Hva tenker dere om stille personer?

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om mennesker som er veldig, veldig stille og aldri sier noen ting, med mindre noen snakker til vedkommende først. Hun går ofre får seg selv i tillegg.

Hva tenker dere om slike mennesker? Ikke bare de som er vanlig sjenert, men de som virkelig er så stille at det er unormalt.

Jeg for eksempel går på vgs i 2. klasse. Jeg har ingen venner i klassen (jeg trakk meg unna i 1. klasse fordi jeg ikke turte å være sammen med dem). Jeg sier ingen ting, jeg går aldri bort til noen og prater. Jeg er så stille at jeg tror enkelte ikke en gang vet hvordan stemme jeg har.

Hva tenker dere om slike personer? For jeg lurer sånn på hva de i klassen min tenker om dette. Eller legger dere ikke merke til det? Eller tenker dere bare "jaja, hun er vel ganske sjenert, da" og ikke noe mer enn det`?

[Gjest snoopy_93]

*Går ofte for seg selv.

Jeg tenker at de andre burde prøve å snakke mer med vedkommende for å prøve å få et bedre forhold. At en person er veldig stille i skolesammenheng kan være et tegn på mistrivsel. (opplevde dette for 1år siden)Kanskje at vedkommende også burde prøve å søke mer kontakt hos de andre. Det er veldig viktig med et nettverk rundt seg så man ikke ender opp helt alene.

[AnonymBruker]

Tenkte ikke noe spesielt om dem på VGS og tenker ikke noe spesielt om det nå. Tror bare at de er sjenerte, at de ikke har interesse av å være sosiale akkurat nå eller med meg/oss.

Slike ting blir alltid mindre viktig med alderen.

[Gjest Daenerys]

Var selv mye stille før, er ikke det nå lengre.

Tenker ikke særlig på de stille for å være ærlig, de blir fort "glemt". Og det er ikke positivt.

[Kittykat]

Jeg er sånn selv. Jeg er veldig innadvendt og sier ikke så mye når jeg er i familiebesøk, fest o.l. Mest fordi jeg føler at de andre finner meg uinteressant og ikke vil høre hva jeg har å si. Pluss at jeg har vært hjemmeværende i mange år og har ikke jobbet i mange år som alle de andre. Og har derfor ikke noe interessant å fortelle.

Jeg er også redd for å si noe feil og at de skal begynne å le av meg eller synes at jeg er dum og teit, så det går mye på selvfølelsen og selvtilliten i tilegg. Jeg er litt mindre stille nå da, men det er ofte jeg er stille som en mus i 2-3 timer mens vi er i besøk.

Jeg er heller ikke typen som sitter sammen med andre på verken jobb eller skole. Jeg sitter ofte for meg selv. Det er bare sånn jeg er og jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske. For at jeg skal kunne snakke og fungere sammen med andre mennesker, så må kjemien mellom meg og andre personer stemme, eller så går det rett vest. Akkurat det er vanskelig og forklare, men det er bare sånn det er.

Jeg tenker ikke noe spesielt om de som er stille, for jeg regner med at de er sjenert og tør ikke å si så mye av frykt for å virke dum. Og jeg tenker også at de tør å si noe når de har blitt varm i trøya og "presser" dem dermed heller ikke til å si noe. Jeg trekker ganske mange konklusjoner til meg selv fordi jeg er sånn selv og vet hvor vanskelig det kan være å ikke tørre å si noe.

Endret 16. november 2011 av Kittykat

[Gjest Illiya]

Når det blir sånn at en må dra ordene utav folk, og at de kun svarer med enstavelser når man prøver å snakke med dem, så gir jeg rett og slett opp.

Kan godt hende de er hyggelige, men de må jo også vise litt interesse selv. Spiller ikke så mye rolle HVA de sier, bare at de viser at de har lyst til å prate, og prøver å svare mer enn ja, nei og tja. Det er vanskelig å prøve å holde en samtale gående med noen som ikke gir gjensvar. Jeg kan alltids prate om både det ene og det andre, og engasjerer meg gjerne i hva den andre personen vil prate om, men man jo ha LITT engasjement tilbake. I form av mer enn ja og nei.

Så jeg må si jeg prøver å få kontakt, men får jeg ikke "svar" på det, så kutter jeg ut, dessverre.

