Barnemor vil ikke møte stemor, altså meg

[Gjest Siss]

Jeg har to nydelige bonusbarn og vi har det så fint sammen. Vi finner på alt mulig, de er med på ferier til min slekt og er en del av den. Vi går på cafe eller gjør lekser sammen. Det er over all forventning hvor fint vi har det.

For å forhindre at barna havner i en lojalitetskonflikt mellom mor, far og stemor har jeg flere ganger spurt om vi kan ta en kaffe sammen eller gå en liten tur slik at vi blir litt bedre kjent. Det ville være så bra for barna om vi hadde en avslappet tone og en viss form for kontakt.

Men nei, mamman nekter å møtes og sier hun ikke har behov for fler venner! Jeg forsøker forklare at det handler om barna og deres indre ro, ikke at jeg er på vennejakt.

Det kan virke som at det at barna og jeg trives så godt sammen er det værste hun vet. At det nesten hadde vært bedre for hun hvis barna ikke kunne fordra meg?

Jeg forstår frykten for at en ny kvinne skal ta mors plass, men det går jo ikke og det er ikke noe ønske.

Det var slutt mellom mor og far etter et ulykkelig forhold lenge før jeg kom inn i bildet.

Hva kan jeg gjøre for å få mor til å forstå at det ville være så godt for barna om de kunne få slappe helt av i forhold til mor/stemor?

[Gjest jomfrua]

Jeg har to nydelige bonusbarn og vi har det så fint sammen. Vi finner på alt mulig, de er med på ferier til min slekt og er en del av den. Vi går på cafe eller gjør lekser sammen. Det er over all forventning hvor fint vi har det.

For å forhindre at barna havner i en lojalitetskonflikt mellom mor, far og stemor har jeg flere ganger spurt om vi kan ta en kaffe sammen eller gå en liten tur slik at vi blir litt bedre kjent. Det ville være så bra for barna om vi hadde en avslappet tone og en viss form for kontakt.

Men nei, mamman nekter å møtes og sier hun ikke har behov for fler venner! Jeg forsøker forklare at det handler om barna og deres indre ro, ikke at jeg er på vennejakt.

Det kan virke som at det at barna og jeg trives så godt sammen er det værste hun vet. At det nesten hadde vært bedre for hun hvis barna ikke kunne fordra meg?

Jeg forstår frykten for at en ny kvinne skal ta mors plass, men det går jo ikke og det er ikke noe ønske.

Det var slutt mellom mor og far etter et ulykkelig forhold lenge før jeg kom inn i bildet.

Hva kan jeg gjøre for å få mor til å forstå at det ville være så godt for barna om de kunne få slappe helt av i forhold til mor/stemor?

[AnonymBruker]

Her synes jeg, ut i fra det du skriver, at dere hopper til konklusjoner. Dere har det fint, barna har det fint og dere har vel ingen indikasjon på at ikke mammaen til barna også har det fint? Eller vet dere faktisk at hun misliker at barna har så godt forhold til deg? Det kan jo rett og slett hende at hun ikke ser poenget med å bli kjent med deg, uten at det betyr at hun hater deg.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så mye du kan gjøre dessverre. Du må nok heller jobbe indirekte enn direkte i denne saken.

- Pass på å snakke positivt om mor til barna, fortell dem ofte hvor heldige de er som har en sånn super mamma. Kanskje forteller barna dette videre til mor og så får hun et mer avslappet forhold til deg på sikt.

- Snakk med barna innimellom (de trenger gjerne repetisjoner på dette) om at "jeg er glad i dere og synes vi har det så flott sammen, men jeg prøver ikke å være mammaen deres, for det trenger jo ikke dere som allerede har verdens beste mamma" osv. (For 99% av alle barn har jo verdens beste mamma og pappa, inntil de kommer i puberteten )

- La det være en åpen invitasjon til mor om å bli kjent med deg, men ikke press på.

- Ta tida til hjelp. Kanskje mor løsner opp med tida, kanskje ikke. Uansett kan du ikke gjøre noe med hennes valg.

[Gjest jomfrua]

Jeg kunne vært moren i dette tilfellet. Jeg har akkurat samme holdning som den moren du beskriver. Så jeg skal forklare litt om hvorfor jeg ikke er interessert i å ha kontakt med stemor.

