Hva tenker dere om stille personer?

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst og det er vel nettopp sånne ting som folk uttrykker i denne tråden som gjør at jeg er redd for å sosialisere med folk.Til og med når jeg prøver så er det jo ikke godt nok,men andre vet jo ikke hvor mye jeg har jobbet for å faktisk tørre og stille et spørsmål eller komme med en kommentar i en samtale/diskusjon.

Man kan jo kanskje tenke litt på at den som er stille faktisk prøver så godt man kan,og det er ikke alltid så lett når man ser at folk blir oppgitt og irritert bare fordi skravla ikke går etter ett minutt.Det er i hvert fall noe jeg har opplevd mange ganger:at siden jeg ikke prater med en gang så er det like greit å bare overse meg for jeg sier jo ikke noe alikevel.

Prøver ikke å skylde på andre,men når man sliter sånn som jeg gjør så krever det ekstremt mye av meg å faktisk pushe meg selv til å si noe,fortelle om meg selv osv.

Jeg er i hvert fall sånn som prøver og jo mer folk prater til meg jo mer tør jeg å si også.Blir faktisk litt lei meg når folk dømmer meg etter kort tid og dermed gidder de ikke engang si hei eller se på meg.Vet jo at jeg har mye å jobbe med,men det er utrolig vondt når man så gjerne vil også får man det ikke til..

Akkurat slik jeg føler det og har det også.

- Trådstarter

[AnonymBruker]

Akkurat slik jeg føler det og har det også.

- Trådstarter

Samme her. Du kunne ikke sagt det bedre. Det har hendt med meg også at hvis jeg er på en fest og har akkurat sottet å fortelt noe etter å ha motet meg opp, så blir jeg stille i ett minutt. Så er det nån som sier "Du er så stille". Det er aldri godt nok.

I tillegg skjer det ofte at noen bare avbryter meg og da er jeg glemt stortsett resten av kvelden.

Og har det likt med stortsett alt annet som ble fortalt med mine "medsøstre"

[AnonymBruker]

Jeg som er AB 40 her.

Bare kom til å tenke på noe.Merker at i feks. familiesituasjoner der jeg er med folk som har "gitt" meg opp og når det da kommer nye eller folk jeg ikke har sett på lenge som faktisk viser en interesse for å snakke med meg uten den oppgittheten og irritasjonen så åpner jeg meg.

Ok,jeg skravler ikke som en foss,men det er lettere å åpne seg når folk er vennlige og virker interesserte.

Virker også som de som har "gitt" meg opp blir litt overrasket over at jeg prater,men for dem er jeg jo bare kjedelig og stille uansett.

Mye handler jo om meg i sosiale situasjoner og hvordan jeg oppfører meg,men det å være sjenert er som regel utelukkende negativt for de fleste.Sjeldent jeg hører noen si at det er positivt,men alle kan ikke være utadvendte heller. Er bare så utrolig mye fokus på at alle skal være utadvendte og er man ikke det så er man nesten mindreverdig i enkelte situasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg vet. Alle MÅ være utadvendte, ellers blir man sett ned på. Å være sjenert er bare negativt. Er man stille er man automatisk kjedelig og uinteressant. Det ser man på en god del når man prater med de. Nye og gamle personer. Ser på de at de er uinteressert i å høre på hva en har å si.

Å med en gang en venn kommer, så stikker de bare avgårde til den personen uten å si noe mer.

[Quinn]

Hmmm.. Liker folk som er stille. They're great listeners

Men uansett, kan være litt sånn selv. Jeg snakker aldri med mindre jeg blir snakket til først (eller virkelig vil bli kjent med vedkommende). Ser ikke poenget med å si noe bare for å si noe?

[AnonymBruker]

Jeg er også introvert, men det betyr ikke at jeg er sjenert. Eller at jeg er redd for å snakke i forsamlinger eller holde foredrag. Jeg er bare ikke interessert i å omgås andre mennesker hele tiden, jeg liker tid for meg selv og jeg ser ikke poenget med å prate uten å ha noe å prate om.