Er man en stille og sjenert person, så er det helt greit. Men skal man snakke med andre, så prøv å ha litt engasjement da. Still gjerne noen spørsmål, samme hva. Så viser det at du faktisk VIL prate, og ikke bare MÅ fordi den andre prater.

Vi som prater med dere føler oss gjerne også avvist når det er bare vi som prater. Vi vil gjerne, ihvertfall gjør jeg det, men jeg må få NOE tilbake.

Endret 16. november 2011 av Illiya

[AnonymBruker]

Jeg vil si at jeg er ganske stille, men det er som oftest fordi jeg ikke har noe tilføye i enkelte samtaler. Føler meg faktisk litt utilpass når jeg absolutt må snakke om ting jeg gir blaffen i, ting som ikke interesserer meg - men jeg må snakke om det for ikke å være helt stille.

Det var mange teite folk i klassen min, samtaleneemnene var barnslige og lite intelligente - da holdt jeg heller kjeft enn å snakke\diskutere med de.

[Snop]

Det kommer an på kroppsspråket til personen. Noen er jo veldig, veldig stille, men glimter til med et smil en gang iblant. Andre ser sure ut. Men stort sett tenker jeg at de bare er sjenerte.

[AnonymBruker]

Når det blir sånn at en må dra ordene utav folk, og at de kun svarer med enstavelser når man prøver å snakke med dem, så gir jeg rett og slett opp.

Kan godt hende de er hyggelige, men de må jo også vise litt interesse selv. Spiller ikke så mye rolle HVA de sier, bare at de viser at de har lyst til å prate, og prøver å svare mer enn ja, nei og tja. Det er vanskelig å prøve å holde en samtale gående med noen som ikke gir gjensvar. Jeg kan alltids prate om både det ene og det andre, og engasjerer meg gjerne i hva den andre personen vil prate om, men man jo ha LITT engasjement tilbake. I form av mer enn ja og nei.

Så jeg må si jeg prøver å få kontakt, men får jeg ikke "svar" på det, så kutter jeg ut, dessverre.

Er man en stille og sjenert person, så er det helt greit. Men skal man snakke med andre, så prøv å ha litt engasjement da. Still gjerne noen spørsmål, samme hva. Så viser det at du faktisk VIL prate, og ikke bare MÅ fordi den andre prater.

Vi som prater med dere føler oss gjerne også avvist når det er bare vi som prater. Vi vil gjerne, ihvertfall gjør jeg det, men jeg må få NOE tilbake.

Jeg kan selv være litt sjenert i møte med andre mennesker, og jeg har inntrykk av at ganske mange har det på samme måte. Men jeg er enig i det du sier, det er viktig å vise engasjement og stille spørsmål tilbake - samtaler hvor bare den ene snakker og spør, er veldig lite givende for den som stiller spørsmål, men får ingen spørsmål tilbake. Jeg gir også opp hvis jeg ender å snakke med en sånn.

[Gjest Purple Haze]

Jeg må innrømme at jeg ikke helt fikser å være sammen med veldig stille mennesker. Hvis man hele tiden føler at man må dra samtalen, holde den i gang og ikke får noe tilbake, blir det veldig lite givende. Regner med at de som er veldig stille forstår at dette føles anstrengende for andre?

Vet du hvorfor du er så stille? Hva er det du er redd for? Ville du svart om noen snakket direkte til deg, eller spurt hva du mener om en sak?

Hvis man er dødsens stille hele tiden, ekskluderer man seg selv fra fellesskapet. En kan ikke forvente at andre skal hakke hull på skallet og hale en med hele tiden. En må gjøre en innsats selv også.

[Djungelvrål]

Jeg synes synd på dem, fordi jeg tenker at de noen ganger har lyst til å ytre meninger men at de ikke tør. Føler meg veldig ukomfortabel med stille personer, føler JEG må holde samtalen igang. Men har av livserfaring lært at det ikke bare er min jobb, så hvis den stille personen ikke prater så holder jeg kjeft jeg også..

[Gjest Rastl0s]

Har vært den stille gutten i alle år... Men jeg sliter hjemme og det er mye som tærer på meg. Ender opp med å sitte i min egen verden og tenke over problemene hjemme uten å huske hva læreren har bablet om i timen. Blir ikke så pratsom med mye på hjertet.