Det finnes ikke noe uvennlig eller konfliktfyllt i det. Men jeg har barn med min x. X og jeg har ansvar for våre barn. Dvs at når barna er hos han - så anser jeg det som hans ansvar at barna har det bra. Etter min erfaring så har barna det bra hos x og enda bedre hos x nå som han er samboer. Da takler min x barna og situasjonen bedre, sikkert fordi han samboer er en bidragsyter i situasjonen.

Jeg har ett komplisert forhold til min x. Ett konfliktfyllt forhold gjennom mange år. Jeg ser at barna har det bedre hos x nå som han er samboer enn om han ikke er det.

Samboer til min x har tatt kontakt med meg for å drikke kaffe. Jeg har ikke noe vondt å si om dette mennesket og vet at hun bidrar til noe godt for mine barn i fars setting. Men jeg føler ikke at det er mitt bord. Og siden x og jeg har ett komplisert forhold er jeg ikke villig til å komplisere noe ved å involvere en 3. part.

Men jeg er takknemlig for hva hun gjør for barna mens de er under fars ansvar. Men utover det - så anser jeg ikke dette som mitt bord så lenge det ikke handler om mislighold og dårlig setting for barna. De får kose seg der i deres setting - og så vil jeg ha fred i min setting.

Og fra min side finnes det ikke noe uvennlig eller konfliktfyllt i det. For meg så handler det om å holde ro i min setting og å ikke komplisere ting mer enn det er.

[Dubbedingsen]

Det fungerer jo over all forventning i dag så hvorfor gjøre noe som helst? Barna er fornøyde og glade og det betyr at mor ikke har noen problemer med at du er inne i bildet. Så la det være slik det er opp til mor hvem hun vil møte og bli kjent med og jeg ser ikke helt problemet her.

[AnonymBruker]

Jeg er også stemor, og mor.

Jeg ville anbefale deg å ikke presse på dette. Jeg tror at mer kontakt også innimellom kan føre til mer konflikter.

Så det er en grei kommunikasjon i forhold til barna, er det ikke noen grunn til å pushe dette.

Hvis du blir værende i dette forholdet videre, kommer det situasjoner i løpet av livet hvor dere møtes naturlig.

Jeg skjønner godt at det kan føles underlig å drikke kaffe eller gå på tur med deg og eksen, for henne. Det ville føltes merkelig for meg også tror jeg, både som stemor, eller som mor...

[AnonymBruker]

Kan snakke ut i fra egen erfaring... Jeg har en sønn som har en stemor og en stefar.han har også nå en søster i hvert hjem. Han bor nå her, hos far annen hver helg. Bodd 50/50 i 4 år, men ønsket nå å bo her pga skole og venner. Vi har vært i mekling nå nylig. Som terapeuten sa og som jeg mener. Et barn har en mor og en far. Stemor og stefar vil aldri kunne ta dems plass. Det som er viktig for barnet er at mor og far kan møtes og prates, ikke stemor og mor, eller stefar og far. Jeg hadde heller ikke giddi å gått tur med stemoren til sønnen min. For hun har faktisk ikke anvaret for min sønn. Hadde syns det var merkelig om min mann skulle gått tur med min eks også... Jeg vet min sønn har det bra hos far og det er det som er viktig. Og jeg har heller ikke noe imot minn sønns stemor, for hun er veldig flink med han. Det som er viktig for sønn min er at jeg og far kan treffes på aktiviter som gjelder han og kunne være venner.

[Gjest Siss]

Det er isåfall jeg, ikke vi, som hopper til konklusjoner.

Har man stemor eller stefar er det en stor lettelse å vite at i dette tilfellet mor og stemor er venner, kan møtes i sosiale sammenhenger osv uten drama og stive masker.

Jeg vet at hun ikke hater meg, men kan ikke skrive så detaljert om hvorfor det kan virke som om det ikke er så populært at vi har det fint sammen, fordi dette er et åpent forum.

