hendelsen, men sørger, det gjør jeg ikke, hverken over de omkomne eller nasjonen.

Uskylden mener jeg vi mistet lenge før Utøyatragedien. Vårt land har for lengst blitt et samfunn fylt opp av kulturkollisjoner, drap og annen kriminalitet. Akkurat DET synes jeg er en trist utvikling. Men 22/7 isolert sett, er ikke noe jeg sørger over.

[Gjest Raindrops]

Nei, jeg sørger ikke. Jeg ble ikke direkte berør av tragedien, og ingenting har forandret seg på områder som angår mitt dagligliv. I bunn og grunn kan jeg ikke si at jeg føler spesielt mye omkring Utøya den dag i dag.