Med venner er jeg meg selv, men er perioder der jeg sier lite med dem også. Jeg har fortsatt mange venner og bekjente, og det plager ikke dem, men jeg sliter litt med å ta initiativ nå når jeg bor hjemme (grunnen til hvorfor jeg ikke klarer å være meg selv hele tiden). Jeg er egentlig veldig pratsom med folk på fritiden... Klarer bare ikke å komme ut av skallet på skolen fordi jeg blir så ukonsentrert.

Blir noe annet når du nekter deg selv å snakke, men har hatt mange interesserte jenter og sånt fordet, så det er jo ikke noe stress. Vil forandre seg siden uansett!

Og et tips... Drit i hva folk tenker om deg. Gjør din ting.

Endret 16. november 2011 av Rastl0s

[AnonymBruker]

Jeg er stille og får en del negative tilbakemeldinger på det. Det virker ikke på meg som at folk kan tenke på meg som "stille" eller "sjenert", men at de heller bruker ord som "overlegen", "sur" eller "usosial". For meg er det helt nøytralt å være sjenert og innadvendt men legger jo merke til at andre ikke liker det.

[Gjest WendyClear]

Jeg er ekstremt introvert selv, og trives aller best om jeg får sitte for meg selv i forelesninger og har ingen interesse av å snakke med medstudentene mine.

Det er et naturlig medfødt temperament å være introvert (innadvent). For introverte krever det mer energi å være sosial, det faller ikke introverte like naturlig å hoppe inn i samtaler. Det betyr alikvel ikke at introverte ikke liker å være sosiale. Det er alikevel bare 1/3 av befolkningen som har dette temperamentet og det blir derfor sett på som "unormalt".

Jeg synes ekstroverte mennesker skal bli mer klare over at noen ikke er som dem, jeg finner det slitsomt at for eksempel lærere gjennom hele oppveksten har presset meg til å snakke mye. Dette er noe jeg også ser i skolen idag, det blir tatt forgitt at elever skal gå rundt å "mingle" eller rekke opp hånda for å dele hva nå enn de vil si.

[louise1]

Jeg var en stille person før, likte ikke å skille meg ut i mengden e.l. Dette kom av at jeg rett og slett var sjenert og hadde ikke guts til å starte en samtale. Det var vanskelig å prate og jeg følte at jeg ikke hadde noe å si.

Jo eldre jeg ble, jo bedre ble det. Nå er jeg nesten så og si plagsom fordi jeg prater så mye Ikke prater jeg bare mye, men utrolig fort. Og jeg har så mye på hjertet, alt fra A til Å. Nå føler jeg at det er vanskelig å prate med folk som ikke sier noe. Det er vanskelig å holde samtalen i live, det er så kleint. Har lurt på mange ganger om det var sånn jeg var når jeg var yngre. Jeg prøver å bryte denne barrieren med latter og tulling, men er søren ikke enkelt..

Noe annet jeg også prøvde når jeg var så sjenert, var bare å BRYTE hele greia. Jeg tenkte at jeg hadde egentlig ingenting å tape på det, så hvorfor ikke bare hoppe ut i det? Og det gjorde jeg, det gikk sakte framover, men ble MYE bedre etterhvert. Og ja, jeg fikk mange nye venner

[juni]

Jeg er omvendt, snakker med alt og alle og sier mange dumme ting, men det får jo folk til å le og slappe av, og jeg bryr meg ikke om jeg kan virke litt teit.

Jeg synes synd på veldig stille folk og prøver alltid å dra alle inn i samtalen, men de som trekker seg unna andre mennesker er jo ikke så lette å få med. Da tror vi jo at de ikke er interesert i kontakt.

Og det er de jo tydeligvis ikke alltid heller. Hvis de både er stille og virker sure, gidder jeg ikke. Men sjenerte folk som ikke er avvisende er jo spennende å få til å snakke, de har alltid mange spennende tanker, men dårlig selvtillit, helt grunnløst.

Skulle ønske folk ikke tenkte så mye på hvordan de fremstod, da hadde alt vært mye morsommere!

[Gjest Illiya]

Jeg er ekstremt introvert selv, og trives aller best om jeg får sitte for meg selv i forelesninger og har ingen interesse av å snakke med medstudentene mine.