Det er viktig at barna kan glede seg over hva de skal gjøre i begge hjem uten å føle at de må beskytte mor eller evt far fordi den ene parten blir lei seg hvis de gleder seg for mye til noe. Barn snapper opp slikt med en gang og lærer seg fort hva som er tabu å snakke om hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg vet at hun ikke hater meg, men kan ikke skrive så detaljert om hvorfor det kan virke som om det ikke er så populært at vi har det fint sammen, fordi dette er et åpent forum.

Så du vil altså møte mor og fortelle henne direkte eller indirekte at hun ikke bør være sint/lei for at barna har det bra med deg? Tror du virkelig at det vil hjelpe på situasjonen? Jeg tror det er snarveien til en større konflikt, for å være helt ærlig.

[Gjest jomfrua]

Det er isåfall jeg, ikke vi, som hopper til konklusjoner.

Har man stemor eller stefar er det en stor lettelse å vite at i dette tilfellet mor og stemor er venner, kan møtes i sosiale sammenhenger osv uten drama og stive masker.

Jeg vet at hun ikke hater meg, men kan ikke skrive så detaljert om hvorfor det kan virke som om det ikke er så populært at vi har det fint sammen, fordi dette er et åpent forum.

Det er viktig at barna kan glede seg over hva de skal gjøre i begge hjem uten å føle at de må beskytte mor eller evt far fordi den ene parten blir lei seg hvis de gleder seg for mye til noe. Barn snapper opp slikt med en gang og lærer seg fort hva som er tabu å snakke om hjemme.

Hvorfor skal dere absolutt møtes i sosiale settinger???

Samboer til min x har jeg møtt ett par ganger i løpet av noen år - ved henting av ting som har vært gjenglemt osv. Og i de settingen så går praten om været og slike ting. Men det er da ikke henne jeg diskuterer problemstillingen rundt barna med - det er min x - for det er hans ansvar.

Det behøver ikke være mer - og det finnes ikke noe konflikt eller uvennlighet i det. Barna forteller om sine helger i x sin setting som den mest naturlige ting. Og møter jeg og barna fars samboer på gaten i byen helt tilfeldig - så er det litt prat om vær og helt trivielle ting - men noe annet ser jeg ikke som naturlig å prate om. Barnas skolegang osv - det er fars og mitt ansvar.

[Gjest Gjest]

Jeg har to nydelige bonusbarn og vi har det så fint sammen. Vi finner på alt mulig, de er med på ferier til min slekt og er en del av den. Vi går på cafe eller gjør lekser sammen. Det er over all forventning hvor fint vi har det.

For å forhindre at barna havner i en lojalitetskonflikt mellom mor, far og stemor har jeg flere ganger spurt om vi kan ta en kaffe sammen eller gå en liten tur slik at vi blir litt bedre kjent. Det ville være så bra for barna om vi hadde en avslappet tone og en viss form for kontakt.

Men nei, mamman nekter å møtes og sier hun ikke har behov for fler venner! Jeg forsøker forklare at det handler om barna og deres indre ro, ikke at jeg er på vennejakt.

Det kan virke som at det at barna og jeg trives så godt sammen er det værste hun vet. At det nesten hadde vært bedre for hun hvis barna ikke kunne fordra meg?

Jeg forstår frykten for at en ny kvinne skal ta mors plass, men det går jo ikke og det er ikke noe ønske.

Det var slutt mellom mor og far etter et ulykkelig forhold lenge før jeg kom inn i bildet.

Hva kan jeg gjøre for å få mor til å forstå at det ville være så godt for barna om de kunne få slappe helt av i forhold til mor/stemor?

For det første synes jeg du skal la være å trekke slike konklusjoner som du gjør når du sier at det kan virke som at det at du har så godt forhold til ungene hennes er det verste hun vet. Du nevner ingenting om at du har noe som helst konflikter med mor, eller problemer med å samarbeide med mor, bare at hun ikke vil f.eks. drikke kaffe eller gå tur med deg. Så jeg synes at du ikke har noen som helst grunn for å lete etter problemer som ikke er der.

For svært mange damer vil det ikke være naturlig eller ønskelig å "henge" sammen med mannens nye dame. Det trenger ikke være noe negativ grunn for det, annet enn at det ikke føles naturlig for henne. Og det får du bare respektere.

