Veien ut av spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Da jeg var fjorten år utviklet jeg en spiseforstyrrelse som varte i flere år. Alt handlet om mat og trening. Jeg måtte trene hverdag og spise så lite som mulig. Jeg pirket i maten og lot som at jeg spiste. På skolen spiste jeg lite eller ingenting. Matpakken heiv jeg i søpla når jeg kom hjem, slik at moren min ikke skulle oppdage noe. Mat var blitt min verste fiende og bare mat som inneholdt lite næring ble spist. Forbildene var de "perfekte" jentene man ser i blad og reklamer. Sånn ville jeg også bli, måtte bare miste noen kilo før jeg var der. Jeg raste ned i vekt og på det verste veide jeg 39kg! Det var en liten seier for meg at vekten min var under 40....

Foreldrene mine oppdaget (så klart) vektnedgangen og læreren på skolen hadde en samtale med moren min om måltidene mine på skolen, måltidene jeg ikke spiste. Jeg tok aldri spiseforstyrrelsen min på alvor, det var jo ikke en spiseforstyrrelse - jeg var bare veldig sunn og passet på at jeg ikke este ut.

Et eller annet skjedde i tiende klasse, jeg vet ikke eksakt hva det var.

Moren min var en stor støtte for meg og jeg ble mer sikker på meg selv. Jeg ville fremdeles være tynn, men jeg var plutselig ikke like besatt av det som før. Jeg var ikke besatt av å trene hverdag og jeg var ikke besatt av hva jeg spiste. Jeg gikk opp i vekt og var ikke like tynn som jeg hadde vært før.

Jeg ble ferdig på ungdomsskolen og flyttet bort for å gå på videregående. Gjennom hele videregående hadde jeg planer om å gå ned i vekt, men jeg gjorde aldri noe drastisk for at det skulle skje. Jeg hadde bare tanker om det i hodet, at jeg måtte ned noen kilo for å bli perfekt. Men jeg gjorde aldri noe med disse tankene, selvom jeg hadde dårlig samvittighet når jeg spiste mye eller når jeg spiste noe usunt. Jeg har med andre ord gjennom hele ungdomstiden min hatt anstrengt forhold til mat.

Etter at jeg ble ferdig med videregående begynte jeg på universitet. Fremdeles kunne jeg ha disse tankene om at jeg måtte gå ned i vekt.

Det er to år siden jeg begynte på universitet nå. Og jeg kan med sann glede si at disse tankene har blitt helt borte. Jeg vet ikke når og hvor det skjedde, men livet mitt styres ikke lenger av mat og trening. Jeg spiser hva jeg vil og når jeg vil, trener 2 dager i uka og noen uker blir det ikke tid til trening i det hele tatt - men det går bra.

For første gang på åtte år kan jeg si at mat og trening ikke styrer hverdagen min lenger. Jeg er fri, og jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Det er som om jeg har vært fengslet i min egen kropp i så lang tid, og jeg er så glad for at jeg omsider er fri!

[ssecret]

Gratulerer så masse Det er nok veldig varierende hvordan veien ut ser ut for folk!

[AnonymBruker]

Gratulerer, så godt å høre at du har klart å komme ut av en ond sirkel

[AnonymBruker]

Så flott å lese

Da finnes det håp for andre som er i samme situasjon som du var

HURRA for deg

[AnonymBruker]

Anoreksi er skummelt, og man merker vel ikke hvor mye energi det tar fra en før en har klart å bli frisk fra sykdommen.

[Geparden]

Takk for at du delte dette.

[AnonymBruker]

Da jeg var fjorten år utviklet jeg en spiseforstyrrelse som varte i flere år. Alt handlet om mat og trening. Jeg måtte trene hverdag og spise så lite som mulig. Jeg pirket i maten og lot som at jeg spiste. På skolen spiste jeg lite eller ingenting. Matpakken heiv jeg i søpla når jeg kom hjem, slik at moren min ikke skulle oppdage noe. Mat var blitt min verste fiende og bare mat som inneholdt lite næring ble spist. Forbildene var de "perfekte" jentene man ser i blad og reklamer. Sånn ville jeg også bli, måtte bare miste noen kilo før jeg var der. Jeg raste ned i vekt og på det verste veide jeg 39kg! Det var en liten seier for meg at vekten min var under 40....

Foreldrene mine oppdaget (så klart) vektnedgangen og læreren på skolen hadde en samtale med moren min om måltidene mine på skolen, måltidene jeg ikke spiste. Jeg tok aldri spiseforstyrrelsen min på alvor, det var jo ikke en spiseforstyrrelse - jeg var bare veldig sunn og passet på at jeg ikke este ut.

Et eller annet skjedde i tiende klasse, jeg vet ikke eksakt hva det var.

Moren min var en stor støtte for meg og jeg ble mer sikker på meg selv. Jeg ville fremdeles være tynn, men jeg var plutselig ikke like besatt av det som før. Jeg var ikke besatt av å trene hverdag og jeg var ikke besatt av hva jeg spiste. Jeg gikk opp i vekt og var ikke like tynn som jeg hadde vært før.

Jeg ble ferdig på ungdomsskolen og flyttet bort for å gå på videregående. Gjennom hele videregående hadde jeg planer om å gå ned i vekt, men jeg gjorde aldri noe drastisk for at det skulle skje. Jeg hadde bare tanker om det i hodet, at jeg måtte ned noen kilo for å bli perfekt. Men jeg gjorde aldri noe med disse tankene, selvom jeg hadde dårlig samvittighet når jeg spiste mye eller når jeg spiste noe usunt. Jeg har med andre ord gjennom hele ungdomstiden min hatt anstrengt forhold til mat.

Etter at jeg ble ferdig med videregående begynte jeg på universitet. Fremdeles kunne jeg ha disse tankene om at jeg måtte gå ned i vekt.

Det er to år siden jeg begynte på universitet nå. Og jeg kan med sann glede si at disse tankene har blitt helt borte. Jeg vet ikke når og hvor det skjedde, men livet mitt styres ikke lenger av mat og trening. Jeg spiser hva jeg vil og når jeg vil, trener 2 dager i uka og noen uker blir det ikke tid til trening i det hele tatt - men det går bra.

For første gang på åtte år kan jeg si at mat og trening ikke styrer hverdagen min lenger. Jeg er fri, og jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Det er som om jeg har vært fengslet i min egen kropp i så lang tid, og jeg er så glad for at jeg omsider er fri!

Disse ordene traff meg i hjerterota.

Jeg er så glad på dine vegne