Det er et naturlig medfødt temperament å være introvert (innadvent). For introverte krever det mer energi å være sosial, det faller ikke introverte like naturlig å hoppe inn i samtaler. Det betyr alikvel ikke at introverte ikke liker å være sosiale. Det er alikevel bare 1/3 av befolkningen som har dette temperamentet og det blir derfor sett på som "unormalt".

Jeg synes ekstroverte mennesker skal bli mer klare over at noen ikke er som dem, jeg finner det slitsomt at for eksempel lærere gjennom hele oppveksten har presset meg til å snakke mye. Dette er noe jeg også ser i skolen idag, det blir tatt forgitt at elever skal gå rundt å "mingle" eller rekke opp hånda for å dele hva nå enn de vil si.

Helt greit å være introvert! Er også enig i at lærere i større grad bør ta hensyn til dette. Likevel skal man fungere ute i samfunnet, og det innebærer at man kan fungere i samtaler med andre, både i jobb og ellers. Så jeg synes det er riktig at man plir presset LITT på skolen. Det blir jo alle, for de fleste gruer seg f.eks til både muntlig og skriftlig eksamen. Men må gjennomføre likevel. Det handler nok om å presse seg litt, ikke bare for de som er introverte.

Så man må nok øve seg på det, selv om det ikke alltid faller naturlig.

Jeg forstår at man kan ha sosial angst, være redd for å si noe dumt, være redd for å prate osv. Men de fleste av oss som snakker til dere, bryr oss ikke så mye om noen evt skulle si noe dumt. Det er atskillig bedre å få litt svar og litt interesse tilbake når man er i en samtale, enn at den andre tier helt stille og bare ser ut til å ønske seg bort.

[AnonymBruker]

Tenker ikke så mye om dem med mindre de ser sur ut. Da føler jeg ofte at noe kanskje er galt i livet deres og synes synd på dem. Er innadvendt selv, men klarer å holde en samtale gående en liten stund iaf. Møter jeg da noen som ikke prøver eller ikke smiler, så tar jeg det som et tegn på at personen vil være i fred.

[Gjest shirelle]

Jeg er ganske stille av meg. Men jeg prøver å gjøre noe med det. Det verste jeg vet er når folk kaller meg sjenert. Det hjelper ikke på sjenertheten akkurat.

[Gjest WendyClear]

Helt greit å være introvert! Er også enig i at lærere i større grad bør ta hensyn til dette. Likevel skal man fungere ute i samfunnet, og det innebærer at man kan fungere i samtaler med andre, både i jobb og ellers. Så jeg synes det er riktig at man plir presset LITT på skolen. Det blir jo alle, for de fleste gruer seg f.eks til både muntlig og skriftlig eksamen. Men må gjennomføre likevel. Det handler nok om å presse seg litt, ikke bare for de som er introverte.

Så man må nok øve seg på det, selv om det ikke alltid faller naturlig.

Jeg forstår at man kan ha sosial angst, være redd for å si noe dumt, være redd for å prate osv. Men de fleste av oss som snakker til dere, bryr oss ikke så mye om noen evt skulle si noe dumt. Det er atskillig bedre å få litt svar og litt interesse tilbake når man er i en samtale, enn at den andre tier helt stille og bare ser ut til å ønske seg bort.

Jeg er enig i at en skal øve på det, men det handler om måten en går inn for å lære elever det. En klarer ikke å skape motivasjon ved å presse mennesker ut i noe de ikke vil. I noen tilfeller kan dette til og med skape større problemer. Eksponering (å utsette personen for å måtte snakke) fungerer helt klart ved sosial angst eller sjenerthet, men det er ikke dette jeg snakker om. Jeg snakker om mennesker som har et mindre behov for sosialisering, men som kan være veldig kapabel når en kommer inn i en samtale.

Mitt inntrykk både som tidligere elev og som lærer selv, er at de som jobber som lærere er ekstremt ekstroverte mennesker med liten forståelse for at ikke alle er som dem. Når forskning viser at 1/3 av alle mennesker har et temperament som skiller seg fra "normalen", så burde pedagoger være klar over dette og ikke med en gang gå ut ifra at personen er sjenert eller har sosial angst.