Jeg synes heller ikke at det nødvendigvis er noe som ungene trenger for sin indre ro, som du sier. Det får da være måte på..! Det høres dessuten ut som ungene har det helt fint slik det er.

Ellers mener jeg at du skal passe deg for å fortelle ungenes mor hva hennes unger trenger for sin indre ro. Jeg tipper hun kan "lese" barna sine selv, og trenger ingen oppkonstruerte problemer fra en stemor.

Min første tanke er at DU trenger denne kontakten med mor. For at du selv er nysgjerrig på din manns eks, og av den grunn eller andre grunner vil komme litt nærmere inn på henne.

Vel, jeg synes du skal la det ligge når hun har sagt fra om hva hun mener om det på en såpass fin måte.

[Gjest "gjest"]

Hvorfor vil du treffe henne? Så lenge ting fungerer, så er det da ikke nødvendig.

[AnonymBruker]

Det er de voksnes ansvar å kunne fungere i sosiale sammenhenger. Og det vil se at en skal kunne gjøre ting med barna og ikke med hverandre som voksne, for eventuellt sett på seg et smil om en ikke liker hverandre..Det er også voksnes ansvar hva de sier til barn. En skal vite hva en kan si og hva en ikke kan si. Jeg har lært mye de siste årene, for min sønn har ikke hatt det lett hos far til tider,han har nektet å dra dit, og det gjør meg vondt å se.. men nå etter terapi behandling for oss foreldre hjelper det. En må slutte å tenke på seg selv, men ta barna sitt behov først. det er ikke dems feil at foreldrene ikke bor sammen.

[Gjest Siss]

Takk for svar.

Som mange nevner er det ikke noe stort problem. Men jeg tror det kan bli det uten å gå i detaljer.

Det var ikke snakk om at vi alle tre skulle møtes, bare jeg og hun.

Helt uten om saken, men angående det at stefar/stemor ikke kan ta mors plass. Av egen erfaring vet jeg at det er fult mulig. Ikke i denne saken, men med min egen biologiske far. Som jeg ikke vil kalle stefar for han er bare pappa for meg. Man blir ikke den perfekte forelderen bare fordi man har klart å sette et barn til verden, det finnes nok av håpløse foreldre som ikke bryr seg, misshandler og aldri skulle hatt barn. Blod er ikke tykkere enn ekte kjærlighet og omsorg.

Men, dere har sikkert rett, jeg skal ikke bekymre meg også håper jeg hun slapper mer av i situasjonen ettersom tiden går. Det er ikke slik at jeg virkelig gleder meg til å omgås med mor, men som en respektfull gest og for å "ufarliggjøre" meg selv tilbød jeg å møtes. For barnas skyld, fordi jeg hvet hvor ubehagelig det er når foreldre og steforeldre ikke snakker sammen.

[Rosalie]

Det er de voksnes ansvar å kunne fungere i sosiale sammenhenger. Og det vil se at en skal kunne gjøre ting med barna og ikke med hverandre som voksne, for eventuellt sett på seg et smil om en ikke liker hverandre..Det er også voksnes ansvar hva de sier til barn. En skal vite hva en kan si og hva en ikke kan si. Jeg har lært mye de siste årene, for min sønn har ikke hatt det lett hos far til tider,han har nektet å dra dit, og det gjør meg vondt å se.. men nå etter terapi behandling for oss foreldre hjelper det. En må slutte å tenke på seg selv, men ta barna sitt behov først. det er ikke dems feil at foreldrene ikke bor sammen.

Ein kan då heilt fint kunne omgåest på skuleavslutningar, i fødselsdagsselskap og andre større familieselskap sjølv om ein ikkje drikk kaffe og går på tur saman. Som stemor/mor vil ein vere ein del av samme bekjentskapskrins. Og det er meir enn nok for å halde ein grei tone i dei sosiale settingane ein må vere saman.

[Gjest jomfrua]

Takk for svar.

Som mange nevner er det ikke noe stort problem. Men jeg tror det kan bli det uten å gå i detaljer.

Det var ikke snakk om at vi alle tre skulle møtes, bare jeg og hun.

Ikke lag ett problem ut av det. Ikke tenk at det er kun det beste om dere to drikker kaffe og har en dialog. Det er ikke sikkert at det er det eneste riktige. Og du har ikke en mal på hva som kan være det beste for DERE, men hvordan DU ønsker at det skal være. Men dere er to parter og da kan det være den beste løsningen slik det er NÅ.

Helt uten om saken, men angående det at stefar/stemor ikke kan ta mors plass. Av egen erfaring vet jeg at det er fult mulig. Ikke i denne saken, men med min egen biologiske far. Som jeg ikke vil kalle stefar for han er bare pappa for meg. Man blir ikke den perfekte forelderen bare fordi man har klart å sette et barn til verden, det finnes nok av håpløse foreldre som ikke bryr seg, misshandler og aldri skulle hatt barn. Blod er ikke tykkere enn ekte kjærlighet og omsorg.

Men, dere har sikkert rett, jeg skal ikke bekymre meg også håper jeg hun slapper mer av i situasjonen ettersom tiden går. Det er ikke slik at jeg virkelig gleder meg til å omgås med mor, men som en respektfull gest og for å "ufarliggjøre" meg selv tilbød jeg å møtes. For barnas skyld, fordi jeg hvet hvor ubehagelig det er når foreldre og steforeldre ikke snakker sammen.

Det mest provoserende argument du kan bruke er: "For barnas skyld" som om du har fasiten på hvordan hennes erfaringer i livet og med sine barn er. Hvorfor har du behov for å ufarliggjøre deg selv? Kan du ikke holde fokuset i ditt hjem med din mann og hans barn i deres hjem. Det holder i massevis.

Jeg synes ikke du skal bekymre deg over at hun skal slappe mer av - hvorfor tenker du slike tanker? Er det vanskelige settinger på skole osv hvor du merker at du kanskje tilfører vanskelige settinger med ditt nærvær. Så trekke deg heller ut av de settingen "for barnas skyld". Du kan bare handle for egen del og gjøre endringer for egen del. Du skal ikke pålegge/være bedreviter for andre - men gjør de endringene DU kan om du føler det utilpass.

[Wildy]

Min eks har nå en ny samober. Forholdet til barna fungerer sånn rimelig greit. Men jeg har da ingen intresse av å treffe henne alene! Ungene har et greit nok forhold til henne; det er fars ansvar hva som skjer når ungene er der, og jeg kan å oppføre meg om jeg skulle treffe på de i en eller annen sosial setting.

Og selv om man gjør hyggelig ting sammen bonusbarn er det ikek det samme soma t man tar foreldrenes plass. Har man derimot helt fraværende foreldre kan nok steforeldre bli utrolig viktige, ja; men det er kanskje en litt annen greie?

Jeg skjønner ikke vhorfor det er så viktig for deg å møte mor alene?

[Gjest Siss]

Hmm... Oppkonstruerte problemer av stemor?!

Den var drøy.

Det er ikke mulig å skrive mer detaljert enn jeg gjør for å forklare hvorfor det er bra å snakke sammen, men det er selvfølgelig ulike hendelser som ligger til grunn for dette. Å ikke ville møtes i sosiale settinger, mail utvekslinger, ting som blir sagt, ikke hilse osv.

Skole og oppdragelse blir man selvfølgelig raskt en del av enten man vil eller ei. Det er bare naturlig når vi har barna i overkant av 50%.

Det er ingen som har gjort noe galt i dette, men med tanke på hva et barnesinn går igjennom for å tilpasse seg situasjonen syns jeg det er et minimumskrav at vi gjør det samme på beste måte for barna slik at de kan slappe av i forhold til oss i ulike situasjoner.

[AnonymBruker]

For barnas skyld, fordi jeg hvet hvor ubehagelig det er når foreldre og steforeldre ikke snakker sammen.

Det er forskjell på å ikke snakke sammen og ikke snakke sammen. Hvis det er slik at hun demonstrativt ignorerer deg og marsjerer ut av rommet når du prøver å prate med henne bør det tas tak i, et minimum av folkeskikk må man kunne forvente. Men det er isåfall din mann sin oppgave å ta opp det med henne. At hun ikke er interessert i å bli kjent med deg og få din respekt (utrolig nedlatende, forresten...) er noe annet.